– Folk prøver noe nytt, men de glemmer hva det kan gjøre med vårt demokratiske system, sier tysk analytiker fra delstaten Sachsen-Anhalt. Selv sier AfD at de vil gjøre delstaten til et utstillingsvindu.
Sachsen-Anhalt kan bli delstaten som gir Alternativ for Tyskland (AfD) sitt første reelle gjennombrudd til regjeringsmakt. Søndag avgjøres ikke bare hvem som skal styre fra Magdeburg, men hvor lenge de øvrige tyske partiene kan opprettholde den politiske brannmuren mot ytre høyre.
Rabea Brauer har aldri opplevd lignende intensitet eller oppmerksomhet på sitt kontor i Magdeburg som nå før helgens delstatsvalg. Brauer leder Konrad-Adenauer-Stiftungs (KAS) politiske utdanningsforum i Sachsen-Anhalt.
Den politiske stiftelsen tilknyttet det tyske kristendemokratiske partiet CDU, får henvendelser fra tankesmier, forskere og journalister fra hele Europa, men også fra fjerntliggende land, som Kina og Singapore.
Valgkampaktiviteten er også helt enestående, forteller hun. Hun mener det handler om noe langt mer enn bare et regionalvalg i en av Tysklands mindre delstater. Den handler om hvorvidt AfD kan bli det første ytre høyre-partiet som leder en tysk delstatsregjering i moderne tid.
– Det er nesten trist at interessen er så stor, fordi det viser at folk internasjonalt forstår hva som står på spill, sier Brauer.
Forhåndsstemmene viser at valgdeltagelsen ligger an til å bli svært høy, forklarer hun:
– Dette er ikke frykt alene. Valget har fått mennesker som vanligvis ikke stemmer, til å engasjere seg. De deltar på festivaler, oppfordrer familiemedlemmer til å stemme, og forhåndsstemmingen har økt kraftig.
Målingene forklarer hvorfor. AfD ligger klart foran CDU, som har dominert Sachsen-Anhalt siden gjenforeningen. En måling fra Infratest dimap i slutten av august ga AfD 42 prosent og CDU 22 prosent. I ZDFs siste Politbarometer Extra, gjennomført av Forschungsgruppe Wahlen 25.–27. august, fikk AfD 40 prosent mot 23 prosent for CDU. Die Linke ble målt til 13 prosent, SPD til 9 prosent og De grønne til 6 prosent.
Dermed kan partiet til Ulrich Siegmund (frontkandidaten i Sachsen-Anhalt) bli klart størst i landdagen. Men det avgjørende spørsmålet er om mandatfordelingen gir AfD over halvparten av plassene – og dermed mulighet til å velge Siegmund som ministerpresident og regjere alene – eller om småpartienes kamp mot sperregrensen på fem prosent hindrer dette.
AfD har aldri sittet i en tysk delstatsregjering eller i den føderale regjeringen. Alle øvrige store partier har avvist samarbeid med partiet. Denne isolasjonslinjen omtales i Tyskland som Brandmauer: brannmuren mot AfD. Reuters beskrev i august hvordan AfDs nasjonale leder Alice Weidel ser en seier i Sachsen-Anhalt som et springbrett mot føderal makt, og uttrykter tro på at partiet kan vinne nødvendig flertall til å regjere alene.
Sven Tritschler, nestleder for AfD i Nordrhein-Westfalen, legger ikke skjul på at partiet ser Sachsen-Anhalt som en test for et langt større prosjekt. Han er ikke selv kandidat i delstaten, men viser til AfD Sachsen-Anhalts ti prioriteringer for en mulig regjering og beskriver delstatsvalget som partiets mulighet til å bevise at det kan styre.
På spørsmål fra Minerva om hvilke tre beslutninger AfD vil prioritere i løpet av de første hundre dagene ved et absolutt flertall, trekker han frem offentlig kringkasting, uttransporteringer og statlig byråkrati.
– De tre viktigste sakene er å avslutte den offentlige kringkastingen i sin nåværende form, å øke uttransporteringene av avviste asylsøkere og personer uten lovlig opphold, og å innføre arbeidsplikt for alle asylsøkere. I tillegg vil vi avvikle ett eller to departementer, sier Tritschler.
