For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
FRA PAPIRUTGAVEN
Russiske influencere: Å skape og fordype motsetninger
Et av Russlands mektigste våpen er deres evne til å påvirke vestlig opinion. Hvorfor skjer det? Hvordan skjer det? Og er Norge forberedt?
Publisert
Sist oppdatert
Artikkelen er den første i en serie på tre fra siste utgave av Minervas kvartalstidsskrift hvor tema er russiske påvirkningskampanjer. Du kan lese den andre her og den tredje her.
«Vi ser også forsøk på påvirkningskampanjer.» Det sa rådgiver Dag Røhjell i PST til E24 da Norge i april i år utviste 15 russiske diplomater.
Tradisjonelt har norske sikkerhetstjenester vært bekymret for spionasje. Vi har vært redde for at Russland – eller andre land – skal få med seg sensitiv informasjon ut av Norge. Det er også det som lå til grunn for de fleste utvisningssakene i vår. Men gjennom det siste tiåret har det blitt stadig klarere at en vel så stor trussel er at russiske myndigheter og russisk etterretning forsøker å dytte informasjon inn i norsk og vestlig offentlighet.
Alvoret i slik informasjonskrigføring ble tydelig for vestlig offentlighet i den lange valgkampen før presidentvalget i USA i 2016. Den da republikansk-ledede Etterretningskomiteen i det amerikanske senatet publiserte i 2019 en rapport som slo fast at russerne gjennomførte en «informasjonskrigføringskampanje utformet for å spre desinformasjon og å skape sosiale motsetninger i USA» og «forsøkte å påvirke presidentvalget i 2016 gjennom å skade Hillary Clintons sjanser og ved å støtte Donald Trump – på Kremls ordre».
De russiske virkemidlene inkluderte hacking og lekkasje av e-poster, falske kontoer som spredte falsk informasjon i sosiale medier, og tiltak knyttet til valginfrastruktur. I tillegg hadde russiske agenter kontakt med en rekke personer med tilknytning til Trump-kampanjen.
Det siste punktet førte til at den store politiske striden i USA i flere år etter valget handlet om hvorvidt Trump-kampanjen eller Donald Trump selv samarbeidet med russisk etterretning, og mulige lovbrudd i den forbindelse. Men for å bedømme russiske intensjoner og kapabiliteter og for å forstå hva slags type trussel de kan utgjøre for det norske demokratiet, er svaret på det spørsmålet egentlig mindre avgjørende enn at det ble stilt og forgiftet amerikansk politikk gjennom flere år. Vi får aldri vite sikkert hvorvidt russisk etterretning avgjorde resultatet av valget – men den påvirket mange aspekter av prosessen og klarte flere ganger å dra offentlighetens oppmerksomhet mot det den ønsket.
Men hva er egentlig russisk informasjonskrigføring? Skiller den seg fra andre lands informasjonskampanjer – eller fra tidligere sovjetisk informasjonskrigføring? Hva slags former har denne informasjonskrigen i andre vestlige land?
Og ikke minst: Hva har det å si for Norge? Og er vi forberedt?
Å skape og fordype motsetninger
For å svare på de to siste spørsmålene har Minerva snakket med en rekke personer med tilknytning til etterretnings- og sikkerhetstjenestene. Men før vi kommer dit, må vi sette russisk informasjonskrigføring inn i en kontekst.
En stat som Russland har selvsagt et utall av måter å spre informasjon og forsøke å påvirke på. Diplomatiske kanaler og statlige kontrollerte medier er viktige arenaer for åpent å spre sine narrativer. Næringsliv og økonomi er andre. Mest sentralt i valget i USA, og mest krevende for vestlige land å forholde seg til, er likevel den skjulte påvirkningen – dem som har en usynlig eller falsk avsender, eller som på andre måter skjuler sine spor. Slike aktiviteter kan ha mange mål – alt fra å påvirke en bestemt politisk beslutning i favør av russiske interesser til å undergrave tilliten til sentrale samfunnsinstitusjoner.
De siste årene er vi blitt mer oppmerksomme på den siste av de to – som en ny, og mer alvorlig form for trussel. La oss derfor begynne med å se på følgende tekstutsnitt om målene for informasjonskrigføring:
«I praktisk politikk er målet – som ikke annonseres offentlig – å svekke USAs rolle i internasjonale spørsmål, herunder i de militære og politiske alliansene i Vesten, og å svekke amerikanske posisjoner i for oss viktige områder (i første rekke i Europa, i Midtøsten og i Asia), samt å bidra til å skape og å fordype motsetninger mellom USA og landets partnere, fremfor alt Frankrike, Tyskland og Japan, og også mellom USA og Kina.»
