KOMMENTAR
Charlie Kirk hadde definitivt problematiske sider, men deler av kritikken bommer likevel på mål.
I dagene etter drapet på den amerikanske politiske aktivisten Charlie Kirk har det i både sosiale og tradisjonelle medier vært et stort fokus på problematiske sider ved hans politiske syn. Noe av dette er naturlig og uunngåelig, for Kirk er av forståelig grunner omdiskutert i Norge.
Samtidig er det også noe pussig ved at så store deler av mediedekningen er viet offerets politiske syn, snarere enn eventuelt politiske årsaker til drapet. Det gjelder spesielt når fokuset går fra en redelig problematisering av Kirks syn til mer bevisst sverting. Sverting kan i denne sammenhengen forstås som informasjon som deles eller videreformidles ute av kontekst, slik at det fremstår som om selve hensikten er å fremstille Kirk negativt.
Fenomenet er langt fra særnorsk. Den svenske journalisten Ivar Arpi har samlet eksempler på sverting, harselering og feilaktige fremstillinger av Kirk i svensk offentlighet.
Og flere av sitatene som nå brukes av kritikere av Charlie Kirk, er nettopp tatt ut av sammenheng og forstått i verste mening. Det er problematisk, særlig når kritikken fremmes rett etter at Kirk ble drept i det som mer og mer tyder på at var et politisk attentat.
En slik kritikk, som dessverre er blitt fremmet av flere i Norge etter attentatet, er også i veldig liten grad effektiv dersom målet er at færre skal sympatisere med Kirks mer problematiske sider. Det oppleves nemlig respektløst og villedende for flere av dem som på en eller annen måte identifiserer seg litt med ham eller hans tankegods.Det kan for eksempel være fordi de ser seg selv som kristen, konservativ, mediekritisk, ung mann, tradisjonell, anti-establishment eller en annen merkelapp de måtte ha hatt til felles med Kirk.
Folk har tilgang på internett i lomma selv, og vil oppsøke videoene hans for å finne ut hva han egentlig sa. Der møter de fort en skarp, men hyggelig og omgjengelig fyr som oppfordrer unge folk til debatt, som på denne videoen der han sier at «det er når folk slutter å snakke sammen at vold skjer. Det er da det blir borgerkrig». Hvis man skal kritisere Kirks politiske syn, også der han glir mot det konspiratoriske eller det autoritære, er det derfor særdeles viktig å være etterrettelig og presis selv.
Det er ingen grunn til å glorifisere Kirk. Han var mer reaksjonær og populistisk enn konservativ, og en sentral stemme i å sørge for at Donald Trump ble mer populær blant unge, blant annet gjennom Turning Point USA. Som leder av organisasjonen var han også en markant deltager i Stop-the-Steal-valgfuskanklagene i 2020 og sendte busser med demonstranter til protestene som ble til stormingen av Kongressen den 6. januar 2021. Han var kanskje en forsvarer av fri debatt og meningsveksling, men noe fyrtårn for demokratiske prinsipper om å akseptere valgnederlag og fredelig maktovertagelse var han ikke.
Kirk var en langvarig og ihuga forsvarer av Israel, men kom også med flere uttalelser om jøder som var dypt ubehagelige. Bare noen dager etter terrorangrepet mot Israel 7. oktober 2023 kritiserte han amerikanske jøders bidrag til landets universiteter, som han mente var å «subsidiere deres egen undergang ved å støtte institusjoner som avler antisemitter og omfavner folkemorderiske drapsmenn». Da Elon Musk kort tid etter havnet i hardt vær for en tweet hvor han kalte omtalte henvisninger til «Great Replacement»-teorien som «den faktiske sannheten», rykket Kirk ut for å forsvare ham.
«Jødiske donorer har vært den fremste finansieringsmekanismen av radikal, åpen-grense, nyliberal, kvasimarxistisk politikk, kulturelle institusjoner og ideelle organisasjoner. Dette beistet er skapt av sekulære jøder, og nå kommer det etter jøder, og de lurer på hva i all verden som skjedde. Og det er ikke bare collegene, det er de ideelle organisasjonene, det er filmene, det er Hollywood, det er alt sammen», sa Kirk i podcasten sin i slutten av oktober før han ba jødene våkne opp: «Jeg vil ikke leve gjennom enda et holocaust.»
