Putin-doktrinen

Hvorfor ønsket Putin krig?

Svaret på det spørsmålet har betydning ikke bare for krigen i Ukraina, men også for å forstå Russlands bredere utenrikspolitiske mål og potensialet for nye væpnede konflikter i Europa så lenge Putins verdensanskuelse regjerer i Kreml.

En måte å svare på er å spørre hvordan verden ser ut sett fra et russisk perspektiv? Hvilke fortellinger og hvilket språk beskriver russere nåtiden med? Hvilken fortid gjør de til sin? Hvilke aspirasjoner har de for fremtiden? Hvordan forstår de Russland, og hvordan forstår de andre? Hva ligger fast, hva endrer seg over tid? Hva skjer i hodet til Putin?

Mellom 1998 og 2008 studerte eller jobbet jeg med Russland – akkurat på den tiden Putins regime vokste frem, fra han ble statsminister i 1999, og gjennom hans to første perioder som president – og min hovedinteresse var nettopp disse spørsmålene. Med det utgangspunktet har jeg fulgt Putin-regimet siden, og jeg har forsøkt å bruke det som en inngang til å forstå Putins verdensbilde – de iblant eksplisitte og iblant implisitte tankene som ligger bak Russlands forhold til omverden – og til å svare på hvorfor Putin ønsket krig.

Det finnes sjelden bare én årsaksforklaring på store politiske hendelser. Flere beslutningstagere er involvert, ulike incentiver kan påvirke dem, og hendelser kan skape sin egen dynamikk. Men fra mitt perspektiv er tre distinkte, men overlappende trekk ved Putin-regimets tenkning særlig viktige for å forstå Russlands utenrikspolitiske ambisjoner. For det første dreier det seg om en videreutvikling av den sovjetiske Bresjnev-doktrinen om inngripen i andre land; for det andre om en forståelse av «den russiske verdenen», og Russlands plass i den; og for det tredje om en særegen form for «systemisk revansjisme» og hat mot en amerikansk-ledet verdensorden.

Teorien om begrenset suverenitet

Bresjnev-doktrinen vokste frem som en respons på og begrunnelse for den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia i august 1968. I november samme år holdt den sovjetiske lederen Leonid Bresjnev en tale til partikongressen til det polske kommunistpartiet, hvor han blant annet sa:

«Når ytre og indre krefter som er fiendtlig innstilt til sosialismen, forsøker å snu utviklingen i et sosialistisk land i retning av en restaurasjon av den kapitalistisk orden, da oppstår en trussel både mot sosialismens sak i dette landet, men også mot sikkerheten til det sosialistiske samveldet i sin helhet – og dermed blir det et problem ikke bare for folket i dette landet, men et felles problem og bekymring for alle sosialistiske land.»

Sovjetiske ledere understreket at de respekterte de øvrige kommunistiske landenes suverenitet. Men denne var altså begrenset – og innebar ingen rett til å velge en annen vei enn den kommunistiske. Og det var Sovjetunionen som avgjorde hvor store avvik fra Moskvas linje som kunne tolereres før det nettopp utgjorde en «trussel» mot alle sosialistiske land. Selv om realpolitiske hensyn var styrende, var Sovjetunionen også delvis et ideologisk imperium, og den formulerte doktrinen fokuserer på ideologien. I praksis handlet det vel så mye om å bevare den sovjetiske handlefriheten i disse områdene, og den militære alliansen i Warszawa-pakten: Selv små ideologiske avvik i retning av en hvilken som helst faktisk selvstendig utvikling kunne føre landene i hendene på Vesten.

Det er likevel verdt å merke seg at denne doktrinen ikke bare handlet om å bevare bufferstater mot NATO i en militær forstand. Allerede før Bresjnev-doktrinen ble formulert, var den strategiske dimensjonen av det militære forholdet mellom NATO og Warszawapakt-landene i større grad styrt av doktrinen om garantert gjensidig utslettelse («MAD»-doktrinen). Det betyr ikke at militær geografi var uviktig – men den ideologiske dimensjonen hadde selvstendig sikkerhetspolitisk vekt, fordi et autoritært regimes stabilitet alltid er sårbart for demokratiske strømninger.

