For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
KOMMENTAR
Hvordan kan vi redde Ukrainas selvstendighet?
Det er ikke sikkert jeg har rett. Men det er helt sikkert at mange av mine kritikere ikke har det.
Publisert
Dette er en kommentar fra et av Minervas redaksjonsmedlemmer. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Tidligere denne uken skrev jeg en bevisst provoserende artikkel, med tittelen «Ta avtalen».
At den ville provosere, var naturlig både fordi det er mye som står på spill, fordi jeg motsa et nokså samlet ekspert-felt i Norge som fremstilte det amerikanske avtaleutkastet som både sikkerhetspolitisk og moralsk katastrofalt – og fordi jeg brukte språk lånt fra Donald Trump: «Take the deal». Hva ville jeg oppnå med den provokasjonen?
Det jeg ønsket, var å starte en samtale om vår – det vil si norsk og europeisk – Ukraina-politikk. For USA er for tiden et annet sted, som vi ikke kan gjøre så mye med. Men europeisk Ukraina-politikk har noen dramatiske mangler, som igjen henger sammen med at Europa har noen dramatiske svakheter i en ny geopolitisk virkelighet. Gitt denne situasjonen må vi spørre: Hva slags utfall styrer vi mot i Ukraina? Hvordan ser enden på konflikten ut? Hvilke virkemidler har vi for å nå dit? Hva er plausible scenarier dersom Ukraina avviser en avtale, og hva er vår respons? Og hvordan sikrer vi Ukraina som en selvstendig stat uavhengig av Moskva etter en eventuell fredsavtale? – for det er altså det som også er mitt mål.
Disse spørsmålene er avgjørende viktige – for vår egen sikkerhet og for Ukrainas. Og de mangler i dag gode svar.
Min artikkel lyktes i å provosere og i å starte en samtale – men det ble ikke helt den jeg håpet på. Mange er blitt forarget over at de mener jeg «legger meg på rygg» for Russland. Jeg er blitt kalt «putinist», «naiv», «nasjonalkonservativ», «ekstrem» og mange andre merkelapper med mer moralsk enn analytisk innhold. Det er i orden, det må man kanskje forvente i debatt om en konflikt der så mye står på spill. Samtidig fører det samtalen over på andre spørsmål enn dem jeg mener det er viktig å diskutere.
Men det har også kommet mer substansiell kritikk. Den viktigste er fra Høyres Michael Tetzschner, som svarer meg i Minerva i artikkelen «Nei til en ny München-avtale». Derfor vil jeg forsøke å nøste i noen av uenighetene, og se om det er mulig å peke ut en bedre vei videre for diskusjonen om norsk og europeisk Ukraina-politikk.
Russlands-hauk
Aller først er det – dessverre – likevel nødvendig å plassere meg selv i Ukraina-debatten, fordi såpass mange av reaksjonene handler om at jeg er en i beste fall ubevisst kolportør av Moskvas interesser.
Utgangspunktet er i hvert fall det motsatte: Jeg er en temmelig konsekvent Russlands-hauk, som har advart mot russisk militær revansjistisk nasjonalisme i offentligheten i hvert fall siden 2007. I samme periode og i stor grad av den grunn har jeg vært en konsekvent proponent for norsk og europeisk militær opprustning. Jeg har konsekvent lagt mer vekt på avskrekking enn beroligelse i norsk Russlands-politikk.
Jeg er også blant dem som ser det som sannsynlig at Russland har større ambisjoner enn Donbas, og større enn Ukraina: Putin ønsker innflytelse i flere av sine naboland, og i Europa mer generelt – og er villig til å bruke militærmakt for å få det. Ingen tidligere avtaler har endret på disse ambisjonene, og ingen ny vil gjøre det. Når Tysklands utenriksminister Johann Wadephul sier Russland kan være klare til et militært slag mot Europa i løpet av de neste fire årene, er det en sober vurdering.
Til sist har jeg vært opptatt av at vi må ta inn over oss omfanget av russisk hybrid krigføring. Det dreier seg ikke bare om droneflyginger og cyberangrep, men også om en omfattende informasjonskonfrontasjon, som har som mål å skape og fordype motsetninger i vestlige samfunn og svekke oppslutningen om en kraftfull vestlig respons på russisk politikk.