Han hevder at den tyske kringkastingsordningen er dyr og politisk venstrevridd, og sier at en omlegging av radio og fjernsyn vil være det tiltaket velgerne raskest merker. De mer vidtrekkende følgene av partiets migrasjonspolitikk, sier han, vil komme over tid.
– Sachsen-Anhalt blir vår sjanse til å bevise at vi kan styre. Delstaten er ideelt egnet: Ulrich Siegmund er en karismatisk og dyktig toppkandidat, og delstatslaget har forberedt denne valgkampen i årevis. Dette kan bli gjennombruddet som gjør oss til mer enn bare et opposisjonsparti.
AfD Sachsen-Anhalt vil ikke kunne bestemme tysk utenriks- eller asylpolitikk alene. Men delstatsregjeringer har likevel langt større innflytelse enn det mange utenfor Tyskland er klar over. Skole, politi, kultur, mediepolitikk og deler av sikkerhetsarbeidet er delstatsansvar. Delstatene gjennomfører dessuten mye føderal lov gjennom egen forvaltning og har innflytelse over nasjonal lovgivning gjennom Forbundsrådet, Bundesrat.
– Delstatene har tre særlig viktige lovgivningsområder: sikkerhet og politi, utdanning og medier. Det er nettopp disse tre områdene som står sentralt i reformene AfD vil gjennomføre, sier Tritschler.
Roland Freudenstein, medgrunnlegger av Brussels Freedom Hub og tidligere leder i blant annet Martens Centre og Wilfried Martens Centre for European Studies, mener AfDs fremgang må forstås som resultatet av en langt bredere tysk krise.
Han beskriver en offentlig stemning preget av økonomisk pessimisme, sviktende tillit og opplevelsen av at Tyskland er i ferd med å tape terreng. Jernbanens kroniske forsinkelser har, mener han, blitt et hverdagslig symbol på noe større.
– Den offentlige stemningen er forferdelig. Krisen i Deutsche Bahn er blitt et bilde på det. Å klage over forsinkelser er nærmest blitt en folkesport på sosiale medier. Folk opplever dette selv, og det føyer seg inn i en generell følelse av økonomisk ubehag, sier Freudenstein.
Tyskland er fortsatt Europas klart største økonomi og et rikt land per innbygger. Men økonomien har hatt svak vekst siden pandemien, industriens konkurransekraft er under press, og særlig bilindustrien er rammet av overgangen til elektriske biler og skjerpet konkurranse fra Kina. Freudenstein mener den gamle tyske vekstmodellen i praksis er brutt sammen.
– Den bygget på billig sikkerhet fra USA, billig energi fra Russland og tilnærmet ubegrensede eksportmarkeder i Asia. Nå er det slutt på alle tre. Vi kan ikke uten videre regne med USA, russisk energi er uaktuelt i overskuelig fremtid, og markedene i Kina forsvinner.
Han mener denne følelsen av økonomisk og politisk sårbarhet går langt i å forklare AfDs vekst, sammen med migrasjon, covid-relatert mistillit og en opplevelse av avstand mellom velgere og institusjoner.
– AfD har klart noe som vanligvis ikke skjer på ytre høyre: Partiet har vokst og radikalisert seg samtidig.
Freudenstein viser til at AfD ble opprettet i 2013 som et euroskeptisk parti med professorer og økonomer i spissen, før migrasjonsspørsmålet ble partiets viktigste mobiliseringssak. Etter hans syn har ledergenerasjonene gradvis flyttet partiet lenger ut på høyresiden, samtidig som oppslutningen har økt.
AfDs delstatsavdeling i Sachsen-Anhalt har siden november 2023 vært klassifisert som klart høyreekstremistisk av delstatens innenlandske etterretningstjeneste, Verfassungsschutz. I sin egen redegjørelse skriver delstatsmyndighetene at AfD Sachsen-Anhalts politiske agitasjon retter seg mot «vesentlige prinsipper i den frihetlige demokratiske grunnordenen», særlig garantien for menneskeverdet og demokratiprinsippet. Da klassifiseringen ble offentliggjort i november 2023, opplyste Verfassungsschutz-sjef Jochen Hollmann at etaten hadde samlet informasjon som ikke var forenlig med «menneskeverd, demokrati- og rettsstatsprinsippet», ifølge en melding fra Tagesschau. AfD bestrider klassifiseringen. Saken for forvaltningsdomstolen i Magdeburg er satt på vent.
