For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Uten USA er Europas atomvåpenparaply for liten og har for store hull
En uavhengig europeisk atomvåpenparaply må forsterkes med flere kapasiteter og flere europeiske atomvåpenstater, inkludert en uavhengig nordisk atomvåpenavskrekking.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Da den amerikanske presidenten John F. Kennedy var på statsbesøk i Paris i 1961, ble han spurt av den franske presidenten Charles de Gaulle om han var villig til å risikere at New York ble utslettet i bytte mot Paris, dersom Sovjetunionen angrep Vest-Europa med atomvåpen.
I etterkant av besøket konkluderte de Gaulle med at dersom Frankrike skulle bevare sin stormaktstatus og geopolitiske uavhengighet, måtte landet skaffe seg sin egen atomvåpenavskrekking – uavhengig av amerikanernes atomvåpenparaply over daværende Vest-Europa.
Mer enn et halvt århundre senere, med president Trumps undergraving av NATOs artikkel 5 og direkte trusler mot Nato-allierte – noe som blant annet fikk tidligere forsvarssjef Sverre Diesen til å erklære alliansen for å være over – skal Europa være glad for at de Gaulle valgte å skaffe Frankrike atomvåpen.
Storbritannias atomvåpenavskrekking, bestående av én enkelt ubåt som til enhver tid befinner seg i dypet med 16 ballistiske atomvåpenmissiler, er politisk uavhengig av USA, men selve våpensystemet er fullt avhengig av amerikansk teknologi og vedlikehold.
Frankrike er ikke bare den eneste europeiske atomvåpenmakten som er teknologisk og politisk uavhengig av USA; landets atomavskrekking er også mer fleksibel – og dermed mer reell – gjennom kapasitet via ubåter, slik som Storbritannia, men også via atomvåpenmissiler som kan leveres av franske jagerfly.
Et tilleggsproblem med den britiske atomvåpenavskrekkingen er at den mangler noen trinn i eskaleringstrappen ved en mulig konflikt. Kort fortalt, og som såkalte «war games» har vist, vil landets konvensjonelle kapasiteter raskt bli brukt opp. Det innebærer at landet kan ende med å eskalere konflikten til høyeste nivå – altså atomvåpen via ubåter – svært raskt.
Dette skaper økt risiko for at en motstander, som kjenner til britenes manglende eskaleringstrapp, ønsker å komme britene i forkjøpet gjennom et forebyggende atomvåpenangrep.
Frankrike, derimot, kan med sin evne til å levere mindre atomvåpen med jagerfly i større grad – og langt mer synlig (ubåter kan ikke observeres via satellitt) – avskrekke på et tidligere stadium i konflikten og dermed ha bedre kontroll over eskaleringsnivået.
Storbritannia har riktignok nylig bestilt tolv nye F-35-jagerfly med evne til å bære atomvåpenmissiler, noe som kan gi en bedre eskaleringstrapp i en konflikt. Men flyinnkjøpet – som foreløpig ikke innebærer mindre atomvåpenmissiler, som fungerer godt som førstelinjeavskrekking i en konflikt – bidrar ikke til å gjøre Storbritannias atomavskrekking mindre avhengig av amerikansk teknologi. Snarere tvert imot.
Likevel er britenes atomvåpendoktrine bedre når det gjelder bidraget til Europas atomvåpenparaply. For mens Storbritannias atomvåpen inngår som en del av NATOs atomvåpenparaply over Europa, sammen med USA, er ikke Frankrikes atomvåpendoktrine en del av den samme paraplyen.
Frankrikes atomvåpenparaply har først og fremst handlet om å sikre landets suverenitet og egeninteresser. I den senere tid har det imidlertid vært bevegelse i Frankrike.
I fjor startet den franske presidenten Macron en debatt om å endre landets atomvåpendoktrine i lys av svakere amerikanske forpliktelser. I sommer inngikk Storbritannia og Frankrike en ny atomvåpenavtale hvor landene skal fordype samarbeidet og koordineringen av sine atomvåpenstyrker for å styrke Europas forsvar.
I korte trekk har Frankrike allerede signalisert en utvidelse av sin atomvåpenparaply til kontinentet ved å definere Europa som en del av Frankrikes egeninteresse, selv om det formelt forventes å skje i en kommende tale om temaet mandag 2. mars.
Men det er ikke sikkert at Frankrikes og Storbritannias atomvåpenavskrekking alene er tilstrekkelig til å erstatte den amerikanske avskrekkingen.
En troverdig atomavskrekking må både være fleksibel og ha dybde.
USA har i dag utstasjonert noe over hundre taktiske atomvåpen på seks lokasjoner i fem europeiske Nato-land (Nederland, Belgia, Tyskland, Italia og Tyrkia). I tillegg bidrar USAs godt over tusen aktive atomvåpen i USA til Europas atomvåpenparaply.
Spørsmålet er om Frankrike og Storbritannia kan erstatte både fleksibiliteten og størrelsen på den amerikanske avskrekkingen.