Og selv om dagens Russland ikke på samme måte ikke etterstreber et internasjonalt ideologisk imperium, er det i likhet med Sovjetunionen en autoritær stat som oppfatter den innenrikspolitiske utviklingen i sine naboland som et presserende anliggende for Russland. Om disse landene søker mot Vesten, mister Russland nettopp sin handlefrihet til å kontrollere den innenrikspolitiske utviklingen.

Og russisk handlefrihet i «det nære utland» oppleves som avgjørende viktig spesielt dersom den brukes til å vise Russlands befolkning at et annet politisk system, en annen politisk orden, enn den russiske er mulig – ikke helt ulikt hvordan Sovjetunionen forstod avvik fra kommunismen. En variant av Bresjnev-doktrinen ble dermed igjen offisiell russisk politikk i 2017, da Putin erklærte at landet ville stoppe «fargerevolusjoner» i landene omfattet av Den kollektive sikkerhetspakten, den Moskva-ledede alliansen som mer eller mindre frivillig omfatter Hviterussland, Armenia, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan. Men en mer aktiv formulering av slike tanker begynte umiddelbart etter hendelsene i Ukraina i 2014. Blant annet var et langt debattprogram på statlig russisk fjernsyn 13. mars det året – fem dager før anneksjonen av Krim – viet temaet «teorien om begrenset suverenitet».

Da Vladimir Medinskij, en nær rådgiver for Vladimir Putin, i går uttalte at Russlands eksistens står på spill i dag, speilet han viktige aspekter ved denne doktrinen. I denne analysen blir Ukraina brukt av Vesten og USA for å ødelegge Russlands politiske system. Ukraina blir dermed den fremste illustrasjonen på hvorfor Russlands «nære utland» ikke kan tillates å ha noe mer begrenset suverenitet relativt til Russland. Så lenge de oppfører seg som Hviterussland, kan de styre omtrent som de vil internt. Prøver de seg på en selvstendig demokratisk utvikling og tilnærming mot Vesten, blir det umiddelbart et anliggende for Russland. Og om landet i tillegg er både stort, øst-slavisk og med tette bånd til Russland, blir det anliggende kanskje genuint eksistensielt.

Den russiske verden

Teorien om begrenset suverenitet gir en forklaring på hvordan Russland oppfatter trusselen fra reelt suverene nabostater. Den har en slags rasjonalitet, og en logikk som handler om regimets både overlevelse og handlefrihet.

Men når krigen skjer nettopp Ukraina, handler det også om det ideologiske innholdet i Russlands autoritære regime. Putins Russland er et nasjonalistisk prosjekt, men det er et komplisert nasjonalistisk prosjekt. Russlands egen befolkning er multietnisk, med en minoritetsandel på rundt 20 prosent. Samtidig bor rundt 15 millioner etniske russere utenfor landets grenser – rundt halvparten i Ukraina. Putins nasjonalistiske prosjekt var opprinnelig fokusert på russerne utenfor landets grenser, og regnet dem med i begrepet «den russiske verden». Men gradvis har hviterussere og ukrainere fått en større plass i nasjonsbegrepet. Putins forståelse ligner på tsartidens forståelse av det «allrussiske» eller «treenig russiske» folk – bestående av «stor-russere», hviterussere og «smårussere» (ukrainere), og den siste tiden er begrepet «den russiske verden» blitt brukt også om dette. Denne russiske verden synes stå fremst i det Putin kaller «det mangenasjonale Russlands-folket», som i tillegg til av de store, hvite og små russere består av alle folkene som historisk har vært underordnet russerne – og danner kjernen i regimets aggressive nasjonalisme, som søker både økt kontroll over områder med etnisk russisk befolkning, «gjenforening» av det allrussiske folket, og en tydeligere dominans over den «mangenasjonale» russiske sfæren.