Freudenstein mener AfDs styrke i øst ikke bare skyldes dagsaktuell misnøye med Berlin. Partiet har, sier han, klart å fange et østtysk ressentiment som har vokst igjen mer enn tre tiår etter gjenforeningen: en følelse av at østtyskerne ble overkjørt av Vest-Tyskland og USA etter 1990, og at deres erfaringer, økonomiske tap og politiske identitet er blitt nedvurdert.
– AfD har klart å fange det østtyske ressentimentet.
I Freudensteins analyse bidrar også dette til en særlig utbredt skepsis mot den vestlige sikkerhetsordenen — og et mindre fiendtlig syn på Russland enn i blant annet Polen, Finland og de baltiske landene. Han beskriver det som en politisk psykologi der tidligere østtyskere og Russland av enkelte oppfattes som «edle tapere» etter den kalde krigen. At følelsen av økonomisk og politisk marginalisering etter gjenforeningen fortsatt er en viktig faktor i AfDs oppslutning i øst, er også dokumentert i en Reuters-reportasje fra Sachsen-Anhalt og en analyse i Politico.
Brauer fra sentrum høyre-organisasjonen KAS er enig i at AfD ikke lenger bare er et protestparti, men hun er mer tilbakeholden enn Freudenstein med å forklare fremgangen med en særskilt østtysk mentalitet. Hun ser først og fremst en delstatsvalgkamp som i realiteten dreier seg om føderal politikk.
– Dette er i stor grad et mellomvalg for den føderale regjeringen. Mange av problemene velgerne er opptatt av – pensjoner, velferdsordninger og migrasjon – avgjøres ikke først og fremst i Sachsen-Anhalt. Men frustrasjonen blir rettet mot politikerne her, sier hun.
Brauer mener AfD har vært særlig dyktig til å fange opp misnøye knyttet til migrasjon, selv om dette ikke var partiets opprinnelige sak. Friedrich Merz ble valgt til CDU-leder og senere kansler blant annet på forventninger om en strammere linje, mener hun, men det har ikke vært nok til å gjenvinne velgere fra AfD.
– Mange sier at de stemmer AfD for å bli sett og for å få en ny begynnelse. Det er en forandringsbevegelse. Folk prøver noe nytt, noe som aldri tidligere har hatt makt. Men de glemmer hva det kan gjøre med vårt demokratiske system.
På spørsmål om «remigrasjon» avviser Tritschler at AfD ønsker å utvise tyske statsborgere eller integrerte innvandrere. Han avgrenser begrepet til personer uten lovlig opphold og avviste asylsøkere.
– AfDs definisjon av remigrasjon er helt klar. Vi vil uttransportere personer uten lovlig opphold og avviste asylsøkere. Utvisning av tyske statsborgere har aldri vært diskutert i partiet. Alt annet er en svertekampanje fra våre motstandere.
Samtidig gjør kritikerne oppmerksom på at begrepet brukes ulikt internt i AfD og i partiets politiske miljøer, og at diskusjonen i Tyskland nettopp dreier seg om hvor langt det i praksis kan strekkes. AfDs toppkandidat Siegmund har satt «null migrasjon» på dagsordenen, men Brauer peker på at en delstat uten yttergrense ikke kan føre en egen, fullstendig migrasjonspolitikk.
– Når Siegmund snakker om null migrasjon, kan han ikke trekke en grense rundt Sachsen-Anhalt. Men velgerne ser en politiker som endelig snakker om det de oppfatter som det viktigste problemet.
Det som står på spill er ikke bare hvem som administrerer delstatens budsjett. En AfD-regjering vil kunne bruke den utøvende makten til å endre prioriteringer i skole, kultur, politi, innenlandsk sikkerhet og mediepolitikk, selv der føderale lover setter rammer.
Janos Richter, jurist og forsker ved den tyske konstitusjonsrettslige plattformen Verfassungsblog, peker i et intervju med ARD på at delstatsnivået har stor kontroll over utdanning, kultur og indre sikkerhet. En regjering kan blant annet omorganisere delstatens Verfassungsschutz og legge om skoleplaner gjennom departementale forskrifter, uten at hver endring nødvendigvis må vedtas som lov i landdagen.
