SPALTIST
Sist helg ble den 41 år gamle Cambridge-professoren Jason Arday funnet død i en leilighet i Sør-London, etter å ha vært hovedperson i en ekstraordinær akademisk skandale som har fått global medieoppmerksomhet.
Jeg skrev en lengre artikkel om Arday i Minerva for en uke siden, men her er det som er viktig å vite: I 2023 ble den da 37 år gamle Arday utnevnt til professor i utdanningssosiologi ved Cambridge. Ved utnevnelsen ble det lagt stor vekt på at han var den yngste svarte professoren i universitetets 800 år lange historie.
Arday hadde en oppsiktsvekkende og inspirerende livshistorie som universitetet virket mer opptatt av enn av hans akademiske meritter: sønn av afrikanske innvandrere, oppvokst i en kommunal bolig, diagnostisert med autisme tre år gammel, språkløs fram til han var elleve, ute av stand til å lese og skrive fram til han var 18 – og deretter, mot alle odds, en lynrask akademisk karriere med doktorgrad bare få år senere og til slutt, som prikken over i-en, et prestisjefylt professorat ved Cambridge. I tillegg hadde han en rekke andre utrolige meritter på CV-en, blant dem ekstreme utholdenhetsløp på internasjonalt toppnivå og et omfattende filantropisk arbeid som angivelig hadde samlet inn millioner av pund til veldedige formål.
Lang historie kort: Ardays akademiske karriere kollapset over natten da det for fire uker siden ble lagt fram ugjendrivelige bevis på omfattende plagiat og forskningsjuks i hans akademiske arbeider, samtidig ble det avslørt at deler av biografien hans også var oppspinn. Samtidig kom nye løgner til – en av dem involverte et grisehode levert på foreldrenes dør av rasister – og det ble avdekket at tidligere journalistiske undersøkelser var blitt møtt med trusler fra advokater.
Cambridge kunngjorde etter hvert at universitetet ville starte en undersøkelse av anklagene mot ham. Arday trakk seg da fra stillingen og sa at han ikke lenger ønsket å «leve under et konstant søkelys». Da han ble funnet død ni dager senere, framhevet familien i en uttalelse den «vedvarende misinformasjon- og trakasseringskampanjen» han hadde vært utsatt for.
Arday-skandalen har dominert nyhetsbildet i britiske medier i flere uker, med hundrevis av oppslag og kommentarer. Underveis dukket det nesten daglig opp nye røverhistorier Arday hadde fortalt godtroende medier og tilhørere. Saken fikk etter hvert preg av en absurd føljetong, der hver ny tabloide avsløring leverte nytt materiale til satire, latterliggjøring og hån på sosiale medier.
I samme øyeblikk som dødsfallet ble kjent, brøt en brutal og uforsonlig debatt løs i britisk offentlighet om hvordan det tragiske utfallet av skandalen skal forstås. Mer presist handler striden om hvem som skal få definere fortellingen om hva som skjedde. At debatten er så intens og bitter, skyldes at den dypest sett handler om å plassere skyld: Hvem drepte Jason Arday?
For den identitetspolitiske venstresiden er svaret enkelt: Rasisme drepte Jason Arday. Ifølge denne logikken ble Arday først angrepet av akademiske kolleger som ikke tålte å se en ung svart mann innta et så ettertraktet professorat ved Cambridge. Deretter tok høyreorienterte medier opp høygaflene og drev Arday i graven gjennom en massiv, rasistisk motivert kampanje.
I en typisk kommentar i denne sjangeren skriver Ibram X. Kendi – BLM-sommerens store antirasistiske guru – at det «å være en fremtredende svart antirasistisk forsker er å vite at du er et mål, nesten fullstendig omgitt av fiendtlighet og nag. Som fremtredende svart forsker vet du at angrepene når som helst kan hjemsøke og forfølge deg som en lynsjemobb. […] Og dør du som følge av alle angrepene, fortsetter mediene å omtale dem som «anklager», som om de dermed kan vaske hendene rene for blod.»
«Black Disabled Lives Matter» heter det i en offisiell uttalelse fra Amnesty International og en rekke andre organisasjoner, der de skriver at: «Professor Arday ble offer for en brutal, rasistisk heksejakt som fortsatte selv etter at han trakk seg fra stillingen og gjorde det klart at han ønsket å trekke seg tilbake fra offentligheten. Samfunnskontrakten brytes når et menneskes verdighet må vike for klikk, institusjoners behov for å redde eget omdømme, ideologisk profitt eller ren underholdning.» Hva som kvalifiserer Amnesty til å måtte mene noe om mediedekningen av en akademisk skandale i UK er ikke helt enkelt å forstå.