Et par uker senere fulgte han opp med beskjed om at jøder generelt snarlig var nødt til å ta en beslutning: «Inntil dere knuser den kulturmarxistiske linsen dere ser verden gjennom, vil dere aldri klare å bygge støtte til Israel.» Ifølge Kirk hadde jøder vært «noen av de største finansiererne av kulturmarxistiske ideer og tilhengere av de ideene de siste 30 eller 40 årene».
Bruken av begrepet «kulturmarxisme» – som er en gjenganger i ytterliggående miljøers omtale av jødene – bygget videre opp under konspirasjonstenkning med antisemittiske undertoner.
Dersom man skal diskutere hva Charlie Kirk sa og mente, enten man er enig eller uenig med ham, må man likevel forstå hva han mente med noen av spissformuleringene sine – ikke bare kritisere dem for seg selv eller avvise dem helt uten å se på helheten i det han mente. Hvis ikke bommer man med kritikken.
De som er enige med Kirk, vet nemlig godt hva han egentlig mente. Og dersom de ser at kritikere overdriver, bidrar det bare til å øke polariseringen mellom oss og dem.
Et illustrerende eksempel på et sitat som nå ofte spres er hans utsagn om at han «faktisk ikke fordra ordet ‘empati’». I seg selv kan det høres ut som han avviser det å se andres smerte og å hjelpe andre. Nesten uhyrlig, ikke sant? Denne beskrivelsen av Kirk fremkom blant annet i en kronikk i Aftenposten fredag.
Sannheten er derimot at han i fortsettelsen sier at han heller foretrekker begrepet sympati. En del av bakgrunnen hans for å si dette er sannsynligvis kritikken fremmet av Allie Beth Stuckey i boken Toxic Empathy, en forfatter han har hatt dialog med flere ganger.
Poenget hennes er at venstresiden bruker empati som et politisk våpen for å si at det eneste moralsk rette er deres politiske løsninger, eksempelvis at empati med kvinnen i abortspørsmålet tilsier at man må ha et visst syn på abortpolitikk eller at empati med ulovlige innvandrere tilsier at man må ha et visst syn på innvandringspolitikk. Sympati åpner i større grad for en medfølelse som likevel ikke blindt overtar den andre personens perspektiv og emosjoner – det er påstanden.
Dette er et resonnement man kan kritisere, men det er misvisende dersom man som kritiker gir folk inntrykk av at Charlie Kirk ikke ville anerkjenne andres smerte eller at folk skulle hjelpe sine medmennesker.
Et annet eksempel er hvordan flere har trukket frem ting han sa under koronapandemien, som nå brukes for å fremstille ham som rabiat. VG skriver for eksempel i en av sine saker, med tittelen «USA-ekspert: – Grenset mot det ekstreme høyre» at Kirk under koronapandemien «begynte Kirk å dele ‘China virus’-teorien, om at viruset stammet fra et laboratorium i Wuhan i Kina», som «på den tiden ble dette ansett som en konspirasjonsteori». I neste åndedrag skriver avisen at han også sammenlignet vaksinekrav med apartheid, og nevner hans fordømmelse av krav om munnbind.
Det er ikke helt klart hvorfor avisen har med disse punktene. Men i en amerikansk kontekst er dette informasjon som for liberale og venstreorienterte lesere høres ut som konspirasjonstenkning og avvisning av vitenskap. Der forbindes laboratorieteorien med Trump, og avvisning av vaksinekrav med høyrepopulistisk kulturkrig. For et norsk publikum fremstår dette som ganske pussig informasjon å viderebringe om Kirk akkurat nå, under overskrifter som handler om høyreekstremisme og konspirasjonsteorier.
VG legger for ordens skyld til at flere fagpersoner de siste årene har snudd i synet på laboratorieteorien – men dermed forsvinner også poenget med å trekke det frem: Det viste seg nemlig at det er en helt rimelig og plaussibel teori, i et spørsmål som ennå ikke er avklart. Sammenligningen med apartheid om vaksinepass er selvsagt drøy og unødvendig. Men her i Norge vet vi at FHI advarte mot at denne type vaksinekrav kunne skape «todeling av samfunnet», og norske helsemyndigheter var også langt mindre overbevist enn amerikansk venstreside om fortreffelighetene med munnbind.