Freudenstein mener nettopp disse områdene kan bli de første arenaene for en AfD-ledet kursendring.
– Man kan gjøre mye skade fra en delstatsregjering. Begynn med politi og innenlandsk etterretning. De kan forsøke å omorientere etterretningstjenesten mot venstreekstremisme, endre skolepensum og trekke støtten til organisasjoner i sivilsamfunnet, sier han.
Tritschler avviser premisset om at dette først og fremst er et angrep på institusjoner. For ham er migrasjon den saken AfD ikke vil fire på, fordi partiet knytter den til press på boligmarkedet, utdanningssystemet, tryggheten og helsevesenet.
– Uten en grunnleggende endring i migrasjonspolitikken blir det ikke noe kompromiss. Det betyr ikke at man ikke kan diskutere prioriteringer og metoder. Velgerne våre er ikke dumme; de kjenner grensene for vår makt og vil dømme oss etter hva vi faktisk får til.
I en gjennomgang i The Jerusalem Post beskrives AfDs politiske planer i Sachsen-Anhalt som et mulig skifte i tysk minnekultur. Avisen viser til forskere og representanter for jødiske organisasjoner som frykter at en slik politikk kan svekke undervisning om Holocaust og bidra til normalisering av antisemittiske forestillinger.
Dette er særlig følsomt i Tyskland, der AfDs omgang med nazitiden, Holocaust-minnet og ytre høyre-miljøer er en sentral begrunnelse for at de øvrige partiene nekter samarbeid. Brauer går lenger enn Freudenstein i sin karakteristikk av partiet.
– AfD har tatt opp i seg alle slags bevegelser: Heimat-miljøer, nynazister, alt sammen. Vi står igjen med det mest ekstreme partiet Europa har å by på, på terskelen til å styre en tysk delstat. Tenk bare på hvilket signal det vil sende.
Dersom AfD blir størst, men ikke får absolutt flertall, oppstår den mest kompliserte situasjonen. CDU kan da i teorien forsøke å sette sammen en bred koalisjon eller styre i mindretall med skiftende støtte fra SPD, De grønne eller Die Linke. Det blir imidlertid langt vanskeligere dersom partier faller under sperregrensen og ikke kommer inn i landdagen.
Brauer tror fortsatt at CDU vil klare seg bedre enn målingene antyder, og at mobiliseringen mot AfD kan bli avgjørende.
– Brannmuren vil holde. Den må holde, og den vil holde. AfD er for ekstremt til at et kristendemokratisk parti kan samarbeide med dem. CDU kan ikke bøye seg for å møte deres ekstreme verdier.
Hun advarer samtidig mot tanken om at AfD bør få styre for at velgerne raskt skal oppdage partiets begrensninger. En regjering ville i hennes øyne få lang tid til å skylde på forgjengerne, mens delstaten kunne tape investeringer og arbeidskraft.
– Sachsen-Anhalt har allerede sterk demografisk nedgang. Vi trenger åpne dører og åpne armer. En regjering som ser tilbake mot en ubehagelig fortid, vil ikke fungere. Noen investorer vil trekke seg unna, og vi mister arbeidstakere allerede.
Freudenstein er mindre sikker på at avstanden mellom CDU og AfD vil være like stabil fremover. Han peker på at enkelte CDU-miljøer i øst har et mindre avvisende forhold til AfD enn partifeller i vest, og at det kan bli stadig vanskeligere å bygge stabile flertall uten AfD dersom partiet vokser videre.
– Brannmuren slår sprekker. Det finnes strateger i CDU som vil snakke med AfD, og det kan rive partiet i stykker.
For AfD handler søndagens valg dermed om mer enn en ny landdag. Partiet vil vise at det kan omsette protest til makt. For CDU og de øvrige etablerte partiene er oppgaven å demonstrere at isolasjonen av AfD fortsatt lar seg forene med et fungerende parlamentarisk styre.
Resultatet i Sachsen-Anhalt vil ikke alene avgjøre Tysklands kurs. Men dersom AfD enten får rent flertall eller blir så dominerende at alle andre partier må samles i skjøre og ideologisk sprikende konstruksjoner, kan delstaten bli et forvarsel om den politiske virkeligheten som venter resten av landet.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