Og her spiller Ukraina en viktig rolle. Det handler om forståelsen av Kiev som alle «russiske byers mor», og av russisk-ortodoks kristendom som sivilisasjonsbærende og nasjonskonstituerende; og om et syn på alle de historiske hendelsene som gradvis førte til ulike utvikling i Kiev og Moskva – fra «tataråket» (1241–1480), via talløse kriger med Det polsk-litauiske samveldet, til Sovjetunionens sammenbrudd. Putin-regimet opplever at et selvstendig Ukraina også innebærer en selvstendig fortelling om utviklingen fra det gamle Kiev-riket på 900-tallet og frem til i dag – en fortelling der Russland ikke kontrollerer hvem som er helt og hvem som er skurk. Og den fortellingen peker ikke uten videre frem mot et treenig russisk folk i spissen for et mangenasjonalt Russland og mot Putins eget regime.

Og når tanken om Ukraina som et vrengebilde av det sanne Russland, det hellige Russland preget av autokrati og ortodoksi, blandes sammen med bekymringen for liberale ideer, og for at Russlands handlefrihet til å kontrollere begge deler, gradvis vil svinne hen, skaper det både frykt og sinne: De ser i økende grad Ukraina som et amerikansk-skapt «Anti-Russland», som truer ikke bare Putin-regimet, men hele fundamentet for den russiske nasjonen. Dette begrepet har gradvis blitt hyppigere brukt om Ukraina etter 2014, og figurerte prominent i en stor tale Putin holdt i fjor om «Den historiske enheten mellom russere og ukrainere», der han også stilte spørsmål både ved Ukrainas grenser og landets rett til suverenitet. Etter invasjonen for en måned siden er begrepet overalt. Denne uken brukte Putins talsmann, Dmitrij Peskov, det til og med overfor et engelsktalende globalt publikum i et intervju med CNNs Christiane Amanpour.

Den geopolitiske katastrofen: Systemisk revansjisme

Teorien om begrenset suverenitet kan forstås som en territorial revansjisme på vegne av Sovjetunionen. Den russiske verden kan forstås som en revansjisme på vegne av tsartiden. Men i tillegg til disse to strømningene preges Putin av ytterligere en revansjisme som kanskje best kan betegnes som en «systemisk revansjisme». Det er en sovjetisk revansjisme, men den handler ikke først og fremst om territorier i Øst-Europa, men om Russlands geopolitiske plass.

I stedet er det et raseri rettet mot den amerikansk-ledede verdensordenen fordi den er amerikansk-ledet. Selve det faktum at andre setter reglene, er en fornedrelse og ydmykelse av Russland. Da Putin i sin nå berømte tale i 2005 sa at Sovjetunionens sammenbrudd var den største geopolitiske katastrofen i forrige århundre, er poenget nettopp ordet geopolitisk. Det la nemlig grunnlaget for «det unipolære øyeblikket», der – slik Putin ser det – USA dikterer reglene, og der USA kan bryte reglene. Russland, derimot, tvinges til å følge reglene – og Putin hater å være bundet av andres regler.

På et vis kan dette sees som en forlengelse av teorien om begrenset suverenitet: Etter denne forståelsen er en amerikansk-ledet verdensordenen en trussel mot Russlands suverenitet, og dermed Russlands status som stormakt. For et aspekt ved denne forståelsen er at det i virkeligheten bare er stormakter som kan ha egentlig suverenitet. Mellomstore makter og småstater vil per definisjon være avhengig av en stormakt som står som garantist for suvereniteten – som dermed er betinget. De tilhører en interessesfære, og kan ikke annet.

For Putin er dermed motstanderen i Ukraina i vel så stor grad USA som Ukraina – fordi konseptet om et suverent Ukraina ikke bare er uønsket, men også vanskelig forståelig for ham. Og det er nettopp USA som er motstanderen, snarere enn for eksempel EU, som etter russisk tenkning ikke er en ekte stormakt. Å kunne begrense nabolands suverenitet er dermed også viktig fordi slik kontroll er konstituerende for en stormakt – og å være en stormakt, som sammen med USA og Kina kan utgjøre de reelt suverene statene i verden, er kanskje den mest essensielle nasjonale interessen for Putins Russland, et poeng som blant annet den russiske opposisjonspolitikeren Ilja Jasjin har vært opptatt av.

