For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
En hyllest til Amerikas Forente Stater
Uavhengighetserklæringens betydning for historien og menneskelig frihet er vanskelig å overvurdere. Det er i så måte all grunn til å feire den amerikanske revolusjonens 250-årsdag.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Jeg tror det var Reiulf Steen som bemerket hvordan det å sette sine ben på amerikansk jord gav en umiddelbar frihetsfølelse; det var noe med dette enorme kontinentet som begeistret.
Det er mange måter å fortelle historien om den amerikanske revolusjonen på. Blant annet at det er den mest betydningsfulle revolusjonen i moderne tid. Det er simpelthen vanskelig å overvurdere betydningen av uavhengighetserklæringen, som på ulike måter har fungert som inspirasjon for menneskelig frihet. Det er i så måte all grunn til å feire revolusjonen. Ja, særlig i disse dager, hvor dommedagsprofetier florerer, er en feiring av Amerikas Forente Stater ekstra viktig. Donald Trump prøver selvsagt å forme 250 års-markeringen i sine egne bilder. Men USA er så mye mer enn Donald Trump, og markeringen er også en utmerket anledning til å mobilisere mot Trump gjennom å revitalisere idealene fra den amerikanske revolusjonen.
Men det fordrer deltagelse og patriotisme – ikke apati.
Mange siterer uavhengighetserklæringen og de udødelige ordene også i dag:
«We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.»
Og ordene er på mange måter akkurat det de pretenderer til å være – selvinnlysende. Få amerikanere vil protestere på det i dag.
Revolusjonerende
Da 56 personer møttes i Philadelphia 4. juli 1776 for å insistere på at noen rettigheter er selvinnlysende, var det en revolusjonerende handling. Og særlig ettersom ordene ble formulert på et tidspunkt hvor disse rettighetene var alt annet enn selvinnlysende. Barn født i 1776 kom inn i en hierarkisk verden hvor den sterkestes rett eksisterte. Nettopp derfor var uavhengighetserklæringen så kraftfull. Den forsvarte en politisk organisering som ikke bygget på at makt er rett, men på at bruk av makt må underlegges moralsk rett. Det er derfor Amerika har blitt omtalt som historiens første moralske samfunn, hvor «rule of law» erstattet «rule of King». I så måte materialiserte grunnlovsfedrene opplysningstidens ideer med vekt på politisk og økonomisk frihet, maktbalanse, rettsstat og folkestyre. USA er en nasjon opprettet på bakgrunn av en idé, et credo – ikke utfra et ønske om nasjonal eller etnisk dominans.
Det var langt fra åpenbart at den amerikanske revolusjonen skulle lykkes. En av de undervurderte eller underkommuniserte sidene ved revolusjonen er hvor forskjellige de 13 koloniene (statene) som formet Amerikas Forente Stater, i realiteten var. Det var enorme forskjeller på New Hampshire i nord og Georgia i sør. Den mest åpenbare forskjellen var betydningen av slaveriet, som var vesentlig i Georgia, men i liten grad i New Hampshire. En annen underkommunisert del av historien, er at opprøret mot britene vel så mye var en borgerkrig internt i Amerika mellom patrioter og lojalister, som utelukkende en revolusjon mot den britiske kongemakten. Den amerikanske revolusjonen måtte dermed overkomme to store hindre.
A few good men
Først måtte de vinne over britene (og deres amerikanske støttespillere) militært. Dernest måtte de forene interesser mellom de 13 statene. Det var ingen enkel oppgave, og det krevde statsmannskunst av ypperste klasse.
Det fikk Amerika i George Washington.
Det vil si; Washington var avgjørende for begge deler: Som øverstkommanderende for den kontinentale hæren, og som politisk samlende figur. Kirkegården er som kjent full av uerstattelige menn, likefullt lurer jeg på om revolusjonen hadde lyktes uten George Washington. Mye er skrevet om de sentrale aktørene, inkludert Thomas Jefferson, John Adams, Alexander Hamilton, Benjamin Franklin m.fl. La meg i denne sammenheng trekke frem James Madison.
Knapt noen var viktigere for utformingen av grunnloven og etableringen av folkestyret enn Madison. Det er med god grunn at man omtaler USAs fødsel som «Madisonian democracy». I Federalist Papers formulerte han sine politiske tanker i form av balanse mellom sentral og lokal makt og mellom mindretallsrettigheter og majoritetens rett til å styre. I tillegg var han tilhenger av representativt styre (romersk modell) fremfor direkte demokrati (atensk modell).
Da Trump og Maga-bevegelsen forsøkte å overkjøre 2020-valget, kunne man smått komisk høre diverse Trump-tilhengere henvise til Madison og grunnlovsfedrenes mantra om at USA «is not a democracy, but a republic». Studerer man grunnlovsdebatten, så ser man at henvisningen til USA som republikk er en tydelig referanse til at grunnlovsfedrene foretrakk den romerske modellen med representativt styre fremfor det atenske demokratiet – det var ikke en avvisning av folkestyre. Madison var opptatt av å opprette en stat som kunne ivareta flere hensyn.
Videre var USAs grunnlovsfedre opptatt av et system som kunne forbedres, det er derfor første setning i forordene til grunnloven lyder: «We the People of the United States, in Order to form a more perfect Union, establish Justice, insure domestic Tranquility, provide for the common defence, promote the general Welfare, and secure the Blessings of Liberty to ourselves and our Posterity, do ordain and establish this Constitution for the United States of America».