Blant de mange påstandene som florerer på nett om hvorfor Kirk var reaksjonær, farlig, fascist eller alt på en gang, er også fortellingen om at han mente homofile burde steines, som blant annet trekkes frem i den tidligere nevnte Aftenposten-kronikken. Kirks kristenkonservatisme påvirket definitivt hans syn på homofilt samliv, og han motsatte seg blant annet likekjønnet ekteskap. Men stort lenger ser det ikke ut til å ha gått.
Utgangspunktet for påstanden om steining var en influenser for barn som forklarte sin støtte til Pride i sin kristne tro ved å sitere Matteus 22:37-40 om å elske sin neste. Kirk refererte så til det stedet i Bibelen der versene hun siterte hentes fra, i kapittel 19 i Tredje Mosebok, før han trakk frem at det i samme bok står at homofile skal drepes.
Poenget er ikke at Kirk personlig mente at homofile skulle steines eller drepes, men snarere forsøkte å vise til at Bibelen er tvetydig når det kommer til hvordan man forholder seg til en rekke saker, slik at man ikke kan peke på støtte til LHBT-saker som en kristen dyd. Nylig måtte selveste Stephen King be om unnskyldning for å ha delt videre denne påstanden på X uten å faktasjekke den.
Tidligere hadde Kirk også gitt uttrykk for at amerikansk høyreside måtte ta imot homofile. I en video med en selverklært homofil, konservativ student sier Kirk at «hvis du spør meg fra et perspektiv som kristen, er jeg ikke enig med den livsstilen, men politikk handler om addisjon og multiplikasjon. Jeg antar du er enig i mye av det vi snakker om. Sterke grenser, sterkt land. Og som følge av det, du vet, velkommen til den konservative bevegelsen».
Det er selvsagt mer enn greit å kritisere Kirks politiske uenighet rundt homofilt samliv, ekteskapslov og så videre. Mange vil også – med rette – påpeke at Kirks homofile støttespillere aktivt motarbeider egne rettigheter. Det er likevel en legitim politisk mening; og gapet mellom å være kritisk til likekjønnet samliv til å ville drepe homofile er enormt.
En annen påstand som fremmes, er at Kirk mente at kvinner, inkludert Taylor Swift, bør underordne seg sine ektemenn. Et syn på ekteskap og kjønn som mange, særlig i likestilte og sekulære Norge, vil anse som reaksjonært. Samtidig har Kirk også fremhevet at menn bør sette ekteskap og barn foran karriere.
At kvinnen skal være underordnet sin ektemann er ikke en veldig uvanlig mening i USA, særlig blant evangeliske kristne. I 2017 fant Ipsos at 41 prosent av amerikanere mente at kvinners rolle er å være gode mødre og koner. Vi har også flere i Norge som mener det samme, som underordningsdiskusjonen i kristenpressen satt i gang av Sofie Braut i 2022 illustrerte. Dette vil selvsagt flertallet i Norge være uenige i, men det vil være feil å fremstille det som noe radikalt eller en uakseptabel mening i demokratiet.
En hyppig kritikk mot Kirk er at han sto bak «Professor Watchlist», en nettside som lister opp liberale og progressive professorer, opprinnelig med utgangspunkt i påstander om at de diskriminerte mot konservative studenter eller bedrev politisk propaganda i klasserommet. «Watchlisten» fremstilles gjerne som en trussel mot akademisk frihet og mot disse professorenes sikkerhet, eller som en form for mccarthyisme.
En slik liste har mange problematiske sider, men den må likevel forstås i lys av tiden den ble laget i. Den ble lansert i november 2016. Det var kort tid etter saken der liberale studenter ved Yale universitet krevde at professor Nicholas Christakis skulle miste jobben sin etter en diskusjon om Halloween-kostymer og kulturell sensitivitet. I september samme år kom Jordan Petersons oppgjør med kjønnspronomen, som også avfødte massive reaksjoner.
Listen var en reaksjon på det mange konservative oppfattet som offentlig uthenging av «egne» professorer, i miljøer der konservative er i ekstremt mindretall. Den er fortsatt problematisk – men igjen: konteksten er avgjørende for å bedømme hvor radikalt det er.