Utsnittet er hentet fra en felles uttalelse fra utenriksdepartementet og sikkerhetstjenestene i vårt store naboland mot øst – og beskriver noen viktige utenrikspolitiske mål. Men det handler ikke om dagens situasjon: Dokumentet er mer enn femti år gammelt, fra januar 1971, og beskriver sovjetiske målsettinger knyttet til avspenningspolitikken som nettopp på denne tiden vokste frem mellom USA og det daværende Sovjetunionen.
Innholdet er ingenlunde oppsiktsvekkende; det beskriver mål vi lenge har visst at Sovjetunionen hadde. Men dokumentet, som nylig er blitt tilgjengelig, og er blitt offentlig omtalt av professor Sergey Radchenko ved Johns Hopkins-universitetet, illustrerer godt kontinuiteten i sovjetiske og russiske mål. KGB-avhopperen Oleg Kalugin beskrev i et intervju med CNN i 1998 kjernen i sovjetiske etterretningsoperasjoner slik:
«Ikke etterretningsinnhenting, men underminering: aktive tiltak for å svekke Vesten, for å drive kiler inn i vestlige allianser av alle typer, og særlig NATO, å spre uenighet blant allierte, å svekke USA i øynene til Europas, Asias, Afrikas og Latin-Amerikas folk, og dermed forberede grunnen, i fall krigen virkelig skulle bryte ut. Å gjøre USA mer sårbare for andre folkeslags sinne og mistillit.»
Samtidig ser vi at et punkt som synes å stå sentralt i den amerikanske senatsrapporten glimrer ved sitt fravær i de sovjetiske beskrivelsene: nemlig ønsket om å skape motsetninger ikke bare mellom, men også innad i vestlige land. Det betyr selvsagt ikke at dette hensynet var fraværende i sovjettiden. Likevel reflekterer vektleggingen av dette punktet i senatsrapporten trolig en forskyvning av fokus for russiske «aktive tiltak» – det russiske og sovjetiske begrepet for andre typer etterretningsvirksomhet enn informasjonsinnhenting.
Polariseringens tidsalder
To utviklingstrekk synes i særlig grad å støtte opp under en slik forskyvning: For det første er mange vestlige land mer sårbare for interne motsetninger enn de var i store deler av etterkrigstiden.
Det betyr ikke at alt var såre vel tidligere eller at sovjetisk etterretning ikke forsøkte å utnytte det: Under borgerrettsstriden på 1960-tallet var for eksempel motsetningene i USA store – og KGB forsøkte etter beste evne å skjerpe dem. En annen KGB-avhopper, Vasilij Mitrokhin, har beskrevet hvordan sovjetisk etterretning arbeidet først for å fremme mer radikale alternativer til Martin Luther King, som Stokely Carmichael – ikke gjennom å verve ham som agent, men gjennom å plante artikler i den svarte pressen i USA som fremstilte King som en «onkel Tom» som samarbeidet med de hvite undertrykkerne. Da King så ble myrdet i 1968 og det brøt ut opptøyer i flere amerikanske byer, endret KGB raskt taktikk, og fremstilte ham i stedet som en martyr i et forsøk på å nøre opp under opptøyene. Målet var hele tiden det samme: Å tvinge USA til å fokusere på hjemlige problemer og svekke landets evne til å projisere makt internasjonalt.
Likevel synes det rimelig å si at splittelse innad i mange vestlige land de siste årene har antatt en mer generalisert karakter, med relativt store systemkritiske partier i de fleste land og økende «affektiv polarisering», som betyr at borgerne har sterkere negative følelser overfor sine politiske motstandere enn tidligere. Det gir et annet utgangspunkt for å bedrive påvirkningsoperasjoner enn situasjonen i kjølvannet av andre verdenskrig, da erfaringene fra den eksistensielle kampen mot nazismen bidro til et uvanlig samhold mellom konkurrerende politiske eliter. Poenget illustreres av de russiske aktive tiltakene før det amerikanske presidentvalget i 2016: Selv om den russiske aktiviteten i ganske vesentlig grad ble avdekket, maktet ikke hverken eliter eller folk i USA å samles om å hindre den. I stedet ble tolkningen av og holdningen til denne aktiviteten bare enda en sak som splittet befolkningen.
