Asylsystemet er ikke råttent, men det kan bli bedre

I mai kom boka Asylparadokset, skrevet av tidligere UDI-direktør Frode Forfang, og kommentert av Minervas ansvarlige redaktør Nils August Andresen. Artikkelen er ganske omfattende, men NOAS vil i det følgende kommentere noen hovedelementer.

Vi benytter anledningen til å minne om at NOAS’ oppdrag, slik det har vært i mer enn 40 år, er å beskytte asylinstituttet i Norge og sikre Norges etterlevelse av egne lover og internasjonale forpliktelser. Vi bistår derfor kun mennesker som allerede befinner seg i Norge, hvor vi mener urett har skjedd i de vedtak forvaltningen har truffet. 

For oss i NOAS er det viktig at vi har et opplyst og faktabasert ordskifte knyttet til asylsøkere og flyktninger, både av hensynet til dem det gjelder, og for at debatten ikke skal bli en uverdig oppvisning i splittende retorikk. Samtidig handler dette også om hevdvunne prinsipper og gjerdestolper i den verdensorden Norge har utviklet og nytt godt av sammen med andre stater de siste 80 årene.

Til nærområdene – og forbi

Bokens tittel henviser til at europeiske stater sier de respekterer asylinstituttet, og på samme tid jobber aktivt for å unngå at mennesker krysser deres grenser – at dette er et paradoks. Videre at det at mennesker langt unna velger hvilket land de søker asyl i, og gjør alt for å ta seg ulovlig over grenser for å komme frem til sitt utvalgte land, utgjør et brudd med det som var grunntanken med flyktningkonvensjonen; at man skulle søke beskyttelse i nærmeste trygge naboland. 

Vi er glade for at Forfang ikke tar til orde for å skrote dagens Flyktningkonvensjon, heller ikke retten til å søke asyl slik denne er nedfelt i Menneskerettighetserklæringen. Han tar til orde for å forsterke målet om at man skal søke beskyttelse i nærmeste trygge naboland. Det høres fornuftig ut, men i dagens verden er dette lettere sagt enn gjort. Som Andresen understreker i sitt innlegg, befinner de langt fleste flyktninger seg allerede i nærområdene. Slik har det vært siden flyktningkonvensjonen ble ferdig utformet i 1951, og slik vil de fleste ha det, med et håp om snarlig retur til hjemlandet. Det er også mulig at en styrking av humanitær innsats i disse nærområdene til en viss grad kan redusere antallet som beveger seg i retning Europa, men uansett hvor god denne innsatsen blir, vil det være mennesker som ikke er tilstrekkelig trygge i disse nærområdene. Uten tilgang til å søke asyl der de er, eller konvensjonens øvrige, varige løsninger som er gjenbosetting eller lokal integrering foruten retur til hjemlandet, vil det alltid være dem som flykter videre. 

En helt annen sak er hvorvidt europeiske land burde legge større press på for eksempel andre land i Midtøsten om å gi beskyttelse i større humanitære katastrofer, samt å bidra med økt humanitær finansiering. Det mest iøynefallende og ferskeste eksempelet er krigen i Syria, som førte et rekordhøyt antall mennesker på flukt, hvor Libanon og Tyrkia tok den største støyten, deretter Jordan, mens gulfstatene ikke gav beskyttelse i det hele tatt. Man kunne sett for seg en bedre byrdefordeling i en fremtidig lignende situasjon. 

Arbeidsmigrasjon inn i en svart økonomi

Et poeng som ikke nevnes i Andresens innlegg, er at dagens ruter over Middelhavet og Balkan også inneholder en betydelig andel økonomiske migranter, det vil si mennesker uten reelt beskyttelsesbehov, kun på søken etter et bedre liv. Dette er også et helt legitimt ønske, men blant disse benytter noen seg av asylinstituttet ved ankomst, og legger slik beslag på ressurser. Denne gruppen migranter kom ofte tidligere gjennom regulær arbeidsinnvandring med et visum og arbeidstillatelse eller som del av en akseptert irregulær sesongmigrasjon. Europas høyere murer tvinger disse til å benytte smuglere, og mange forsvinner inn i svarte økonomier, noe som er utbredt sør i Europa og i Storbritannia for den saks skyld. Denne gruppen kommer i praksis ikke til Norge, ettersom vi ikke har en slik svart økonomi, men er like fullt en viktig del av å forstå hele bildet der ute ved yttergrensene. Dette fenomenet vil ikke forsvinne dersom retten til å søke asyl i Europa utgår. Det er viktig i denne debatten å skille mellom mennesker på flukt med beskyttelsesbehov og andre. Førstnevnte er NOAS anliggende, og Norges forpliktelse. 

