Vi kan takke dilettanter for antikken

Antikkens idealer, slik vi kjenner dem i dag, ble langt på vei skapt – eller i alle fall systematisert – under opplysningstiden. Når noen snakker om gresk og romersk stil, eller om doriske, joniske og korintiske søyler, er det hvordan formene ble definert på 1700-tallet det vises til. 

Dette ble så klart ikke tatt ut av løse luften. Antikken hadde idealer for skjønnhet. De gamle grekerne trodde at det gode, det sanne og det skjønne hang sammen. Kropp og sjel var uløselig sammenknyttet. Derfor hadde man amfiteater ved siden av sykehuset, slik at både ånd og legeme kunne helbredes hos den syke. 

Bygninger og kunst var skapt etter proporsjonalitet, som med det gylne snitt. Vi ser det i Akropolis og i de antikke skulpturer. De er velskapte og balanserte, og dette kan i mange tilfeller vises matematisk. Det var dette vitenskapelige grunnlaget som opptok tenkerne og andre entusiaster under opplysningstiden.