Ikke på noen av disse områdene har jeg skiftet syn. Blant annet derfor er jeg også, og har vært helt 24. februar 2022, en sterk tilhenger av økt norsk militær bistand til Ukraina. Å bevare et uavhengig Ukraina er viktig også for norsk og europeisk sikkerhet. Likevel har jeg altså et litt annet syn på en avtale med Russland enn mange andre. Hva skyldes det?
München, 1938
Det sentrale poenget i Tetzschners kritikk kommer frem av tittelen: «Nei til ny Münchenavtale». Referansen er altså til den britiske statsminister Neville Chamberlains avtale med Hitler i 1938, der britene over hodet på Tsjekkoslovakia aksepterte at Tyskland tok Sudetenland. Chamberlain vendte som kjent hjem til London og erklærte «Peace in our time». Tetzschner beskriver min tilnærming som en naiv tro på at «ettergivelse overfor voldsbruk, gir mindre voldsbruk senere». Jeg mener denne kritikken er misvisende på flere ulike måter.
Først: Jeg har aldri vært noen fan av München-analogier. De fører oftest til en dårlig forståelse både av fortiden og av nåtiden. For eksempel:
Det er i dag stadig vanligere blant historikere å understreke at britene slett ikke stolte på at München-avtalen ville avverge faren for krig, og at de slett ikke hadde en naiv tiltro til Hitler. I stedet ønsket Storbritannia i stor grad også å kjøpe tid til opprustning, ikke minst for flyvåpenet. Det betyr selvsagt ikke at ikke Chamberlain håpet på fred, eller at man ikke kan kritisere beslutningen: Også Tyskland fikk jo tid til opprustning, og brukte den godt. Men Storbritannia var ikke militært klare for krig i 1938, og man kan også lett se for seg en verden der landet i en krig som hadde kommet to år tidligere, ville tapt «Battle of Britain». Når «München-avtalen» brukes som en stilisert morallærdom, forsvinner dette av syne. Men hvis man skal utkjempe en krig, er det relevant at man har en brukbar sannsynlighet for å vinne.
Etter andre verdenskrig er München-avtalen brukt om de forskjelligste situasjoner – noen nylige eksempler inkluderer fraværet av amerikansk intervensjon i borgerkrigen i Syria eller atomavtalen med Iran. Lyndon B. Johnson brukte på sin side erfaringene fra München som begrunnelse for å intensivere krigen i Vietnam. Professorene Fredrik Logevall, som i dag er ved Harvard, og Kenneth Osgood skrev i en artikkel i World Affairs i 2010 at: «i strid med den rådende oppfatningen har suksessen eller fiaskoen til amerikansk utenrikspolitikk siden 1930-årene i stor grad vært avhengig av hvor villige presidentene har vært til å tåle de uunngåelige beskyldningene om ettergivenhet som følger enhver beslutning om å forhandle med fiendtlige makter – og til å fremme landets interesser gjennom diplomati.».
Det er rett nok tydeligere likheter mellom avtalen mellom Chamberlain og Hitler, og russisk-amerikanske forhandlinger nå: De skjer i hvert fall delvis over hodet på Ukraina, og de handler om landavståelse. Men det er også tre viktige punkter som er unike for denne situasjonen.
For det første er det ikke snakk om en trussel om krig: Den pågår for fullt. Vi kan evaluere hvordan den kan komme til å utvikle seg, og hva våre handlingsalternativer er. Det endrer også betydningen av et tidsvindu for opprustning: Europa er dårlig forberedt på krig i dag, men har et militærindustrielt potensial som langt overgår Russland. Derfor vil et opprustningskappløp de neste fem årene trolig mer entydig gavne oss. Det er nemlig et sentralt mål med en avtale at den vil kunne kjøpe Europa tid til å kunne sikre ukrainsk uavhengighet også uten USA.
For det andre er det slik at nesten enhver tenkelig avtale, slik de aller fleste bedømmer situasjonen i dag, vil innebære elementer som kan sammenlignes med München hvis man vil: Det kommer til å inkludere landavståelser til Russland. Det kommer til å være et element av direkte samtaler mellom USA og Russland, fordi en fredsavtale handler om mer enn Ukraina. Dermed bør denne forhandlingsrunden sammenlignes ikke bare med full ukrainsk militær seier, som er helt usannsynlig, men også med andre tenkelig oppnåelige avtaler.
