En utenrikspolitikk ledet av Frp vil svekke Norges innflytelse

Vi lever i en turbulent verden. Kriger raser i Europa, Midtøsten og Afrika. Folkeretten utfordres. FN-systemet er under press. USA under Trump er uten særlig vilje til å innordne seg internasjonale institusjoner og regler.

Hvilke prinsipper skal ligge til grunn for norsk utenrikspolitikk i en slik verden? Foran stortingsvalget er det verdt å merke seg to forhold. For det første at utenrikspolitikk opptar uvanlig mange nordmenn. For en sjelden gangs skyld har denne delen av politikken kommet i forgrunnen. For det andre at det er en betydelig forskjell mellom Arbeiderpartiet og Frps utenrikspolitikk, tyngdepunktene i de to regjeringsalternativene. Den mye omtalte kontinuiteten i norsk utenrikspolitikk er ikke nødvendigvis lenger en realitet.

Der interessen er stor og forskjellene tydelige ligger grøderik mark for politisk debatt. En informert diskusjon krever imidlertid at vi klargjør skillelinjene mellom de to blokkene. Det følgende er et forsøk på det.

Den norske modellen

Arbeiderpartiets utenrikspolitikk kan sies å være basert på fire pilarer. For det første et sterkt forsvar og en kraftfull euro-atlantisk sikkerhetsallianse gjennom NATO. For det andre et systematisk arbeid for å sikre respekt for folkeretten. For det tredje vektlegging av forpliktende regionalt og internasjonalt samarbeid for å løse globale utfordringer. For det fjerde en vilje til å snakke med (nesten) alle for å bidra til fred og konfliktreduksjon.

I et essay i European Council on Foreign Relations argumenterte jeg nylig for at summen av disse fire pilarene bør forstås som «Den norske modellen» innen internasjonalt diplomati.[1]

En ustabil verdenssituasjon og særlig Russlands folkerettsstridige krig mot Ukraina gjør at europeiske land må ta større ansvar for egen sikkerhet. Det inkluderer også Norge. Regjeringen har, med støtte fra alle partier på Stortinget, derfor bevilget en historisk satsing på Forsvaret. Nansen-programmet til Ukraina er utvidet kraftig. Vi deltar aktivt i den europeiske kraftsamlingen rundt forsvars- og sikkerhetspolitikken. Det er en styrke at dette er politikk det er enighet om i Norge.

For regjeringen har det imidlertid vært avgjørende at de øvrige elementene i Den norske modellen også styrkes. Norsk sikkerhet og velstand beror på mer enn militære allianser og forsvarspolitikk. Det er særlig på disse områdene at skillelinjene mellom Arbeiderpartiet og Frp kommer på spissen.

Styrking av folkeretten

En hovedprioritet for Arbeiderpartiet har vært å intensivere vårt arbeid for global respekt for folkeretten. Folkeretten er avgjørende for internasjonal fred og sikkerhet, inkludert beskyttelse av norsk suverenitet og norske ressurser.

Få land er like avhengig av folkeretten som Norge. Våre fiskerier og olje- og gassressurser er vernet av havretten og FN-pakten. Vi grenser mot Russland, en aggressorstat, som holdes tilbake av militært press, men også av folkeretten. Og vi har en åpen økonomi basert på internasjonale regler.

Et virkningsfullt forsvar av folkeretten krever at vi er konsekvente, at vi unngår såkalte dobbeltstandarder. Debatten om dobbeltstandarder har blitt særlig aktualisert som følge av krigen i Gaza. Mange land har hevdet at vestlige land er mest opptatt av folkeretten når det tjener oss selv. Argumentet er lite treffende for Arbeiderpartiet. Under vår regjering har det vært en fanesak for Norge å forvare folkeretten uansett hvem som bryter den. Om det gjelder den pågående krigen i Gaza, konflikter i Afrika, Israels ulovlige okkupasjon, Storbritannias folkerettsbrudd på Chagosøyene eller Russlands ulovlige angrepskrig mot Ukraina, har Norge vært prinsipielle og tydelige. Vi har kritisert alle disse bruddene på folkeretten, uansett hvem som begår dem.

Denne prinsipielle tilnærmingen har flere fordeler. Den har blant annet medført at Norge er godt egnet til å punktere Russlands narrativ om å være folkerettens forkjemper på vegne av det globale sør. Det er ikke grenser for hvor forferdet Russland har vært over drap på sivile i Gaza, samtidig som de selv bomber i sønder skoler og sykehus i Ukraina. Denne kyniske dobbeltmoralen kan best imøtegås om en selv er prinsipiell. Vi kan også mer effektivt bidra til at likesinnede land i sør ser betydningen av å være prinsipielle. Sør-Afrika har for eksempel gått høyt på banen i å påpeke israelske folkerettsbrudd på Gaza, men har vært langt mer tilbakeholdne i å kritisere Russlands ulovlige krigføring i Ukraina. Norges konsekvente holdning til begge konflikter gjør det mulig for oss å påpeke slike selvmotsigelser på en måte som blir lyttet til.