Under en minnemarkering på Trafalgar Square i London for tre dager siden, der titusenvis deltok, ble det rettet bitre anklager mot britiske medier. Labour-politikeren Diane Abbott sa i en rasende appell at «ondsinnede medier» hadde «drevet Arday til døden». Simon Woolley, rektor ved Homerton College i Cambridge, kalte Ardays selvmord en «lynsjing» og et «offentlig attentat». En antirasistisk aktivist sa at Arday med sin død hadde sluttet seg til rekken av moderne svarte martyrer, side om side med skikkelser som Stephen Lawrence og George Floyd. Markeringen lignet mest av alt på en Black Lives Matter-demonstrasjon i 2020. Spikeds politiske redaktør Tom Slater, som var til stede, beskrev i en kommentar stemningen som religiøs.
Medienes rolle i denne saken er selvfølgelig ikke hevet over kritikk. Skandalen brøt ut midt i det britene kaller «silly season», det vi pleide å kalle agurktiden, og mediedekningen var utvilsomt voldsom. Samtidig er det lett å forstå hvorfor det ble sånn. Nesten alt ved historien om Arday var uvanlig og tabloidvennlig. Saken reiste også alvorlige og seriøse spørsmål om akademisk korrupsjon ved et av verdens mest anerkjente universiteter, som berettiget interessen.
Det finnes åpenbart en mediekritikk her som fortjener å bli tatt på alvor, blant annet at dekningen et sted på veien ble til underholdning, og at mennesket Arday ble borte i den memefiserte klikkbonanzaen saken utløste. Det å få karrieren og livet sitt revet i stykker på den måten Arday opplevde, foran et globalt publikum som ofte reagerte med latter og skadefryd, må ha vært uutholdelig.
Eller som professor i etikk ved Cambridge Nigel Biggar skrev bare noen dager før Ardays død: «Han er fanget i en fantasiverden. Uansett hvor stort ansvar han selv måtte bære, er det noe tragisk ved situasjonen hans. For når virkeligheten til slutt bryter gjennom, vil også Nemesis melde seg. Et fryktelig oppgjør vil få selvbildet han har bygget opp, til å gå i oppløsning. Jeg frykter for livet hans.» Biggars bekymring viste seg å være berettiget.
Når det er sagt, er den ekstreme og villedende retorikken vi har sett ovenfor, og det hatske og moralistiske stormløpet mot britiske medier som nå pågår med full kraft, intellektuelt uredelig på grensen til det stupide. Det snur skyldspørsmålet fullstendig på hodet. Det var Cambridge som var fiksert på Ardays hudfarge og biografi først. Det var Cambridge som gjorde Arday til en levende maskot for universitetets mangfoldspolitikk. Det var Cambridge som gjorde ham til et symbol på sin egen godhet. Det var Cambridge som plasserte Arday på en pidestall så høy at han ikke overlevde fallet da det til slutt kom.
Vi vet nå, takket være avsløringene i britisk presse, at Cambridge ble gjort oppmerksom på at noe var galt med Ardays forskning og biografi nesten i samme øyeblikk som han ble ansatt. Da universitetet forsto at Arday kanskje ikke var den han ga seg ut for å være, kunne det ha sluttet å være støttehjul for fantasien han hadde konstruert om seg selv. Hadde Cambridge lyttet til de akademikerne og journalistene som først forsøkte å si fra, kunne historien om Arday i dag ha sett annerledes ut.
Den forvirrede logikken til de aktørene som nå forsøker å gjøre rasisme og konservative medier til hovedforklaringen på tragedien, er vanskelig å ta seriøst. Det er en ideologisk villet blindhet som nekter å erkjenne det åpenbare: Arday ble løftet opp til en akademisk toppstilling han aldri burde vært i nærheten av. Universiteter og akademiske redaktører skjermet ham mot legitim kritikk, helt til pressen til slutt måtte gjøre den granskingen institusjonene selv hadde nektet å gjennomføre.
Det er også feil å legge skylden på konservative medier alene. Noen av de mest ødeleggende avsløringene og analysene i saken har vært publisert i progressive og liberale medier som The Guardian, The Atlantic, New Statesman og The New York Times. Britisk presse er den aktøren som har minst å skamme seg over i hele denne skammelige historien.
Hvis Arday var så psykisk sårbar som mye kan tyde på, fanget i grandiose forestillinger om seg selv, var det ikke omsorg å bekrefte og applaudere dem. Det humane ville vært å konfrontere ham, privat, men direkte og bestemt. Arday ble ikke ødelagt av at sannheten kom frem. Han ble ødelagt av at sannhetens øyeblikk kom for sent, etter at institusjonene rundt ham hadde investert så mye symbolsk prestisje i fantasiene hans at de selv var blitt medskyldige i å opprettholde dem. Det var mediene som fikk illusjonen til å briste, men det var ikke mediene som hadde bygget den konstruksjonen av løgner som til slutt raste sammen over ham – trolig med døden til følge.