Sinnet mot at Russland bindes av USAs regler – og herunder har vært forsøkt forhindret fra å begrense Ukrainas – er allestedsnærværende hos Putin. Det kom tydelig frem da han forrige uke snakket om «nasjonalforrædere» som styres av at de vil bli likt av Vesten, med alle sin «kjønnsfriheter». Det siste ordet dukket opp også i gårsdagens tale, da han begynte å snakke om J. K. Rowling, cancel culture og, igjen, «kjønnsfriheter». En del av dette sinnet er det samme som vi finner hos visse typer konservative og reaksjonære grupper i Vesten, som også gjerne raser mot «liberalt diktatur». Men Putins sinne er også mer spesifikt og har en annen kontekst: Det handler ikke først og fremst om et sinne mot denne eller hin liberal idé, men i Putins hode om en historisk, geopolitisk urett – katastrofe – som gjør at det er USA alene som kan diktere alt: internasjonale spilleregler, rettighetsregimer og sosiale normer. Det fremstår som om det for ham også er et personlig traume: Etterretningsoffiseren som var i Dresden da Sovjetunionens makt sviktet og amerikanske verdier flommet over Berlinmuren.

Angrepet på Ukraina skulle derfor også tjene som en avvisning av denne amerikansk-ledede verdensorden: Det skulle reetablere en tydeligere russisk interessesfære, og dermed reell russisk suverenitet – og derigjennom skulle det også markere et brudd med de liberaldemokratiske normene som var påtvunget fra USA. Denne uken uttalte da også tidligere president Dmitrij Medvedev nettopp at krigen i Ukraina innebærer den endelige slutten på den unipolære verdensordenen. Her brukte han også anledningen til å indikere at Russland, etter å ha forlatt Europarådet ville gjeninnføre dødsstraff. Det illustrerer godt både den russiske streben etter å fri seg fra det europeiske åket med liberale menneskerettigheter, og hva de vil bruke frigjøringen til.

Russland ønsker å bli respektert som stormakt. Og en slik respekt er noe annet enn respekt i alminnelig forstand. At invasjonen for eksempel ikke bare er et eklatant brudd på FN-charteret, men også har vært svært blodig og brutal, er dermed ikke nødvendigvis en ulempe, sett fra et russisk perspektiv: For i denne tenkningen er respekt, og dermed reell suverenitet, tett assosiert med makt, med vold, og evnen til å tvinge sin vilje gjennom med vold eller med frykt for vold. Som keiser Caligula sa: Oderint, dum metuant – la dem hate, så lenge de frykter.

Putin-doktrinen og dens implikasjoner for Vesten

Hvis vi legger disse tre tankesettene til grunn, ser vi også konturene av en Putin-doktrine: Russland er i sin fulle rett til å gripe inn militært i sine naboland hvis den innenrikspolitiske utviklingen der innebærer en ideologisk trussel mot russisk autokrati; hvis det kan fremme gjenforeningen av «den russiske verden» i bred forstand; eller hvis Russlands suverenitet i geopolitisk forstand begrenses. Ukraina har brakt sammen alle disse tre måtene å tenke på – og det kan forklare at en invasjon har vært uimotståelig for Putin, til tross for betydelig risiko og potensielt enorme kostnader for Russland.

Denne tilnærmingen til utenrikspolitikk er ikke ny i Russland – og vi finner altså spor i Putins taler ti–femten år tilbake i tid, og kanskje tidligere. Likevel har formuleringen av dem og vekten de har fått, også endret seg over tid. Tankene og doktrinen er blitt formet av hvordan man har bedømt mulighetsrommet. Putins første tid ved makten ble innledet med den andre krigen i Tsjetsjenia. Gjennom hans første presidentperiode var Russland likevel for svake til å gripe inn militært i nabostater, og den manglende evnen formet også formuleringen av mål og av ideologi. Men med økt oljerikdom og militær opprustning har ambisjonsnivået gradvis økt, de strategiske målene er blitt mindre defensive, og formuleres nå både som en offensiv nasjonalisme og som en geopolitisk revansjisme. I 2008 kom den militære intervensjonen i Georgia, et lite land med under fire millioner innbyggere. I 2014 kom anneksjonen av Krim og krigen i Donbass. Nå står vi med en storkrig på det europeiske kontinent.

Hvis denne fremstillingen av Putin-doktrinen har noe for seg, har det også betydning for hvordan Vesten møter trusselen fra dette regimet.