En egen europeisk atomvåpenparaply kan gjøres mer fleksibel gjennom løsninger som at Frankrike utstasjonerer franske jagerfly med aktive atomvåpen i Tyskland og Polen.
Men en europeisk atomvåpenparaply vil slite med dybde uten USA, ifølge en nylig utgitt rapport fra den britiske tankesmien Royal United Services Institute (RUSI).
Eksempelet tankesmien bruker, er fra 2024, da Israel og USA evnet å skyte ned 90 prosent av rundt 200 iranske ballistiske missiler. Dersom en fiende av Europa evner å kopiere denne kapasiteten – noe som ikke er helt urealistisk – tilsvarer det Storbritannias og Frankrikes samlede aktive atomvåpenarsenal.
Dette innebærer at likevekten som opprettholder atomvåpenbalanse, gjennom total eller stor ødeleggelse for begge parter, vippes i Europas disfavør, noe som øker, snarere enn reduserer, risikoen for atomvåpenbruk.
Europa – uten USA – har med andre ord en atomvåpenparaply som både er for liten (manglende dybde) og har store hull (manglende fleksibilitet).
En mulighet for å forbedre situasjonen er at de to europeiske stormaktene øker sine arsenaler og sin fleksibilitet. Men en underkommunisert side ved atomvåpen er de enorme kostnadene ved å være atomvåpenmakt.
Storbritannias pågående oppgradering av landets atomvåpensystem er forventet å koste rundt 210 milliarder pund over 35 år, tilsvarende om lag 2 700 milliarder kroner, mens USA har planer om å bruke 946 milliarder USD i perioden 2025 til 2035 (rundt 900 milliarder kroner i året) på sine atomvåpensystemer.
Dette er kostnader bare for å opprettholde allerede eksisterende kapasiteter. Dersom Storbritannia og Frankrike, som begge allerede sliter med høy gjeld og store budsjettunderskudd, skal øke sine kapasiteter, vil det dreie seg om enda høyere summer.
Med andre ord kommer man ikke utenom at det må eksistere en form for kostnadsfordeling, slik Macron også antyder, dersom Europa skal ha en selvstendig atomavskrekking.
Men det blir neppe enkelt å få tyske, polske og italienske skattebetalere til å betale for Frankrikes og Storbritannias atomvåpen – uten at andre europeiske stormakter får politisk innflytelse over bruken av våpnene.
Samtidig vil det samme spørsmålet som de Gaulle stilte Kennedy, oppstå igjen: Vil Frankrike risikere at Paris blir utslettet i bytte mot Warszawa? Vil Storbritannia risikere at London blir utslettet i bytte mot Tallinn?
Man vil kanskje stole på president Macron og statsminister Starmer. Men vil man stole på en president Le Pen eller en statsminister Nigel Farage?
For at en selvstendig europeisk atomvåpenparaply skal være troverdig, er man med andre ord avhengig av at det er flere europeiske atomvåpenstater.
Den polske presidenten Karol Nawrocki har allerede begynt å tenke høyt om polske atomvåpenkapasiteter, noe som vil være et vesentlig bidrag til europeisk avskrekking – gitt landets historie. Til og med Tyskland er på glid i spørsmålet.
Flere tar også til orde for en form for nordisk atomvåpenkapasitet, som den ultimate sikkerhetsgarantien for Norden og eventuelt de baltiske landene.
Norden har både de økonomiske ressursene, kompetansen og tilliten til hverandre som skal til for å utvikle og forvalte sin egen atomvåpenparaply, noe som vil skape både mer fleksibilitet og større dybde i en bredere europeisk atomvåpenparaply.
Selv om noen mener dette er lite realistisk, og at nytten av midlene vil være bedre brukt på andre kapasiteter, kommer man ikke utenom at vi har en nabo med verdens største atomvåpenarsenal som viser vilje og evne til å bruke militær makt for å oppnå sine geopolitiske mål – som blant annet inkluderer gjenopprettelse av innflytelsessoner i Baltikum og Norden.
Europa bør ha en plan B og Norge bør ha en plan C.
Dette innebærer at Norge bør åpne opp for atomvåpen-samarbeid med Storbritannia og Frankrike, hvor blant annet franske – og etter hvert britiske – jagerfly med atomvåpenkapasiteter kan stasjoneres i Norge, dersom USAs avskrekking fortsetter å erodere.
Men det innebærer også at Norge bør gå i dialog med våre nordiske allierte for å utrede muligheter for hvordan en nordisk atomvåpenavskrekking kan realiseres. Dette inkluderer kostnadsestimater, tidshorisonter, teknologiske muligheter og ikke minst politiske og forsvarsmessige beslutningssystemer for bruk – altså selve doktrinen.
Så er det selvfølgelig lov å håpe at den geopolitiske spenningen blir såpass lav at en slik utredning viser seg å være unødvendig. Men det kan være fint å ha diskutert og forberedt befolkningen på at en form for nordiske atomvåpen er et realistiske scenario. Dette kan til og med være og bidra til en form for avskrekking i seg selv.
Det politiske målet må fortsatt være at man ikke får bruk for utredningen, slik også en suksessfull atomvåpenavskrekking vil innebære.