Til sist: Også i den grad avtaleutkastet har ubehagelige likhetstrekk med München-avtalen, er det altså ikke Europa eller Norge som inngår denne avtalen. Vi er stilt på sidelinjen. Det er fra den sidelinjen vi må ta stilling til hva vi kan både tilråde og tilby Ukraina.
Hva er røde linjer?
Temaet for min artikkel er hvorfor vi er på sidelinjen, og hva våre handlingsalternativer er når det først er slik det er. Mest direkte er artikkelen et forsøk på å starte en samtale om det følgende: Hvor dårlig må en avtale være for å være dårligere enn fravær av en avtale, dersom det betyr at amerikanerne trekker seg ut? Og hvilke deler av en avtale er, fra et europeisk perspektiv, i så fall de mest kritiske, som det er viktigst å forsøke å forbedre?
Mine svar tar utgangspunkt i at det avgjørende er å bevare ukrainsk uavhengighet. Og for meg er det klart at flere av punktene mange har reagert på i utkastet, ikke er avgjørende for det formålet. Det betyr ikke at punktene ikke er smertefulle, umoralske eller prinsipielt problematiske. Men de kan være bedre enn fravær av en avtale. For en situasjon der Ukraina sier nei til amerikanske initiativer til en avtale, innebærer en stor risiko for at USA trekker seg ut av Ukraina-konflikten. Det vil etterlate Ukraina og Europa i en svært alvorlig situasjon.
Det finnes en fare her for å være for negativ på vegne av Ukrainas militære situasjon: Russland har interesse av – og forsøker å bidra til – at Vesten skal tro at Ukraina er nederlagsdømt. Det er også mulig å være mer positiv til fremtidsutsiktene enn jeg er. Min påstand er for ordens skyld heller ikke at Ukraina er nær kollaps i dag; det er også det som gjør en avtale mulig, for hvis Putin forventer en snarlig ukrainsk kollaps, vil Russland ikke være interessert i noen avtale.
Men det er også en fare for at ønsketenkning gjør at vi blir for positive til Ukrainas situasjon, og for lett tillater oss å tro at Russland er nær en form for kollaps. Her må man forsøke å navigere ulike kilder ganske nøkternt. Etter mitt skjønn er den rimeligste vurderingen at Russland vil kunne fortsette krigen ganske lenge. Også eksperter som karakteriserte det amerikanske utkastet som «full kapitulasjon», mener Russland er uinteressert i kompromisser og at landet selv mener de «vinner på slagmarken». Og selv om Ukraina fortsatt holder, er situasjonen allerede i dag svært anstrengt. Dersom USA trekker seg ut, vil risikoen for et direkte militært nederlag etter mitt syn bli så høy at også mange dårlige avtaler vil være bedre enn alternativet.
For meg er en tydelig rød linje en avtale der Ukrainas muligheter til å forsvare seg militært vil være dårligere enn de er i dag. Ikke alle mine kritikerne gir direkte sitt eget syn her. Men det er et alvorlig spørsmål, fordi et militært nederlag innebærer at Russland vil påtvinge Ukraina helt andre betingelser. Etter all sannsynlighet vil landet da bli et slags lydrike under Russland, etter modell av Belarus. Derfor er det viktig å avklare hva man mener om hvor alvorlig den militære situasjonen er; om hvor grensen går for når en avtale gir dårligere muligheter til forsvar av Ukraina; og om hvorvidt landet skal la være å ta en avtale selv om den gir bedre slike muligheter.
Kanskje er den første og største uenigheten mellom meg og mine kritikere at vi er uenige om hvor alvorlig de militære fremtidsutsiktene er? For det er klart: Hvis man ser på dem som gode, bortfaller alle øvrige punkter. Da kan man fortsette kampen til den krones med seier.
Litt om hva som ikke er problemet med avtaleutkastet
Da de 28 punktene i det amerikanske avtaleutkastet kom, manglet mange av reaksjonene en eksplisitt formulering både av forståelsen av den militære situasjonen og av hvordan røde linjer skulle forstås. Dermed blir også distinksjonen mellom hva vi misliker, men kan leve med, og hva vi mener vi ikke kan leve med, uklar, og det blir vanskelig å få grep om kriteriene for å avgjøre når Ukraina bør ta en avtale og når landet bør velge å fortsette krigen.
