Derfor vil jeg ikke lenger gi penger til Amnesty

Noe av det første jeg gjorde da jeg flyttet for meg selv for mer enn tyve år siden, var å opprette en fast, månedlig betaling til Amnesty.

Jeg hadde ingen illusjoner om at organisasjonen skulle utrette mirakler for den tusenlappen jeg bidro med årlig: Menneskerettighetsarbeid er vanskelig selv under de beste omstendigheter, og omstendighetene der slikt arbeid trengs aller mest, er normalt elendige. Det er mye slit for få og små resultater. Når jeg likevel ville gi penger til dette formålet, var det fordi ofrene for grove menneskerettighetsbrudd fortjener at deres erfaringer ikke forties og glemmes i verden. Og når jeg ville gi dem spesifikt til Amnesty, var det fordi det navnet var forbundet med profesjonalitet, soliditet og kompetanse.

Forrige uke avsluttet jeg betalingene til Amnesty.

Bakgrunnen er kjent for alle som følger nyheter om Ukraina: Amnesty International kom forrige uke med en rapport som kritiserer Ukraina for å benytte seg av en taktikk som setter sivile i fare.

Minerva dekker saken i dag, og snakker blant annet med assisterende generalsekretær Gunnar Ekeløve-Slydal i Helsingforskomiteen, som kritiserer både innpakningen og presentasjonen av rapporten. Han mener det ser ut som Amnesty har «overkjørt sine ukrainske kolleger», og at de burde «ha snakket mer med ukrainske myndigheter [...] om funnene i rapporten» dersom målet var å øke beskyttelsen av sivile. Vi har også snakket med Bjørn Johan Berger, som har fulgt russisk propaganda i forbindelse med krigen i Ukraina tett. Han mener Amnesty «ikke skjønner hva slags informasjonskrig» som faktisk foregår, og konsekvensene av den.

Pluss

Pluss

– Amnesty forstår ikke hva slags informasjonskrig som foregår i Ukraina

Kritikken hagler mot Amnesty etter at organisasjonen anklaget Ukraina for å sette sivile i fare i forsvaret mot Russland. Mulighet for misbruk er ikke grunn til ikke å avdekke brudd på folkeretten, svarer Amnesty.

Tynn rapport med liten verdi

Dette betyr for ordens skyld ikke at ikke Ukraina kunne vært flinkere til å skille soldater og militære, eller at Amnestys rapport bare er tøys og fanteri.

Det kan selvsagt ha vært gjort dårlige beslutninger av offiserer og soldater på ulike nivåer, ikke minst i en situasjon med en fullskala invasjon og full mobilisering i Ukraina, inkludert av territorialforsvaret – omtrent tilsvarende Heimevernet – som opererer i sine nærområder og ofte mangler både erfaring, og en logistikkoperasjon som fungerer i strid. Men det finnes ikke noen indikasjoner på at det har vært gjort bevisste forsøk på å utsette sivile for fare, slik situasjonen for eksempel er når sivile brukes som levende skjold – og ikke bare fordi et viktig formål med Ukrainas forsvarskrig er å beskytte sin befolkning, men også fordi Russland bryr seg så lite om sivile tap at det ikke ville være noen effektiv strategi.

Likevel indikerer tittelen på rapporten – «Ukrainian fighting tactics endanger civilians» – at det er snakk om en mer bevisst og vedvarende ukrainsk taktikk. Dermed gir tittelen et etterlatt inntrykk som ikke finner noen støtte i det som står hvis man leser rapporten. Hele rapporten er nemlig svært tynn – noen få sider – med få eksempler, og uten grundig belegg eller god drøfting av krevende problemstillinger. Det er ikke noe forbud i folkeretten mot at soldater eller våpen befinner seg i nærheten av sivile i forsvaret av bebygde områder. Hvorvidt det er kritikkverdig avhenger dermed i stor grad av omstendighetene, og av om det fantes reelle militære alternativer.

Flere av eksemplene beskriver forhold som ikke nødvendigvis er kritikkverdige. Andre påstander – for eksempel om at stengte skoler brukes til forlegning av soldater – avhenger helt av kontekst, og av hvilke reelle militære alternativer som fantes. Amnesty gir få detaljer om hva slags vurderinger de har gjort her – eller om hva slags vurderinger ukrainske offiserer har gjort. De mest alvorlige påstandene omfatter bruk av sykehus som militærbaser. Det skal definitivt mye til før det vil kunne regnes som en militær nødvendighet. Men anklagene er avspist med seks linjer i rapporten, og spenner fra at soldater spiste mat på et sykehusområde, til at skudd ble avfyrt like ved et sykehus til at ukrainske styrker skal ha satt opp en base i et laboratorium. Gjennomgående finnes ingen kildekritikk eller diskusjon av informasjonsinnhentingen – og slett ingen diskusjon om hvordan internasjonal humanitær rett bør forstås i en langvarig fullskala krig om bebygde områder som verden knapt har sett maken til på mange tiår..

