Høyre har store problemer

Hva skjedde egentlig med høyrebølgen? Spørsmålet har vært rimelig å stille en god stund. Ikke bare fordi Høyre har hatt svake målinger i 2025, mens de rødgrønne ligger bedre an til å vinne valget til høsten, men også fordi høyrebølgen til tider har vært krevende å fortolke.

Men høyrebølgen har ikke forsvunnet – den har endret karakter, og partiet Høyre ser ikke ut til å tjene på den.

Årsaken til dette er at høyrebølgen er todelt.

Det er én klassisk høyrebølge, der velgerne etterspør den typiske politikken vi kjenner igjen fra høyresiden: næringsvennlighet, at du skal få sitte igjen med mer av egen lønn, mer krav og disiplin i skolen, strengere justispolitikk og strammere innvandringspolitikk. Denne delen av høyrebølgen har sin forankring i sentrum av politikken.

Samtidig har det vært en alternativ høyrebølge, som bærer med seg mye nytt og som kanskje kan kalles en misnøyebølge. Denne gjør seg for eksempel gjeldende i å motsette seg sentrumskonsensusen rundt klimapolitikk, et sterkt fokus på offentlig sløsing og utsvevende offentlige budsjetter, at man er lei av woke og politisk korrekthet og en generell orientering mot det nære og lokale. 

Mye av dette målbæres hovedsakelig i alternative medier, sosiale medier og podkaster, fremfor i de tradisjonelle mediene, der den tradisjonelle sentrumsorienterte høyrebølgen er mer tilstedeværende.

Den alternative høyrebølgen tar opp legitime bekymringer som styringspartiene må ta på alvor. Her ligger Høyres problem: de er i skvis mellom den alternative høyrebølgen som fanges langt bedre opp av Fremskrittspartiet og et Arbeiderparti med nyvunnet selvtillit.

Unge velgere forlater Høyre

Høyrebølgen blant unge velgere har vært sterk de siste årene. Ved valget i 2023 stemte et overveldende flertall av de yngste velgerne på høyresidepartier. 

Partiet Høyre har ligget forholdsvis stabilt blant de unge velgerne, blant begge kjønn. Dette ser nå ut til å være i endring.

En fersk undersøkelse fra Opinion har sett på partienes oppslutning blant velgere under 30 år i to perioder, oktober 2024–januar 2025 og februar–mai 2025. Undersøkelsen viser at Arbeiderpartiet har gått fra 11,5 til 18,9 prosent blant menn under 30 år, mens Høyre har gått tilbake fra 22,6 prosent til 16,4 prosent oppslutning. Fremskrittspartiet holder seg på et stabilt høyt nivå, med 34,7 og 33,8 prosent.

Blant unge kvinner er Frp nå større enn Høyre – faktisk er Frp nest største parti blant kvinner under 30 år. Det er interessant, for tradisjonelt har Frp vært et manneparti, som særlig har appellert til unge menn gjennom høyrebølgen. Siden valget i 2023 har Frp styrket seg kraftig blant unge kvinner, samtidig som alle de tre andre borgerlige partiene har tapt terreng. Partiet som er størst blant unge kvinner, ifølge undersøkelsen, er Arbeiderpartiet, som foretrekkes av nesten 25 prosent av kvinner under 30 år. 

En trend blant både unge kvinner og menn er uansett ikke til å ta feil av: Arbeiderpartiet styrker seg og utfordrer dermed høyrebølgens styrke. 

Civita-notatet Den blå ungdomsbølgen tok for seg hvor sterk høyrebølgen egentlig var, særlig blant de unge. Pendelen kan alltid svinge tilbake, selv om unge stemmer høyrevridd har de ikke avgitt en troskapsed om å være borgerlig til sitt siste åndedrag. Akkurat nå ser den alternative høyrebølgen ut til å være den sterke part, på bekostning av den tradisjonelle høyrebølgen, og de unge leder an. 

Høyres problemer er mange

De unge velgernes flukt er urovekkende for Høyre, som sliter fra før. Årsakene til at partiet sliter kan være mange: Manglende synlighet, Trump, Stoltenbergs tilbakekomst, ny dynamikk uten Senterpartiet i regjering og et politisk klima som ser ut til å belønne den sittende regjeringen. 

Et annet forhold kan knyttes til partiet selv.

«Taperstempelet har festet seg på Høyre», skriver Magnus Takvam hos Altinget. Videre sier han at «Erna Solberg er åpenbart svekket i en periode partiet trenger en sterk leder mer enn noen gang». Det er vanskelig å si seg uenig i det Takvam skriver. Erna fremstår langt tammere enn hun har gjort tidligere. Takvam viser blant annet til at Høyres skarpeste medieutspill frontes av andre enn Erna selv og at styrken til Erna ligger i å være en landsmoder-figur. 

Men får hun det til? Høyre må nok innse at det å appellere til trygg styring har sine grenser, særlig hvis man ikke sitter i regjering. 

En annen mulig forklaring på Ernas svekkelse er at det er helt naturlig å miste appell etter å ha vært partileder for et parti i over 20 år. Sitter du med makt i lang tid, og resultatene uteblir, vil det begynne å murre. Mange vil ønske fornyelse, mange vil mene at Erna sitter på overtid. 

En annen forklaring er at Sylvi Listhaugs spisse og tydelige budskap får Erna til å se blek ut, i en tid der det kanskje er behov for et tydeligere Høyre. Et Arbeiderparti som spiller på trygg styring i urolige tider på den ene siden og et Fremskrittsparti som snakker som et skikkelig opposisjonsparti på den andre siden setter Høyre i en skvis.

Å komme seg ut av skvisen mellom Støre og Listhaug er dermed ingen enkel oppgave for øyeblikket, noe målingene gjenspeiler.

Om det skulle bli et borgerlig valgnederlag vil det bli behov for nye strategier, noe som vil ha konsekvenser for kursen til Høyre. Det kan bli uenighet om hvordan partiet skal fornye seg: Skal Høyre fortsette å orientere seg mot sentrum av politikken? Eller skal Høyre stå med selvtillit i en tydelig borgerlig politikk med konservativ brodd – både økonomisk og kulturelt?