Hvis den første uenigheten handler om hvordan vi bedømmer den militære situasjonen, handler den neste om hvor katastrofale de ulike punktene i avtalen er, målt opp mot – i hvert fall for meg – hvordan de påvirker Ukrainas overlevelse som uavhengig stat. Noen av disse illustreres godt av Tetzschners kritikk, så jeg bruker den for å forklare hvordan jeg forstår uenigheten. Han skriver for eksempel: «Andresen går også utillatelig lett utenom den delen av «avtalen» som inneholder immunitet fra rettsforfølgelse på grunnlag av krigsforbrytelser.» Tetzschner erkjenner at det «har vist seg vanskelig å rettsforfølge slik forbrytere», men, mener han, «å frafalle det som et prinsipp uten betydning for å forsvare en ‘avtale’ med Putin, er ganske urovekkende».
Jeg forstår at jurister er opptatt av folkerettsbrudd må få konsekvenser. For meg, derimot, er prinsippet om straffeforfølgelse av krigsforbrytelser helt på siden av hvorvidt Ukraina kan overleve som en uavhengig stat. Det påvirker rett og slett ikke hvorvidt Ukraina og landets allierte etter en avtale vil kunne avskrekke fornyet russisk aggresjon – vi kommer jo, som Tetzschner erkjenner, uansett ikke til å straffeforfølge Putin. Selv om det kunne vært viktig av andre grunner, har det dermed i utgangspunktet formodningen mot seg at det når opp til terskelen for en rød linje. Det urovekkende ligger i at vi er i en situasjon der vi må akseptere avtalepunkter vi ikke ønsker oss; ikke at vi aksepterer dem, gitt situasjonen.
Men det er også et ganske åpent spørsmål om straffeforfølgelse egentlig er veldig viktig her. Selv om Norge som land er over gjennomsnittet opptatt av denne type folkerettslige mekanismer, finner forskning på effektene av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) blandede resultater. Noen viktige funn er at ICC-involvering i konflikter ofte hardner regimets posisjon og reduserer sjansene for at en konflikt avsluttes. Det er også uklart om ICC overhodet har noen egentlig avskrekkende effekt på krigsforbrytelser når en krig først foregår. Da domstolen ble opprettet var det en i stor grad uprøvet antagelse; senere forskning gir begrenset støtte for slik effekt, og antyder at ICC er relevant først og fremst i land der myndighetene i noen grad samarbeider med domstolen, og i land der risikoen for å arresteres innenlands er til stede. Akkurat hva som ville være konsekvensene av å frafalle straffeforfølgelse for Russland i denne situasjonen, er altså ganske komplisert.
Dette punktet er nettopp et eksempel på at tilsynelatende viktige prinsipielle spørsmål likevel er uegnet som røde linjer som kan få avgjøre om vi råder Ukraina til å ta en avtale eller ikke.
Et annet punkt hos Tetzschner er kravet om at Ukraina skal innta et punkt i sin grunnlov som hindrer NATO-medlemskap: «En suveren stat velger selv sine allierte», skriver han i artikkelen. I Dagsnytt 18 gjentar han at en slik begrensning innebærer at landet nettopp ikke vil være selvstendig. I en viss forstand er det kanskje riktig; spørsmålet er om det er viktig. De aller fleste regner det i alle tilfeller som i praksis utelukket at Ukraina kan bli med i NATO i overskuelig fremtid; om denne realiteten også skulle finne veien inn i Ukrainas grunnlov, påvirker det ikke substansen i saken. Hvor saken måtte stå om 30 eller 50 år avgjøres uansett av flere forhold enn en avtale – om NATO da i det hele tatt er en relevant organisasjon på det tidspunktet. Noe lignende gjelder for en foreslått begrensning på Ukrainas egne væpnede styrker: For meg fremstår taket som er satt, som så høyt at det ikke er praktisk avgjørende.
Selv om disse punktene berører alliertes evne til avskrekking og Ukrainas egen forsvarsevne, og dermed kunne synes direkte å påvirke Ukrainas mulighet til å overleve på sikt, er min vurdering at formuleringen av slike punkter i en avtale har begrenset betydning sammenlignet med plausible alternativer. Det er ikke ønskelig å ha noen slike begrensninger, selvsagt – men når disse punktene opp til terskelen for å være en rød linje? Jeg mener nei.
Det store problemet
Ett av punktene i det 28-punkts avtaleutkastet er likevel dypt problematisk, også fra mitt perspektiv: Tanken om å gi opp de delene av Donetsk fylke som Russland i dag ikke kontrollerer. Hadde det vært det eneste punktet kritikerne av utkastet hadde kalt uakseptabelt, ville jeg neppe skrevet min artikkel.