Les Nils August Andresens kommentar her:

Pluss

Pluss

Asylsystemet er råttent – hvorfor har vi ikke snakket om det før nå?

Nils August Andresen

Flyktninger trenger beskyttelse og bærekraftige løsninger. Men løsningen er ikke å avskrekke og bygge enda høyere murer rundt oss og Europa. Det har Europa forsøkt i over 30 år uten at det har hatt tiltenkt effekt. Vi deler heller ikke Forfangs beskrivelse av kaos ved vår grense. De fleste som har flyktet fra krig og konflikt, oppholder seg i sine naboland, og kun et fåtall kommer til Norge. I årene etter 2016 har årlige ankomster til Norge fra land utenfor Europa ligget på rundt 4000. De aller fleste av disse som krysser Norges grense har også hatt et beskyttelsesbehov og fått flyktningstatus. 

«Trygge» tredjeland?

Det er også verdt å nevne at vi allerede i dag henviser en del asylsøkere som kommer til Norge til asylprosedyrer i andre land, enten gjennom det europeiske Dublin-samarbeidet (Dublin III-forordningen) eller til andre såkalte «trygge tredjeland» de har vært i før de kom til Norge. Det hadde vært flott om dette fungerte godt og land flest respekterte asylinstituttet. Men erfaringene med disse sakene viser at det er lettere sagt enn gjort å lene seg på asylprosedyrer i andre land. NOAS ser kontinuerlig eksempler på at det ikke kan legges til grunn at disse såkalte trygge tredjelandene kan tilby en forsvarlig og rettssikker asylsaksbehandling som ivaretar prinsippet om ikke å sende personer tilbake til et land der de risikerer forfølgelse. Å henvise til asylsaksbehandling i andre land er ikke nytenkning. Det er heller ikke noen enkel løsning.

Forfang tar til orde for at man først bør få kontroll med grensene, deretter kan man se på oppmykning av visumregimer og deretter en økning av kvoteflyktninger. NOAS mener at man heller burde se på endringer i visumregimet slik at mennesker som i dag bruker asylsystemet for å søke arbeid, heller kan få mulighet til å søke visum og regularisert sitt opphold. Dette vil redusere omfanget av dagens illegale migrasjon. Videre at man styrker kvoteuttakene for å sikre beskyttelse for mennesker med genuint behov som ikke får tilstrekkelig beskyttelse i naboland, og samtidig avlaste nasjonale forvaltninger. Dette vil, om satt i system og samarbeid, for eksempel innen Europa, også skape en bedre situasjon på Europas yttergrenser. 

Integreringsparadokset

Andresen trekker også inn den pågående avisdebatten knyttet til tilhørighet og identitet hos andregenerasjonsinnvandrere (merk «innvandrere», dette gjelder ikke bare flyktninger). Det er ikke noe nytt ved dette fenomenet og er godt belagt med forskning. Dette er en tvil veldig mange etterkommere av migranter erfarer. Forskjellen i vår moderne tid er kanskje at man nå har utdanning og ressurser til å etterprøve denne følte lengselen. Fenomenet kalles «integreringsparadokset». Trøsten er at den samme forskningen viser at det jevner seg ut etter to generasjoner. Slik var det for nordmenn som dro til Nord-Amerika, slik er det for barn av en flyktning fra et land i Midtøsten. 

I Norge har man ført en annen integreringspolitikk gjennom bosetting over hele landet, forskjellig fra land vi kan sammenligne oss med, en politikk som langt på vei har ført til at utfordringene her hjemme er mindre. Denne politikken kan utvikles og styrkes, og det er interessant at flere partier tar til orde for å sikre at bosatte flyktninger rundt omkring i landet blir boende lengre enn i dag. Dette er viktig både for integrering – og bosetting.

NOAS ønsker at diskusjonen knyttet til respekten for asylinstituttet også blir sett i en større sammenheng. Tiden vi i dag lever i, viser med all tydelighet betydningen av å stå opp for grunnleggende rettigheter. Hvis alle land vil ha sine unntak og særordninger, ryker straks andre, grunnleggende rettigheter også. Det handler i sin ytterste konsekvens også om å bevare rettsstaten, og våre åpne, liberale demokratier. Det håper vi også Andresen kan slutte seg til.