For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Blir det regjeringskrise på statsbudsjettet?
Arbeiderpartiet er på kollisjonskurs med SV og MDG over neste års statsbudsjett. Det meste taler for at de to småpartiene viker unna i siste liten, for å unngå at det smeller front-mot-front.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Årets budsjettprosess er uoversiktlig og kaotisk. Regjeringspartiet oppnådde enighet med to av fire budsjettpartnere i tolvte time. Samtaler fortsetter mellom regjeringspartiet, MDG og SV på overtid, for å få de to utbryterne til å stemme for det budsjettforslaget som Sp og Rødt allerede har stilt seg bak. I tillegg til selve forslaget til budsjettrammer, foreligger det en lang rekke «verbaler». Det er forslag om at regjeringen bes om å forberede eller gjøre ting. De fleste av disse forslagene har ikke direkte med statsbudsjettet for 2026 å gjøre, men er mer å regne som smøring for å få de fire småpartiene Støre er avhengig av til å gli på plass. Mange av dem kan likevel ha stor betydning, og mange av de som allerede foreligger er i tråd med ønskene til SV og MDG.
Det skal voteres over rammene i budsjettet på fredag denne uken. Avstemningen legges opp slik at partienes alternative budsjetter tas opp i tur og orden (og blir nedstemt), med det forslaget som har bredest støtte – det vil si avtalen regjeringspartiet har inngått med Sp og Rødt – til slutt. Hvis SV og MDG slutter seg til avtalen i løpet av de nærmeste dagene, får forslaget flertall.
Dersom de pågående samtalene med SV og MDG ikke skulle føre frem, er situasjonen mer åpen. Budsjettforslaget til Ap, Sp og Rødt vil falle hvis SV eller MDG stemmer mot (og ikke noen fra borgerlig side redder det, hvilket er helt usannsynlig). Da vil vi stå i en situasjon uten noe budsjett. Det har aldri skjedd før, og det vil være et svært alvorlig nederlag for regjeringen. Den har da ikke sørget for å ivareta en av sine aller viktigste oppgaver, nemlig å sikre landet et statsbudsjett. Regjeringen har i så fall neppe noen annen utvei enn å søke avskjed.
Det er lite sannsynlig at dette blir resultatet. Trolig vil både SV og MDG bøye av og stemme sammen med Ap, Sp og Rødt. SV og MDG kan fortsatt få noen lovnader i løpet av uken, slik at de stiller seg bak budsjettavtalen. Om partene ikke forlikes, kan et kabinettsspørsmål fra Støre få synliggjort at de «redder» regjeringen selv om de mener budsjettet ikke er godt nok. På denne måten kan kabinettsspørsmålet fungere som et symbolsk verktøy, selv om realiteten er at det uansett hadde blitt regjeringskrise hvis landet ble stående uten budsjettvedtak på fredag.
Ut fra det som er kjent i budsjettavtalen (inkludert verbalene) mellom Ap, Sp og Rødt, har både SV og MDG fått en rekke gjennomslag. Generelt gir budsjettsystemet, med en avgjørelse av helheten eller rammene i budsjettet før fagkomiteene begynner arbeidet med prioriteringer på sine respektive områder, svært stor forhandlingsmakt til småpartier som mindretallsregjeringer er avhengig av for å få et budsjett på plass. Det er ingen grunn til å tro at tutti-frutti-partiene kan komme bedre ut dersom det ikke vedtas et budsjett på fredag. Dessuten har verken SV eller MDG gode, populære saker å lage regjeringskrise på. En regjeringskrise fordi oljefondet fortsatt er investert i noen israelske selskapet, vil det ikke være lett å forklare nødvendigheten av. Likedan er det overveldende flertall i Norge og på Stortinget for fortsatt oljevirksomhet, og MDG vil utvilsomt få et forklaringsproblem dersom standhaftighet på dette punktet feller Støre. Alt taler for at begge partiene bøyer av etter litt mer støy.
For Arbeiderpartiet er dagens budsjettkaos ikke en god ting. Regjeringen fremstår ikke særlig styringsdyktig. Partiet står også på sett og vis i et dilemma nå i dagene mellom avgivelse av finansinnstillingen, og voteringen over budsjettrammene. De pågående samtalene med SV og MDG fremstilles som gode og fruktbare, samtidig som det vil være lite gunstig å belønne partiene som går til brudd med ytterligere innrømmelser etter at fristene er passert. Hva vil det ha å bety for budsjettprosessene i resten av denne stortingsperioden? Likedan er det ikke fristende å måtte ty til kabinettsspørsmål for å få budsjettet gjennom; det er et klart tegn på svakhet om regjeringen eksplisitt må sette sin stilling inn på å få budsjettet vedtatt. Uten et budsjett som et flertall aktivt støtter opp om, blir oppfølgingen av budsjettet gjennom året også langt mer uforutsigbar.
For å oppsummere er det mest sannsynlig at SV og MDG bøyer av, og Støre slipper med skrekken. Men hva om det ene eller begge partiene ikke viker? Det er særlig MDG som fremstår som ubøyelig, og partiets landsstyre har gitt lederen fullmakt til å velte regjeringen om en ikke oppnår mer. Hvis Støre taper etter å ha stilt kabinettsspørsmål, vil han i tråd med sikker parlamentarisk praksis søke avskjed. Han vil etter all sannsynlighet gjøre det samme dersom det fremforhandlede forslaget til statsbudsjett blir nedstemt, selv om det ikke skulle være stilt kabinettsspørsmål.
Fra avskjedssøknaden innleveres går regjeringen over til å bli et forretningsministerium. Stortinget på sin side må likevel forsøke å finne en løsning på budsjettfloken som har oppstått, i og med at det ikke foreligger noe rammevedtak. Dette er helt upløyd mark, og det er ikke godt å si hvordan den videre budsjettbehandlingen vil arte seg. Det er imidlertid ingen grunn til å forvente at det nå blir et rent tutti-frutti budsjett.
Etter at regjeringen har søkt avskjed, starter også prosessen med å få en ny regjering på plass. En avgående statsminister har anledning til å foreslå hvem som bør få i oppdrag å danne ny regjering, men det forutsetter gjerne at det er noen i opposisjonen som peker seg ut. Noen kommentatorer hevder at oppdraget må gå til Sylvi Listhaug som leder for det største opposisjonspartiet. Noen slik automatikk eksisterer ikke. I stedet ville nok stortingspresidenten få i oppdrag å sondere med alle partiene hvem som eventuelt ville være i stand til å samle tilstrekkelig støtte for å overta regjeringsmakten. Kanskje vil oppdraget til slutt havne hos Arbeiderpartiet igjen? Kanskje kunne krisen anspore Senterpartiet til å tenke nytt om regjeringsspørsmålet? Uansett er dette neppe eventualiteter som gir politiske gevinster for SV og MDG, hverken på kort eller litt lengre sikt. Det taler mot at de vil stemme slik at det oppstår en budsjett- og regjeringskrise.