For det første må vi erkjenne at Russland ikke bare og ikke først og fremst agerer defensivt mot vestlig ekspansjon. Å nekte Russlands naboland sikkerhetsgarantier eller medlemskap i vestlige organisasjoner er en helt utilstrekkelig betingelse for fred. Mye av Putins motstand mot for eksempel NATO må nettopp forstås i lys av at det ville hindre ham i å gjennomføre militære intervensjoner som han ønsker av andre grunner. Og så lenge disse landene selv motsetter seg russisk dominans – som Ukraina – vil fravær av NATO ikke på noen som helst måte gi fred.

For det andre må vi erkjenne at de viktigste begrensningene på russisk revansjisme i hvert fall de siste femten årene har vært utilstrekkelig russisk økonomisk og militær styrke. Det innebærer også at avskrekking bør være et mer sentralt politisk mål for Vesten. En slik avskrekking krever også vestlig samling. Det siste tiåret har nemlig Russlands ambisjonsnivå økt ikke bare som en følge av egen styrke – forsvaret er rett nok rustet opp, men økonomien har vist tegn til stagnasjon – men også som følge av en opplevelse av vestlig svakhet, ettergivenhet og splittelse.

Slik Putin har sett det, er Europa ikke villige til å akseptere vesentlige økonomiske eller andre ubehageligheter for å straffe Russland; og slett ikke til å risikere militær konflikt og militære tap. I tillegg Russland funnet ut at det er mulig å spille på de ideologiske splittelsene i Vesten: Hvis de to sidene i politikken hater hverandre mer enn de frykter Russland, er mye gjort. For å si det litt enkelt: Hvis kampen for og mot J. K. Rowling blir viktigere enn kampen for demokrati og sikkerhet, har Russland gode kort på hånden. Land som er splittet slik, vil i hvert fall ikke kunne enes om å bære kostnader for å stoppe Russland. Debattene rundt Brexit og Trump har vært en ønskedrøm for Putin, som også har bidratt etter beste evne til et giftig og polarisert ordskifte. Dobbeltheten i raseriet over Vestens hegemoni og forakten for Vestens svakhet i Putins tenkning er kanskje også gjensidig forsterkende.

For det tredje må vi erkjenne at Ukraina ikke er endestasjonen for denne tenkningen. For logikken som ligger under Putins tilnærming betyr at det ikke bare er Ukraina som ikke kan være et reelt selvstendig land. Jeg mener ikke dette som en unødig alarmisme, eller et varsel om angrep mot Finland eller Polen. Ukraina spiller også en særegen rolle i alle de tre elementene av Putin-doktrinen, slik jeg har formulert den her. Men alle prinsippene har samtidig videre anvendelse. Hva skjer den dagen Hviterussland endelig kaster sin diktator? Hva skjer den dagen det skapes reell tvil om NATOs vilje til å beskytte Baltikum? Jo sterkere Russland er, og jo mindre motstand Vesten yter, desto mer offensive er de russiske formuleringene av utenrikspolitiske prinsipper og drømmer blitt. De kan ennå utvikle seg. Det er rasjonelt å forberede seg på det verste hvis man bor i Polen, i Kaukasus og kanskje flere steder.

Akkurat hva det har å si for vestlig politikk i Ukraina er et komplekst spørsmål. Finnes det for eksempel noe mulig forhandlingsspor? For min egen del mener jeg i hvert fall at det fortsatt finnes enda dystrere utganger på konflikten enn en forhandlet løsning. Er det fornuftig å gi fly til Ukraina? Hva ville være en meningsfull vestlig respons på russisk eskalering, for eksempel med kjemiske våpen? Her finnes mange mulige svar – men frykten for ukontrollert eskalering av konflikt med en atommakt er også berettiget.

Men bak disse viktige diskusjonene om den pågående situasjon bør det ligge en forståelse i bunn av Putin-regimet og dets forhold til omverden. For om Putin skulle vinne denne krigen og oppleve at han kommer styrket ut av den, at den amerikanskledede verden er historie og at Europa nok en gang har vist at evnen til å sette hardt mot hardt er begrenset, kan vi gå svært dystre tider i møte.