Forpliktende internasjonalt samarbeid

Forpliktende internasjonalt samarbeid er en annen rød tråd i Arbeiderpartiets utenrikspolitikk. Vårt syn har alltid vært at utviklingen etter andre verdenskrig med færre kriger, velstandsvekst og respekt for menneskeretter og rettsstatsprinsipper er uløselig knyttet til europeisk samhandling og etableringen av det multilaterale systemet, med FN som det viktigste organet. Grunntanken er at globale utfordringer – i vår tid blant annet klimakrise, kunstig intelligens, spredning av atom- og biologiske våpen, nye pandemier og våpenkappløp i verdensrommet – bare kan løses gjennom samarbeid på tvers av landegrenser og regioner, med bakgrunn i felles regelverk og innenfor faste institusjonelle rammer.

I Europa finner vi vårt viktigste interesse- og verdifelleskap basert på menneskerettigheter, demokrati og rettsstat. EU spiller en stadig mer sentral rolle på alle områder av betydning for Norge. Selv om Norge ikke er medlem, er det for Arbeiderpartiet ikke tvilsomt at vi skal fortsette vårt forpliktende samarbeid med EU, fortrinnsvis gjennom EØS-avtalen.

Når det gjelder det globale nivået, er FN og det multilaterale systemet imidlertid i krise. Dels skyldes det tillitskrise mellom medlemslandene; dels skyldes det at omfattende finansieringskutt, blant annet fra USA. FN kan bli nødt til å kutte mellom 30 og 50 prosent av sine aktiviteter innen 2026. Det vil ramme de aller svakeste og forårsake internasjonal ustabilitet.

Under Arbeiderpartiet har Norge har møtt denne utfordringen ved å opprettholde vår støtte til det multilaterale systemet. Vi kutter ikke i bistanden, men opprettholder denne på 1 prosent av BNP. Vi styrker vårt arbeid for et effektivt FN. Det innebærer å stille krav om effektivisering og innsparinger, men også at land fra det globale sør blir bedre representert. Regjeringen har vektlagt Norges rolle som brobygger. Vi har vært åpne for at FN kan ta et større eierskap til finansielle spørsmål som skattereform og gjeldsslette, noe utviklingslandene er opptatt av i FN. Og vi har aktivt støttet at sammensetningen av FNs sikkerhetsråd speiler dagens politiske realiteter og ikke bare verden slik den så ut i 1945.

Fred og konfliktløsning

Regjeringen har også intensivert arbeidet med fred og konfliktløsning. Det er flere grunner til dette. For det første er norsk sikkerhet og velstand uomgjengelig knyttet til internasjonal fred og sikkerhet. Norge er et lite land med store ressurser og åpen økonomi. Krig og konflikt påvirker oss negativt, selv om det foregår langt unna. At Norge kan bidra til å dempe konflikt i Midtøsten, Latin-Amerika, Afrika eller andre steder, er derfor viktig for Norges egen sikkerhet og velstand.

For det andre er det et moralsk og etisk argument for konfliktdiplomati. Få ting forårsaker mer menneskelig lidelse enn krig og konflikt. Når dette skrives, er over 50 000 døde på Gaza, hvorav nærmere 20 000 barn. I Sudan er situasjonen katastrofal for hundretusenvis av sivile. Det samme gjelder i Myanmar, Haiti og en rekke andre land. Kontrasten mellom situasjonen i disse landene og velstanden i Norge kan knapt overvurderes. At enkelte norske diplomater arbeider for å dempe konflikt, sikre humanitær tilgang og på andre måter bidrar til å redusere menneskelig lidelse i land rammet av krise og konflikt, er i tråd med grunnleggende humanitære og moralske imperativer.

For det tredje gir Norges konfliktdiplomati viktig såkalt «politisk kapital». Norges evne til å bringe ulike parter sammen, og bistå i å finne løsninger på konflikt, hvorav mange med negative geopolitiske konsekvenser, verdsettes blant våre allierte. Ofte er denne siden av norsk utenrikspolitikk blant det første våre partnere vil diskutere når vi møtes i Washington eller Brussel. Dette gir norske myndigheter en posisjon til å fremme norske interesser i andre saker.

Frp brudd med den norske modellen

Frp har vært kritisk til regjeringens utenrikspolitikk. På enkelte områder er kritikken primært retorisk og innholdsløs. Blant annet har det vært hevdet at forsvar og sikkerhet ikke prioriteres tilstrekkelig. Som vist over er dette kritikk uten innhold; med Arbeiderpartiet i regjering foretas det en historisk styrking av forsvaret, og støtten til Ukraina har aldri vært større. På andre områder er det imidlertid reelle forskjeller mellom regjeringen og Frps politikk. Fire temaer peker seg ut.

