Sanna: – Mye bedre å dumpe ham mens han fortsatt er frisk

Kjære Sanna,

Jeg feirer min 50-årsdag snart og jeg har vært samboer med en fem år eldre mann i snart tre år. Vi har begge barn fra før. Mine to tenåringsbarn bor sammen med oss. Jeg er glad i samboeren min som en god venn, men har ingen seksuell tiltrekning. Jeg irriterer meg og er lei meg over hverdagslivet vårt, men føler samtidig at det er veldig trygt og godt.

Han er snill, raus og tålmodig. Passer meg godt, siden jeg har ADHD, er generelt utålmodig og på grunn av mye utrygghet i tidligere forhold trenger jeg bøtter og spann av det motsatte nå. Og når vi har sex tre, fire ganger i måneden, sørger han for å gi meg orgasme HVER gang.

Jeg liker å holde hus, hjem og hage noenlunde i orden, men er intet petimeter. Jeg ønsker å være sosial både med og uten ham, og vil ta vare på meg selv og helsen min, så alderdommen blir best mulig.

Og her ligger problemet. Min samboer er sykelig overvektig (BMI på over 40), og jeg mener sykelig i den forstand at han trenger hjelp til å overvinne sykdommen. Han jobber fullt med skiftarbeid i industrien (inkludert netter og helger), og har svært lite energi til overs utenom jobben. Han er såre fornøyd med sitt bidrag når han rydder ut og inn av oppvaskmaskinen en gang om dagen og støvsuger gulvene en gang i uken. Og så er han flink til å lage mat og gi meg fotmassasje! Mange dager tilbringer han 11-12 timer i sengen, og resten av tiden utenom jobb sitter han på sofaen.

Alt annet husarbeid (rydding, klesvask, planlegging/innkjøp/laging av middag, lufte hunden) gjør jeg og jeg må som regel spørre om han kan ta ut søpla eller hente ved når det er tomt. Jeg tar ansvar for å renske takrenner, klippe plen og annet hagearbeid, ordne med forsikringer, ringe håndverkere, fikse og male ute og inne, og så videre.

Jeg LIKER dette egentlig, men blir lei av å ta 90% av ansvaret alene. Og jeg skjønner jo at dette neppe vil endres hos en mann på 55.

Siden i høst har han brukt slankemedisin og har gått ned 5 kg på like mange måneder. Men det er ingen interesse eller vilje til å gjøre endringer med kostholdet eller trening, så det er VELDIG mange kilo og like mange måneder igjen før dette har noen effekt på helsa. Men jeg tenker hele tiden at «bare han går ned 40 kg», SÅ vil han få mer overskudd, og DA kan vi gjøre både hyggelige og nyttige ting sammen…

Jeg har også tenkt at jeg burde spørre ham å gå over til dagtidsjobb. Jeg tror at en jevnere døgnrytme definitivt vil være bra for ham med tanke på restitusjon, vekt og overskudd generelt. Er det veldig egoistisk av meg å tenke og foreslå noe sånt? 

Spørsmålet er: Skal jeg holde ut i det trygge og gode, også rent økonomisk, eller skal jeg innrømme at nok er nok? Vi har pratet om disse utfordringene en gang hvert halvår siden vi flyttet sammen, og etter to år startet han i alle fall med slankemedisin. Jeg er bare livredd for at han blir alvorlig syk med diabetes, hjerteproblemer, slag, kreft (you name it) - og at jeg da sitter med ansvaret for en pleiepasient. Jeg har i snart 20 år hatt omsorgsansvar langt utover det normale for generasjonen både over og under meg, og dette er virkelig ikke noe jeg ønsker skal prege resten av livet mitt.

Men han er jo så snill, egentlig... Hva gjør jeg?

Vennlig hilsen 

Lene

****

Kjære Lene,

Tusen takk for et veldig fint og brutalt ærlig spørsmål. Jeg tenkte på et dikt jeg har i bokhyllen hjemme, i rupi kaurs samling Home Body. Det går sånn her:

i was trying to make him the one

and it took me three years to realize

love doesn’t work like that

Dette diktet var bare min umiddelbare assosiasjon da jeg leste spørsmålet ditt. Jeg får nemlig et inntrykk av at du ikke elsker denne mannen, han er ikke the one. Ja, du er glad i ham og ønsker ham alt godt, men du elsker ham ikke. 

Da jeg var enslig for fire, fem år siden og var på noen stevnemøter en mann som var god, snill og stabil, med gode økonomiske utsikter og en trygg fremtid, så var jeg veldig i tvil hva jeg skulle gjøre. Da sa min gode venninne: «Hvis du nå velger denne mannen og blir sammen med ham på grunn av det stabile og trygge, hva skjer da når du møter mannen som det virkelig gnistrer med?” 

Det var svaret – eller spørsmålet – jeg trengte. Jeg valgte å fortsette alene og vente på mannen det virkelig ville gnistre med. Heller enslig og fattig enn økonomisk trygg i et forhold uten gnist.

Og når jeg leser spørsmålet ditt, så er det jo ikke bare manglende gnist som er problemet. Det er hele pakka. Bokstavelig. 

Jeg hadde ikke giddet å se på en mann som din mer enn en dag, tror jeg. Han høres lat og tafatt ut – og hvis man ikke har en kink på fedme, så er det jo ikke veldig sexy, hvis kjæresten er smellfeit. Det begrenser livet så mye. Jeg skjønner godt at du ikke har noen erotisk tiltrekning på ham. Jeg skjønner selvsagt at det er tungt å jobbe med skiftarbeid i industrien, men ingen kvinnelig sykepleier med turnusarbeid hadde ligget 12 timer om dagen i sengen. Det er jo så mye som skal gjøres – som du også påpeker. 

Du derimot er en kvinne med skikkelig bein i nesa. Med alt du gjør og fikser, blir du på mange måter «mannen i forholdet» for å bruke litt foreldet terminologi. Og at han gir deg orgasme hver gang dere har sex, synes jeg er ganske low bar, faktisk. Alle veloppdragne menn gjør det. Du har kanskje vært uheldig før ham?

Som du merker, så vil jeg ikke gi dere veldig gode odds. Han kommer ikke til å bli slank noensinne. Helseproblemene du skisserer og ser for deg er bare et tidsspørsmål. Du kan selvsagt gå fra ham først når diabetes 2, artose, fettlever, tarmkreft og hjertesvikt kicker inn, men da vil du jo få ekstra dårlig samvittighet for å forlate en syk mann. Mye bedre å dumpe ham mens han fortsatt er frisk. 

SANNA INTERVJUER:

Pluss

Pluss

– Er det ikke ganske stygt på Lillestrøm?

En venninne av meg slo opp med sin kjæreste nå nettopp. Han var også en snill og trygg mann og de økonomiske utsiktene deres var gode. Han var bare ikke den rette. Hun sendte meg et sitat fra vår felles visdomsleverandør, Instagram:

The longer you stay on the wrong train, the more expensive it is to get home.

Jeg er ganske sikker på at du er på feil tog. Dere har ikke felles barn, så det er ingenting som taler for at du skal fortsette på det toget. Hopp av før det krasjer!

Alt godt,

Sanna