Hvor farlig er det egentlig å ha sex med den man elsker?

For tre uker siden svarte jeg Bente (50) i spalten min i denne avisen. Lite visste jeg om hvilket rabalder mitt enkle og folkelige råd om å spre beina ville skape blant fagfolk og medieeliten.

Sexolog (i harnisk, faktisk), Siv Gamnes, mente at jeg skremte kvinnen. En annen, Tone Haldorsen, mente at jeg gjorde Bente til et runkehull. Det var snakk om intet ringere enn en voldtekt. Jeg møtte den samme sexologen og vagninalterapeuten, med spesialisering i «vulvaens mystiske verden» senere på God morgen Norge. Hun dro det såpass langt at om man en gang i blant skulle finne på å spre beina og tenke på noe annet for at partneren skal være fornøyd, vil hun heller anbefale skilsmisse. Hvis det rådet ble fulgt, ville vi nok sett et ganske dramatisk utslag på skilsmissestatistikken!

Også Dagsavisens alltid så riktigtenkende Cornelia Kristiansen kastet seg på banen med moralsk indignasjon over at jeg i det hele tatt har en samlivsspalte. Deretter fulgte stråmennene. Det er visst gammeldags å snakke om kvinnen som ikke vil, mens mannen alltid er klar. Burde vi ha latt være å trykke på Bentes spørsmål fordi hun sliter med en gammeldags problemstilling? 

Det kunne ha stoppet der, men det gjorde virkelig ikke det. Lege Kaveh Rashidi måtte også godhetsposere i sosiale medier. Han skrev både på Facebook og Instagram: «Sarromaa har funnet en effektiv (og utslitt) formel: Si noe bombastisk, binært og lett å hisse seg opp over, pakket inn som «ærlig tale». Legen koblet mine råd sammen med holdninger som signaliserer motstand mot feminisme, klimatiltak, likestilling og Pride – som om de var mine holdninger.

«Å si at kvinnens rolle og ansvar er å tilfredsstille mannen blir for dumt», avsluttet Rashidi sin tirade.

Men vent litt, Rashidi, leste du spalten min? Skrev jeg noensinne at kvinnens rolle og ansvar er å tilfredsstille mannen? Å påstå det blir nettopp for dumt, men den politisk korrekte legen måtte vel også lage noen stråmenn for å kunne vise sin egen godhet og fortreffelighet.

Da også Aftenpostens populære podkast Aftenpodden kom på banen med all sin nedlatenhet, var tendensen satt: Den slags samtale om parforhold hører ikke hjemme i det gode selskap. Kritikerne synes enige om at en tanke om at man i et forhold strekker seg litt for å bevare seksuell intimitet, er kvinnefiendtlig, gammeldags, autoritært, og hører til et sted mellom 1800-tallets kvinnesyn og Donald Trump. 

Farlige og ufarlige råd

Felles for mange av disse ekspertoverhøvlingene de siste ukene er at de hevder at mitt råd ikke er bare dumt, men farlig eller skadelig. Fagfolkene ropte i kor at det er farlig å spre beina og ha seg når man ikke har lyst. 

Men er det egentlig det? 

Det er mye farligere å la være, mener jeg. Som jeg skrev til Tore som var i et ekteskap uten intimitet: Sex er omtrent det eneste vi henter fra en og samme person, derfor er det så viktig at det fungerer. Man kan ikke bare slutte å ha lyst og tenke at den andre som fremdeles har lysten i behold, skal finne seg i det. Forskning støtter også antagelsen om at manglende intimitet over tid øker risiko for utroskap og samlivsbrudd. 

Det er ikke helt trivielt, dette: Om svar i spørrespalter virkelig er viktige drivere for adferd, er ikke da Haldorsens råd om å skille seg – med alle omkostningene det har – vel så farlig? 