Men kritikerne gikk også løs på den mindre problematiske tanken om å la kontaktlinjen danne grunnlag for en ny grense. At dette de facto vil være situasjonen etter fredssamtaler, er relativt alminnelig. I Ukrainas tilfelle inkluderer landområdene som da må gis opp, for eksempel Krym. Det har over lang tid pågått en diskusjon om hvor ille det vil være legalt å akseptere russisk okkupasjon og anneksjon her. Men argumentene her handler fra et europeisk og amerikansk perspektiv i mindre grad om situasjonen i Ukraina, og mer om en tenkt signaleffekt for senere konflikter. Jeg er dypt kritisk til å tillegge denne tenkte effekten vesentlig vekt hvis det er til hinder for å finne en løsning i kritiske situasjoner som i Ukraina. Dertil er det slik at hvis en avtale endte med de facto russisk kontroll, men ikke anerkjennelse – ville det bli til en frossen konflikt, som raskt kunne forpurre Ukrainas politiske utvikling.
Å gi opp de delene av Donetsk som Ukraina i dag kontrollerer, er noe helt annet, og går rett til kjernen av spørsmålet vi må forholde oss til: Gjør en avtale det mer eller mindre sannsynlig at et uavhengig Ukraina? Her har mine kritikere utvilsomt forståelige argumenter. Ukrainsk-kontrollerte Donetsk inneholder viktige forsvarsstrukturer. Å oppgi dem gjør ny russisk fremrykning lettere. For selvsagt er det ikke slik at vi kan stole på at Russland holder en inngått avtale. Målet med en avtale er i stedet å kjøpe tid til avskrekking gjennom opprustning. Fordi det er slik, er jeg også helt enig i at vi bør sette alt inn på å hindre at Ukraina må oppgi hele Donetsk. Kanskje skulle jeg sagt det tydeligere i min første artikkel.
Spørsmålet gjenstår likevel: Hvis det settes på spissen, hvis valget står mellom en fredsavtale der Donetsk oppgis og at USA trekker all sin støtte til Ukraina, hva tenker vi da? Vi kan fordømme USA, selvsagt, men det er jo ikke en politisk strategi. Hvis målet er å forsvare et uavhengig Ukraina, er det å oppgi territorium da bedre eller verre enn de faktiske alternativene? Svaret avhenger ikke bare av områdets militære betydning, men også av hva slags sikkerhetsgarantier Ukraina kan få i stedet. Det er rett nok lett å forstå at Ukraina ikke uten videre stoler på slike garantier: Landet fikk slike også i Budapest-memorandumet i 1994, uten at det hindret Russlands invasjon. Men disse garantiene var vesentlig mindre forpliktende enn det som nå diskuteres. Det positive punktet i det amerikanske utkastet handlet altså om sikkerhetsgarantier, også med en amerikansk komponent. Den amerikanske deltagelsen kjøper Europa tid, tid til egen opprustning og til Ukrainas.
Er det nok til å si at en slik garanti gir bedre odds for å forsvare Ukraina enn festningsverkene i Donetsk? Det er ikke lett å si sikkert, det kommer i stor grad an på både hvordan sikkerhetsgarantiene ser ut i detalj, og hvorvidt Europa og USA har evne og vilje til å følge dem opp. For meg er det likevel et poeng at vi er nødt til å forholde oss til og diskutere denne type dilemmaer. Det er vanskelig å fatte riktig beslutning hvis man ikke har stilt spørsmålet og hørt argumentene for og mot.
Noen vil innvende: Bare det å diskutere spørsmålet, svekker Ukrainas forhandlingsposisjon. Argumentet er da at et signal til Russland om at Europa kunne tenkes å være villig til å gi opp Donetsk, gjør det mye vanskeligere å oppnå en gunstigere avtale. Det er noe i denne innvendingen, nok til at jeg neppe ville uttalt meg som jeg gjorde om jeg var norsk statsminister. Men heldigvis både for Norge og for meg, er jeg ikke det. Og vestlig debatt trenger også at de vanskeligste spørsmålene gjøres eksplisitte, og at vi forholder oss til dem.
Hva kan vi gjøre?