Den affektive polariseringen i Vesten har vokst frem over tid, og har til dels dype politiske røtter: Raske kulturelle endringer, spesielt i spørsmål som handler om religion og etikk, seksualitet og identitet, har i mange år gått sammen med høy innvandring, krevende demografiske endringer. Samtidig har vi sett både avindustrialisering og økende økonomiske forskjeller, spesielt i USA. På toppen av dette har nye, store politikkfelt kommet til – som klimapolitikk, som legger press på eksisterende konsensuser, og endrer byrdefordelingen i samfunnet.
Samtidig drives polarisering frem også av mer umiddelbare prosesser. Forskning indikerer at økende bruk av digitale og sosiale medier forsterker affektiv polarisering. Vi lever i det Eliot Higgins, grunnlegger av den kjente gravejournalistikk-organisasjonen Bellingcat, kaller «algoritmenes æra».
Demokratiets akilleshæl
Og denne polariseringen og disse samme algoritmene gir russisk etterretning bedre muligheter for å bedrive «aktive tiltak» for å skape og fordype motsetninger, ikke bare mellom land, men innad i land. Derfor er trusselen fra russiske påvirkningskampanjer litt annerledes enn det som var hovedbildet i sovjettiden.
Men polariseringens algoritmer bringer oss også til spørsmålet om hva som skiller russisk informasjonskrigføring fra andre lands. Alle land søker å påvirke sine geopolitiske omgivelser til egen fordel. I den forstand er den russiske formen for påvirkningsoperasjoner en logisk og, hvis vi for et øyeblikk legger moralske vurderinger til siden, naturlig handlemåte. For det er ikke egentlig noe spesielt oppsiktsvekkende ved at Russland forfølger målet om å fordype interne motsetninger i og mellom vestlige land. Og i algoritmenes æra er det ikke så rart at det blant annet skjer i form av sosiale medier, falske nyheter eller hacking av e-poster.
Like fullt er akkurat denne formen for påvirkningsoperasjoner sjelden. For at den skal fungere, er det nemlig en rekke forutsetninger som må være oppfylt. For det første er et sentralt premiss at det må eksistere ganske utstrakt ytringsfrihet der påvirkningsoperasjonen skal utføres. Når vestlige land i liten grad kan benytte samme virkemidler i Russland, er det fordi narrativene både i tradisjonelle og sosiale medier er kontrollert av statsmakten på en helt annen måte.
For det andre må det helst allerede på forhånd eksistere noen motsetninger som kan utnyttes. Russisk påvirkning skyr ikke unna helt falske nyheter; men den er mest effektiv når den baserer seg på faktiske og ekte hendelser, som aktualiserer reelle bekymringer eller ekte sinne hos borgerne.
For det tredje må landet som utfører operasjonene, være sterkt nok til å tåle motreaksjoner fra landene som utsettes for slike «aktive tiltak». Når Russland kunne bedrive sine forsøk på å påvirke valget i supermakten USA relativt ustraffet, var det nemlig ikke først og fremst fordi amerikansk politikk er splittet og uten handlekraft. Vi har etter Russlands invasjon av Ukraina sett at evnen til handling er intakt. Men selv USA manglet gode tiltak på et rimelig eskaleringsnivå som virkelig ville ramme Russland. Mindre og svakere land ville ikke sluppet like billig unna.
Til sist er det også et poeng at en påvirkningsstrategi som i stor grad baserer seg på nettopp skjult påvirkning, også er et uttrykk for en bestemt form for svakhet. Det indikerer nemlig at man erkjenner at åpen påvirkning, med kjent avsender, er lite effektivt. I så å si alle vestlige land er befolkningen dypt skeptiske til Russland. Også utenfor Vesten er det bare unntaksvis at et flertall av befolkningen har et positivt syn på Russland. Diplomatiske og andre offentlige uttalelser, avisartikler under fullt navn eller nyheter fra russiske statlige medier er dermed mindre effektive i å påvirke opinionen enn de ellers kunne vært.
Evnen til å utøve «myk makt» er begrenset. Skjult påvirkning er dermed også en dyd av nødvendighet for Vladimir Putins Russland.