Det betyr at rapporten også er et dårlig verktøy til å navigere krevende problemstillinger om forsvar av bebygde områder videre. I utgangspunktet kan det nemlig være forsvarlig for eksempel å forlegge soldater i stengte skoler. Hverken det ukrainske forsvaret eller det internasjonale samfunnet får noen hjelp til å ta bedre beslutninger av dette materialet. Skulle den vært til noen nytte, måtte Amnesty, som Ekeløve-Slydal sier, diskutert spørsmålene med ukrainske myndigheter, fortrinnsvis på bakgrunn av en langt grundigere dokumentasjon.

Mer skade enn nytte

Og derfor kommer rapporten trolig dessverre til å gjøre mer skade enn nytte hvis målet er å beskytte sivile i Ukraina. Neste gang russiske styrker bomber en skole, et sykehus eller et boligområde vil de peke på denne rapporten som begrunnelse, enten det var militære styrker der eller ikke.

Jeg påstår ikke dermed at Russland kommer til å bombe flere sivile mål – eller for å tåle sivile tap i tilknytning til militære mål – på grunn av rapporten. Men det er temmelig sikkert at Amnesty ikke akkurat har hevet terskelen for at nettopp noe slikt kan skje.

Selv om det ikke direkte fører til mer bombing, har Russland fått et utmerket verktøy til sin bredere informasjonskrigføring. For rapporten er selvsagt allerede tatt i bruk for russiske propagandaformål:

Det er forståelig at Amnesty har behov for å vise at organisasjonen er uavhengig og kan kritisere begge sider i en konflikt. Men det er uforståelig at organisasjonen hverken har sørget for å få en konstruktiv dialog med ukrainske myndigheter i forkant av publisering, eller har gjort det som var mulig for å minimere risikoen for at rapporten kunne senke terskelen for nye russiske angrep med sivile tap eller for at rapporten kunne brukes som trumfkort i russisk informasjonskrigføring. Det fantes andre alternativer, også om man ville lage en slik rapport, og de forble uprøvd.

Ikke første gang

Alle gjør feil. Men nettopp fordi mye menneskearbeid kaster relativt lite av seg, er rommet for å gjøre brølere med store negative konsekvenser, temmelig lite.

Og det er dessverre ikke første gang Amnesty trår feil i Russland. For halvannet år siden gjorde organisasjonen en nesten uforståelig feilvurdering da den besluttet å frata Aleksej Navalnyj statusen som samvittighetsfange. Dette skjedde like etter at Navalnyj var kommet tilbake til Russland etter å ha blitt forgiftet med nervegiften novitsjok av russiske myndigheter – bare for umiddelbart å bli arrestert på oppdiktet grunnlag.

Amnestys avgjørelse gav Kreml en viktig propagandaseier og senket kostnaden ved fengslingen av Navalnyj. Det tok flere måneder før Amnesty beklaget – hvilket indikerer at det snarere var frykten for donorflukt enn genuin anger som var avgjørende. Denne gang har Amnesty i en ikke-beklagelse beklaget at rapporten har utløst sinne. Igjen synes frykten for å miste donorer å være en plausibel motivasjon, for beklagelsen gir ingen holdepunkter for at organisasjonen tar inn over seg hva som gikk galt. Og Amnesty hadde dessuten fått advarsler på forhånd om både svakheter og feil ved rapporten og om hvordan den ville bli brukt.

Disse to feilene, på hvert sitt vis forbundet med et russisk regime som utgjør den største trusselen mot ivaretagelsen av menneskerettighetene i Europa, nuller ut mange små seire Amnesty måtte ha vunnet gjennom de tyve årene jeg har gitt mine små månedlige donasjoner til organisasjonen.

Dessverre har også Amnesty Norge støttet opp om rapporten. For min del er jeg dermed kommet til veis ende. Så lenge Amnesty satser på lite genuine beklagelser snarere enn på å forstå hvorfor organisasjonen igjen lander feil i møtet med Kremls propagandamaskin, har jeg ikke lyst til å bidra hverken med penger eller den legitimiteten de fører med seg.