Mitt utgangspunkt her er at alle svar er vanskelige, fordi situasjonen er vanskelig. Russland, drevet av aggressiv, revansjistisk imperialisme og bevæpnet med verdens tredje største militærbudsjett og verdens største kjernefysiske arsenal, har overfalt Ukraina og utfordrer hele den europeiske sikkerhetsarkitekturen. Og Europa hadde sovet for lenge, og har respondert for langsomt. Vi er ikke der at vi kan velge løsninger fra øverste hylle. Når amerikanske forhandlingsutspill kommer, med plausible antydninger om at de trekker seg ut hvis Ukraina sier nei, må Europa også produsere noen svar.
De svarene kan være mer og noe annet enn «ta avtalen». Men de må i hvert fall være noe mer enn bare å fordømme den amerikanske forhandlingsprosessen. Har vi for eksempel en plan for å doble eller tredoble støtten til Ukraina? Har vi en forsvarsindustriell produksjon som gjør det mulig? Finnes den politiske viljen?
Jeg innledet med å vise til påstander om at jeg «legger meg på rygg» for russerne. Men slik jeg ser det, er både absurd og bekymringsfullt at slike beskyldninger kommer i kjølvannet av en diskusjon om konsekvensene av at Europa er stilt på sidelinjen. Hvis man mener amerikanske vilkår ikke er til å leve må, er rett adressat for sinnet heller regjeringen, som ikke vil garantere for det omdiskuterte EU-lånet til Ukraina. Det er Tyskland, som ikke har villet sende kryssermissilet Taurus. Det er europeiske ledere mer generelt, som ruster opp for langsomt og som ikke vil mobilisere en krigsøkonomi. At sinnet først kommer til overflaten når noen påpeker konsekvensene, illustrerer for meg mye av det som er galt med europeisk evne til strategisk handling: Vår moralske indignasjon står ikke i noe fornuftig forhold til våre politiske maktmidler – og retter seg heller ikke mot prioriteringene som gjør at det blir slik.
Hvis Europa gir et slik svar, kraftfullt nok til å påvirke den russiske troen på militær seier, skal det ikke være meg det står på. Jeg har støttet en sterkere europeisk respons hele veien. For ordens skyld: Det har også Michael Tetzschner, som har åpnet opp for forskuttere fra Oljefondet for å kunne gi så det monner. Det er likevel ikke der vi står i dag. Regjeringskrisen i Norge handler ikke om at vi ikke gjør nok for Russland, men at vi ikke faser ut norsk sokkel og at vi ikke trekker oljefondet raskt nok ut av Israel. Et land og et kontinent som ikke prioriterer sikkerhetspolitikken, vil heller ikke ha så stor innflytelse på sikkerhetspolitikken.
En annen anklage som er kommet min vei fra flere kritikere, er at jeg veiver med et hvitt flag. Tetzschner kaller det defaitisme. Jeg er uenig: Det er rett at jeg ser med stor uro på den militære situasjonen. Men målet mitt er å finne frem til en avtale som gjør det mulig å sikre ukrainsk uavhengighet. Igjen er det avgjørende å huske at det russiske målet med hele krigen er det stikk motsatte: Putin ønsker en gang for alle å avslutte det ukrainske nasjonsprosjektet. Hvis det lykkes, er det altså ikke kapitulasjon, selv om avtalen ellers skulle være dårlig. Den ukrainske motstanden vil da nemlig ha oppnådd noe avgjørende viktig. Den relevante kritikken mot min posisjon bør derfor handle om hva som gjør Ukraina best i stand til å bevare sin uavhengighet – en avtale eller krig, og hva slags avtale, med hvilke røde linjer.
Kanskje tar jeg feil i mine analyser. Men hvis Ukraina taper militært, blir i hvert fall betingelsene helt annerledes enn de vi snakker om her. Da vil det ikke lenger finnes noen reelt uavhengig ukrainsk stat. Dét er mitt anliggende. Min utfordring til kritikerne er å fremsette en alternativ plan som med noen rimelig sannsynlighet vil kunne bli europeisk politikk, som peker mot et distinkt bedre utfall enn en nokså dårlig avtale. Så langt har jeg ikke sett så mye som er av typen «kommer til å skje», snarere enn «burde skje».
I mellomtiden får vi forsøke å påvirke russisk kompromissvilje så godt vi kan, i det språket Putin forstår best. Så jeg får avslutte med mitt politiske mantra, hvis noen var i tvil:
For Europa er livet enkelt: Det er å ruste opp og støtte Ukraina så fort vi kan.