Et annet utsagn som går igjen i kritikken, er at «alle blir redde om de ser en svart pilot». Her var konteksten en debatt om DEI-tiltak hos United Airlines, hvor kritikere hevdet at mangfoldspolitikk kunne gå på bekostning av sikkerhet. Ikke et bunnsolid, tvers gjennomarbeidet argument, men heller ikke rasisme.
Kirk tok opp denne siden av en pågående debatt – og fulgte også opp med å si: «Det er ikke hvem jeg er, det er ikke hva jeg tror.», og tok dermed også aktivt avstand fra rasisme. Dersom det tillegget og intensjonen hans ikke er til stede når man kritiserer, virker han mindre menneskelig og mer uhyrlig enn han egentlig var.
En relatert uttalelse er at han sa at Civil Rights Act av 1964 var «en stor feil». I en video der han svarer en student som forbilledlig spør om hva han mente med å si det, understreker Kirk at loven var god i sin tid; problemet, mener han, er hvordan den nå brukes til å legitimere statlig inngripen i komplekse sosiale problemer med uklare årsakssammenhenger. Kritikken hans var altså ikke rettet mot selve loven, men mot hvordan den nå anvendes.
En slik kritikk har hatt en tydelig tilstedeværelse i det republikanske partiet i mange tiår. Den svært konservative senatoren Barry Goldwater, som tapte presidentvalget mot Lyndon Johnson i 1964, stemte mot Civil Rights Act, blant annet fordi han mente loven i for stor grad åpnet for statlig inngripen. Goldwater har siden vært en viktig ideologisk skikkelse i partiet. Hans bok The Conscience of a Conservative er en viktig del av den amerikanske konservative kanon, og ble blant annet tillagt noe av fortjenesten for Ronald Reagans politiske seier i 1980.
Ja, det er riktig at han sa at «noen dødsfall er en akseptabel pris for det andre grunnlovstillegget» (retten til å bære våpen). Snopes har dokumentert sitatet. Dette er åpenbart brutalt sagt. Men realiteten er jo at svært mange amerikanere som forsvarer retten til å bære våpen, egentlig mener en variant av det samme, de bare uttrykker det på en mindre direkte måte. I amerikansk sammenheng er dette ikke radikalt.
I et større bilde er selve argumentet politisk legitimt og forståelig også i en norsk kontekst. Vi ville hatt færre trafikkdødsfall hvis det var 50-sone overalt, men den prisen er vi ikke villige til å betale. Om en politiker skulle ha sagt at noen trafikkdøde er en pris vi må betale for motorveier, og så selv endte med å dø i en trafikkulykke, ville det være temmelig smakløst å se på det som en morsom ironi.
Det som gjør denne situasjonen ekstra alvorlig, er tidspunktet. Når en politisk figur er blitt drept, er det en form for anstendighet å holde seg til sannheten om hva vedkommende faktisk har sagt. Det er kanskje forståelig at mange i kjølvannet av et slikt attentat frykter at noen av Kirks mer ytterliggående politiske syn skal få en uangripelig helgenstatus. Men det er ubehagelig når trangen til å sverte en drept meningsmotstander overstyrer nysgjerrigheten på kontekst og presisjon.
Svertingen er ekstra synlig nå, når det er så mange sitater å ettergå i en kontekst hvor det er så upassende. Men varianter av dette skjer hele tiden, på alle sider av det politiske spekteret. Det bidrar til at meningsmotstandere bygges opp som mindre menneskelige og mer uhyrlige enn de faktisk er. Dehumanisering skaper både hat, sinne og frykt, og setter frem upresise eller falske fiendebilder for nye unge radikale i begge ender av det politiske spekteret.
Her har amerikanske politikere som Gavin Newsom og Bernie Sanders vist hvordan det skal gjøres: De har klart å fordømme drapet tydelig og prinsipielt, og uttalt seg med varme og alvor, uten å måtte levere en full gjennomgang av alt Kirk noen gang har sagt.
Skal man først ta et oppgjør med høyresidens ideologer, bør man gjøre det med sannferdige sitater og korrekt kontekst. Alt annet undergraver både redeligheten i debatten og motstanden mot politisk vold.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