Hvis plagiatet i doktorgraden hans var blitt tatt tak i da det først ble oppdaget, hvis Cambridge hadde gått arbeidet hans etter i sømmene før de ansatte ham, og hvis anklagene om akademisk uredelighet hadde blitt behandlet åpent i fagpressen i stedet for å bli dysset ned til saken eksploderte i en skandale, kunne Arday kanskje ha blitt spart for den offentlige ydmykelsen som til slutt rammet ham.
Det virkelig gåtefulle spørsmålet er hvorfor de hvite akademikerne som gjorde Ardays akademiske lynkarriere mulig, var så villige til å suspendere sin kritiske dømmekraft i møtet med fantasiene hans? To av USAs skarpeste svarte intellektuelle, John McWhorter og Coleman Hughes, har begge forsøkt å svare på det spørsmålet.
I en kommentar publisert før Ardays død skriver McWhorter: «Den eneste forklaringen på at noen kunne la seg lure av dette fordømte tøvet […] er at de betrakter Arday som en «Magical Negro». De godhjertede, antirasistiske hvite akademikerne innbiller seg at det å legge bort sin kritiske sans i møte med en svart mann gjør dem til edle mennesker.»
Coleman Hughes minner i sin kommentar, publisert etter Ardays død, om at det ikke er spesielt vanskelig å finne eksempler på fremragende svarte intellektuelle. I artikkelen nevner han Thomas Sowell, Roland Fryer, John McWhorter og Glenn Loury som åpenbare eksempler. Dette er svarte intellektuelle som aldri trekkes fram av de samme menneskene som plasserte Arday på en pidestall. Det er som de ikke eksisterer. Problemet med dem, mener Hughes, er at de ikke forteller hvite antirasister den fortellingen de ønsker å høre. Ifølge Hughes’ er alle fire for intellektuelt selvstendige til å fylle den symbolske rollen hvite antirasister forventer av svarte intellektuelle. Arday passet derimot perfekt inn i den rollen.
Hughes’ poeng er at Cambridge og andre liberale institusjoner er dypt investert i en bestemt fortelling om rase, skyld og fremskritt, og at Ardays livshistorie så ut til å gi denne fortellingen menneskelig form. Fortellingen går omtrent slik: Svarte mennesker i vestlige samfunn holdes tilbake av strukturell rasisme. Hvite mennesker, hvite institusjoner og hvit kultur bærer hovedansvaret for dette. Fremskritt krever at hvite erkjenner sin skyld, sine privilegier og sin rasisme, og at de så ydmykt trer til side for å slippe “svarte kropper” frem.
Arday, svart, fra en innvandrerfamilie, med arbeiderklassebakgrunn og autisme, var for Cambridge som å vinne i interseksjonell bingo. Han fylte rollen som denne fortellingens levende bekreftelse: både som et eksempel på de barrierene svarte møter, og som bevis på hva en opplyst institusjon kan utrette når den bestemmer seg for å overvinne dem. Slik fikk han en symbolsk verdi som ble viktigere enn hans akademiske meritter. Hans akademiske prosjekt var i tillegg viet hundre prosent til nøyaktig den samme kritiske raseteoretiske fortellingen om hvithet og strukturell undertrykkelse som så mange høyt utdannede aktivister har gjort til høysang og næring.
Det endte, nesten uunngåelig, i offentlig ydmykelse. Arday ble til slutt et offerlam for et ideologisk prosjekt som sviktet ham. Han ble ikke offer for britiske mediers rasisme, men for en kynisk, performativ mangfoldskultur som løftet ham frem på falske premisser, og som ikke var der da virkeligheten til slutt innhentet ham. Hughes konklusjon er brutal – men trolig den eneste realistiske for å unngå å skape flere tragedier som Jason Arday i fremtiden:
«Denne tragedien ble muliggjort av liberale eliters psykologiske behov for en svart stedfortreder for sin egen skyldfølelse. Ardays død bør få liberale og progressive til å gå i seg selv – ikke for å bekjempe den påståtte demonen «hvitt overherredømme», men for å granske den hvite skyldfølelsens natur. Til syvende og sist er hvit skyldfølelse et virus som får dem den rammer, til å sette sitt eget behov for renselse foran samfunnets behov for sannhet. Først når Vestens eliter kollektivt kommer til denne sårt tiltrengte erkjennelsen, kan vi sikre at tragedien som rammet Jason Arday, aldri gjentar seg.»
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
