Kampen om kristne verdier: KrFU undervurderer kraften – Oslo SV vil glemme sine røtter

«Å leve i et vestlig land er å leve i et samfunn som fortsatt er gjennomsyret av kristne begreper og forestillinger. Likevel nøler mange av oss med å innse at våre verdier – og til og med vårt fravær av tro – kan spores tilbake til kristne røtter.»

Det skriver Tom Holland i Dominion. Det var disse linjene jeg tenkte på da stortingskandidater for KrFU og Oslo SV nylig utvekslet meninger om kristne verdier. Den ene tror verdier kan gjeninnføres med undervisning alene. Den andre reduserer kristendommen til en fortelling om overgrep og dobbeltmoral. Men sannheten er at de kristne ideene – og verdiene de har formet – fortsatt lever i oss: i hvordan vi tenker, føler og handler. I hvordan vi vurderer rett og galt. Vi har bare sluttet å gjenkjenne dem. Eller verre: vi velger å ignorere dem.

For selv tiden er kristnet.

I Norge liker vi å tro at vi er et moderne, rasjonelt og sekulært samfunn. Men hvorfor er vi også et av verdens mest tillitsfulle og likestilte – der individet står i sentrum som moralsk og juridisk vesen, og ikke klanen eller kollektivet? Svaret ligger i en kulturrevolusjon som begynte for over 2000 år siden, slik flere moderne historikere har påpekt. Kristendommen snudde opp-ned på verdihierarkiene: De svake ble sterke, slaver fikk verdighet, menneskeverdet ble ukrenkelig. Den hevnet ikke øye for øye – den elsket sine fiender.

Joseph Henrich beskriver i The WEIRDest People in the World hvordan kirkelig praksis – monogami, fadderordninger, forbud mot klansgifte – oppløste slektsstrukturene i Europa og la grunnlaget for individet som moralsk og juridisk aktør. Etter hvert som slektslojaliteten mistet grepet, vokste det frem fellesskap bygget på samvittighet, fri vilje og felles normer. Skyld, fremfor skam, ble den sentrale psykologiske mekanismen.

Mennesket sto ikke lenger bare til ansvar overfor slekten, men foran Gud – og etter hvert, foran samfunnet og loven. Dette er ikke en trosbekjennelse. Det er en kulturhistorisk forklaring – men den springer like fullt ut av et trossystem. En religio.

Ideen om at hvert menneske har ukrenkelig verdi og rett til frihet var ikke selvinnlysende. Den ble preget inn i vår kultur gjennom århundrer med kristen tenkning. Slaveriets avskaffelse, som i 1815 for første gang ble anerkjent som et felles internasjonalt prinsipp, bar språket til både franske revolusjonære og evangeliske protestanter. Men ideen sprang like fullt ut av kristen moralteologi – først systematisk formulert på 1500-tallet av Bartolomé de las Casas, en spansk dominikanermunk og senere biskop i Chiapas, i det som i dag er Mexico. Han regnes som den første som – med teologisk tyngde – hevdet at slaveri var uforenlig med kristen tro, og la dermed grunnlaget for den kristne anti-slaveribevegelsen. En bevegelse som i løpet av de neste århundrene skulle gjøre slaveri uakseptabelt og rettslig forbudt i nesten hele verden.

Betyr det at kristne verdier er bedre enn andre verdier? Neppe. Kristne verdier er. De bare er. Men de har formet det samfunnet vi lever i. Og hvis vi ønsker å bevare det vi elsker ved Norge, må vi også bevare verdiene som har skapt det. Derfor har KrFU rett i at vi trenger felles normer og verdireferanser. Men Hadle Rasmus Bjuland bommer når han tror det kan løses med flere bibelfortellinger i KRLE. SV, på sin side, har rett i at religion kan misbrukes.

Men Jonas Finnanger bommer når han reduserer kristendommen til overgrep og maktmisbruk. Begge overser den tause kraften: At vi allerede er formet av kristendommen – i vår vekt på frihet, ansvar, menneskerettigheter, samvittighet og forpliktelse overfor den andre.

Stortingskandidaten for Oslo SV advarer mot at KrFU-lederen leker med krefter han ikke forstår. Det kan godt være. Men ironien er at SV selv er så dypt formet av kristen tenkning at de ikke lenger ser hvor kristne de er. Deres vekt på samvittighet, på å løfte de svake, på universelle rettigheter og moralsk indignasjon – alt dette er frukter av kristen kultur. Friedrich Nietzsche foraktet nettopp dette: At den kristne moralen hadde gjort svakhet til en styrke, lidelse til et ideal, og ydmykhet til en maktfaktor. For ham var det en skandale. For oss er det blitt en selvfølge. Vi svømmer i kristne vann, som Holland skriver. Og vi gjør det med lukkede øyne. Når vi glemmer røttene, blir vi historieløse, rotløse – og sårbare for verdinøytralitetens tomrom. Som Nietzsche advarte: Når Gud er død, følger forvirringen.

Godt og ondt mister sitt feste. Moralske koder driver uten anker.

Vi kan – og bør – bygge et Norge på en kristen og humanistisk kulturarv. Det betyr ikke teokrati. Det betyr å forstå hvilket menneskesyn, hvilket fellesskap – og hvilket samfunn – vi faktisk står i. Vi trenger ikke et nytt KRLE-fag. Vi trenger kulturell bevissthet. Det hjelper lite å lære barn flere bibelhistorier hvis folk flest hverken tror på dem eller lever etter dem. Kirkene våre står tomme. Vi drepte Gud, som Nietzsche sa – og dermed sliter vi med å forene et sekulært samfunn med det som én gang var dets sjelelige ryggrad: en stille, men dyp tro på noe større enn oss, som holdt oss ansvarlige og som løftet oss åndelig ut over oss selv. Men selv om Gud er død, lever vi fortsatt i hans skygge. Spørsmålet er om vi vil gjenopplive ham, forkaste ham helt – eller lære å leve bevisst i denne skyggen med åpen refleksjon over hvor vi kommer fra, hvorfor samfunnet vårt er som det er, og hva som må til for å bevare de verdiene vi så lett tar for gitt: at hvert menneske har en iboende verdi og evne til det gode. At alle mennesker har like stor verdi. Og at vi har et ansvar for å løfte de svakeste blant oss.