1. Midtøsten-politikk på Israels premisser

I konflikten mellom Israel og Palestina har regjeringen stått støtt i et grunnprinsipp: Norge skal være en tydelig forsvarer av folkeretten – uansett hvem som bryter den. Det innebærer at vi har iverksatt aktive tiltak for å motvirke Israels ulovlige okkupasjon av Palestina og folkerettsstridige krigføring på Gaza. Like klart har vi fordømt Hamas’ terrorangrep på israelske sivile og krevd umiddelbar løslatelse av alle gisler. Vi har anerkjent Palestina som stat, fordi tostatsløsningen er det eneste realistiske alternativet til dagens mareritt. Nære og toneangivende allierte land som Frankrike, Storbritannia og Canada følger nå den kursen som regjeringen har staket ut.

Frp ønsker en annen linje. Etter Frps syn må politikken dreies i mer Israel-vennlig retning. «Israel har ikke noe særlig annet valg», hevdes det. Kritikken av israelske folkerettsbrudd vil Frp tone ned. Sanksjonene regjeringen har vedtatt mot ytterliggående israelske ministre, er Frp imot. I stedet ønsker Frp mer samarbeid og samhandel med Netanyahus Israel. Dette er en foruroligende tilnærming i en tid der nær et samlet verdenssamfunn, inkludert tradisjonelle israelske støttespillere som Storbritannia og Canada, er i harnisk over brutaliteten i Israels politikk overfor palestinerne. Likevel – om en mener Norge bør dempe kritikken av Israels inhumane og ulovlige krigføring på Gaza, bosetninger på Vestbredden og i Jerusalem og humanitære blokade og en okkupasjon som Den internasjonale domstol har erklært ulovlig, kan en trygt gi sin stemme til Frp.

2. Mindre vekt på folkeretten

Frp har gjennomgående opponert mot regjeringens prinsippfaste forsvar av folkeretten. Partiets unnfallenhet overfor Israels folkerettsbrudd mot palestinerne er allerede nevnt. Men det stopper ikke der. Da Israel og USA nylig gjennomførte militære angrep mot Iran, slo regjeringen fast at angrepene brøt med folkeretten – en vurdering støttet av samtlige seriøse fageksperter. Frp reagerte derimot ikke med bekymring, men med begeistring; det ble uttrykt håp om at aksjonene kunne føre til regimeskifte i Teheran.

At man så lett kan avlære de katastrofale erfaringene fra regimeskifter i Irak, Libya og Afghanistan, er én ting. Enda mer alvorlig er det at Frp ignorerer grunnleggende folkerettslige prinsipper for bruk av makt mellom stater så lenge det passer inn i deres politiske verdensbilde.

3. Kutt i bistand – når behovet er størst

Ikke på flere tiår har verden stått overfor flere humanitære kriser enn i dag. I Gaza, Sudan, Syria, Haiti og Kongo utspiller det seg enorme humanitære katastrofer. Dagens regjering opprettholder bistandsnivået på 1 prosent av BNP – et nivå som reflekterer vår velstand og våre verdier.

Frp har imidlertid tatt til orde for «betydelige kutt i bistanden», for på denne måten «stoppe sløsing av skattepengene». At bistand hvert år redder hundretusener av menneskeliv, er Frp enten ikke klar over eller likegyldig til. Frps (mangel på) bistandspolitikk vil ikke bare ramme verdens mest sårbare; den vil også skade Norges internasjonale omdømme og innflytelse.

4. Nedprioritering av konfliktarbeid

Frp har gjort det til en fanesak å kritisere det norske konfliktdiplomatiet. Utenrikspolitikken skal etter deres syn «flyttes hjem». Særlig er Frp kritiske til at Norge snakker med aktører i konflikt – selv om det er intuitivt for de fleste at fredsløsninger ikke kan skapes uten dialog med dem som faktisk har makt.

I en tid med rekordmange væpnede konflikter og dyp global uro mener altså Frp at Norge bør redusere vårt fredsarbeid. Det er ikke bare et historisk feilgrep, men også en utenrikspolitisk ansvarsfraskrivelse.

Hva står på spill?

Frp har omtalt Arbeiderpartiets utenrikspolitikk som «radikal og aktivistisk». Hvis det viser til vårt arbeid for et sterkt forsvar, solide sikkerhetspolitiske allianser, respekt for folkerett, brobygging til det globale sør og internasjonale løsninger med FN i spissen, er det en merkelapp vi bærer med stolthet.

Sikkert er at en utenrikspolitikk ledet av Frp, vil svekke Norges innflytelse. Vi vil fremstå tilbakeskuende, introverte og egoistiske. Det vil være en utenrikspolitikk helt i utakt med nære allierte som Storbritannia og Frankrike. Det vil også innebære et historisk linjeskifte i norsk utenrikspolitikk – med vidtrekkende konsekvenser. Det bør i det minste ikke skje som følge av uvitenhet blant velgerne om hva Frp står for.

[1] Etter andre verdenskrig er det stort sett Arbeiderpartiet og Høyre som har styrt norsk utenrikspolitikk. Og selv om forskjellen mellom partiene ikke er ubetydelige, er det ikke tvilsomt at også Høyre med rette kan hevde eierskap til den norske utenrikspolitiske modellen.