Det er med andre ord ingen overdrivelse å hevde at USA var det første moderne demokratiet – som inspirerte en bølge av demokratiske revolusjoner – inkludert Norges grunnlov av 1814.
Den vanskelige historien
Som uttrykket «to form a more perfect union» antyder, var verken USA eller grunnloven perfekt. Den hadde vesentlige mangler, og slaveriet var det absolutt verste. Det er ingen tvil om at slaveriet i USA var grusomt, men slaveri ble ikke etablert i 1776. Denne formen for barbari har eksistert så lenge mennesker har eksistert. I deler av verden eksisterer slaveriet fremdeles.
Jeg har i en tidligere artikkel på Minerva, i anmeldelsen av Hilde Restads bok Det amerikanske paradokset, drøftet slaveriet i USA i samtiden og hvordan vi bør forstå den historiske arven. Deriblant den amerikanske borgerkrigen og borgerrettighetsbevegelsen. Kort oppsummert er det ingen tvil om at slaveriet var en skamplett på opprettelsen av USA. Men at den amerikanske revolusjonen ikke løste alle samtidens problemer, eller at samfunnet i 1776 ikke når opp til dagens moralske standard – er knapt et argument for å droppe markeringen. En slik tilnærming ville i realiteten gjøre enhver feiring umulig, ettersom fortidens moralske standarder ikke lever opp til dagens. Den norske grunnloven hadde eksempelvis både en jødeparagraf og manglende rettigheter for kvinner. Likevel feirer nordmenn 17. mai hvert eneste år, fordi grunnloven representerte en milepæl i norsk historie – som til og med var inspirert av den amerikanske revolusjonen.
Uavhengighetserklæringen var ikke bare et tidsskille i amerikansk historie; det var det også for verdenshistorien. Med opprettelsen av De Forente Stater fikk vi en stat som var destinert til å bli supermakt gjennom å organisere samfunnet på en måte som frigjorde menneskelig kreativitet og skaperkraft. USA har siden opprettelsen vært en ledestjerne for menneskelig frihet – med såvel synlige som usynlige hender.
Ettersom USA skiller seg fra europeiske nasjonalstater i den forstand at Amerika er bygget på en idé, trenger USA en sterk(e) fortelling(er) om seg selv – et lim for å holde den multietniske nasjonen sammen. Dette limet har tradisjonelt vært patriotisme og den enkle forestillingen om USA som verdens beste land, der alle kan lykkes uavhengig av bakgrunn. Den amerikanske revolusjonen og grunnloven er naturligvis en iboende del av denne patriotiske fortellingen. Og det har, tross mange problemer og dype kriser, holdt nasjonen sammen i 250 år.
Press fra begge kanter
Men vil patriotismen overleve angrepene fra Trump og den radikale venstresiden?
Det er ingen tvil om at Donald Trump er en overhengende fare for de amerikanske institusjonene; presidenten er på mange måter det grunnlovsfedrene fryktet. En person uten moralske skrupler, korrupt og uten kunnskap eller interesse for USAs beste. Det er av den grunn det amerikanske systemet med maktbalanse ble designet slik det ble. Nå kan ethvert politisk system demonteres, og institusjoner kan svikte, hvis man ikke har personer som er villige til å stå opp for systemet og institusjonene. Og Trump har gjort mye for å korrumpere staten. Men enn så lenge stritter institusjonene imot. Trump møter ofte veggen i møte med det systemet som grunnlovsfedrene utviklet, enten det er i form av domstoler, delstater, presse eller valg.
Jeg har ingen illusjoner om Trumps demokratiske sinnelag – eller mangel på sådan. Men jeg er mer optimistisk på vegne av «Madison democracy» enn jeg var for et år siden. Trump står svakere enn på lenge, og det er ingen grunn til å overlate 250 års markeringen og patriotismen til Trump.
Problemet er at venstresiden i USA i begrenset grad er interessert i å omfavne patriotismen. Demokratiske sosialister er på fremmarsj, og i tillegg til å promotere økonomisk analfabetisme, forfekter de et negativt syn på USA. En ting er at de ønsker høyere skatter, mer omfordeling og offentlige velferdstjenester for velgerne. Dette er politikk mange kan støtte. Selv om realismen i en del av forslagene mangler, så er det i hvert fall en form for samlende visjon. Men angrepene på USA, amerikanske flagg, universalisme og patriotisme er urovekkende. Særlig fordi de truer med å rive det multietniske samfunnet i fillebiter. Uten patriotismen som lim, hvordan skal denne fantastiske smeltedigelen henge sammen? Ved å rakke ned på og fordømme alt som er vestlig og amerikansk? Dette er woke-ideologi på sitt verste, og det er et trollspeil av Trump/Magas etnonasjonalistiske tilnærming.
Så er spørsmålet om det finnes – i et polariserende klima – nok liberale patrioter til å formulere en amerikansk visjon for fremtiden. Eller for å parafrasere William Butler Yeats’ berømte ord: Can the centre hold?
USAs fremtid har vært på agendaen siden opprettelsen, noe det berømte møtet mellom Elisabeth Powel og Benjamin Franklin i september 1787 illustrerer. Powel spurte Ben Franklin om hva grunnlovsfedrene hadde opprettet. Benjamin Franklin repliserte: «A republic, if you can keep it».
Vil USA eksistere om 250 år? Vel – det er verdt å minne om Geir Lundestad sine ord om at de som satser mot USA, pleier ikke å vinne.