Men det er noe rart her: Når man snakker med alminnelige mennesker, er det ikke mange som er blitt så skremt av dette. Tvert i mot kjenner mange seg igjen i både Bentes spørsmål og mitt svar.

Jeg har selvsagt ikke snakket et fullt ut representativt og tilfeldig utvalg av befolkningen. Men spalten har vært diskutert høyt og lavt i mine kretser de siste ukene. Antallet velutdannede, kloke og liberale feminister som privat og helt utenfor avisspaltene synes dette berører noe interessant, er såpass stort at det setter den «offisielle» medieresponsen i et pussig lys. 

Dette kommer kanskje som en bombe på Kaveh Rashidi, Cornelia Kristiansen, Sarah Sørheim og sexologene i harnisk, men det vet alle som har hatt et langt samliv. Det er ikke alltid man er superkåt på den man er sammen med. Da hender det at man må ty til drahjelp. Hundretusener – nei, millioner – av nordmenn har erfaringer av denne typen. Hva tenker de når de leser at deres seksuelle adferd er en refleks av et gammeldags kvinnesyn, og dessuten et skritt unna klimafornektelse?

Noen drypp av dette har også kommet ut i offentligheten. Kommentator Caisa Linea Hagfors i Dagbladet var den første i hovedstrømsmedia som leste spalten min med innsikt og forståelse – for ikke å nevne velvilje. I tillegg kom hun med en svært observant refleksjon: «Måten Sarromaa blir møtt på, illustrerer imidlertid et voksende paradoks i offentligheten: Det oppleves som at det blir stadig større avstand mellom hva folk flest tenker (og gjerne sier i festlige lag), og hva som er greit å skrive offentlig. Det har en nedkjølende effekt på samfunnsdebatten.»

Ekspertrådene har sin plass, skrev Hagfors, men noen ganger fremstår de som så klinisk riktige at de mister bakkekontakten. Spørsmålet er om de da egentlig er mer kliniske enn riktige, men den debatten får vente.

Frode Thuen finnes

Innsikt og forståelse var det også å finne hos Helena Brodtkorb og Nadina Bouhlou i den populære podkasten Dannet uten piano. Podkastduoen poengterte – etterlengtet! – at jeg svarte kun én person, Bente. Sexologene på sin side ville at jeg skulle ta hensyn til alskens andre kvinner som sliter og ødelegger sin egen seksualitet ved å stille opp for mannen. Og som Brodtkorb og Bouhlou var inne på: Bente vet at Frode Thuen finnes. Bente vet at Sissel Gran og Catrin Sagen finnes. Likevel sender hun spørsmålet til meg. Da ønsker man kanskje et annet svar enn hva man hadde fått av de populære psykologene?

Av responsen på min spalte får man nemlig ufrivillig inntrykk av at mange sexologer ikke vil svare Bente (50): De vil skrive et svar som er egnet til å signalisere at de har tenkt nøye og grundig gjennom hvordan svaret vil kunne leses av en undertrykket kvinne som allerede altfor lenge har strukket seg altfor langt og hatt smertefull og traumatiserende sex fordi en reaksjonær mann har krevd det med bibel i hånd. 

Jeg er ikke så opptatt av å signalisere akkurat det når jeg svarer Bente. De aller, aller fleste kvinner i Norge lever ikke i den type forhold. Det er noe merkelig med en offentlighet der man – og i hvert fall om man kan mistenkes for å tilhøre høyresiden – må demonstrere at man ikke innehar fæle, reaksjonære standpunkter. I dette tilfellet hjalp det ikke at Instagram-kontoen min har brukernavnet @superfeministen.

Men sannheten er selvfølgelig at jeg hadde gitt akkurat det samme rådet til Bernt (50) som elsker kona si, men som ikke har lyst på henne lenger: «Lukk øynene og tenk på Samantha Fox!» Det er jo det folk gjør i de tusen hjem hver eneste kveld: bruker fantasien. Som jeg skrev til Tore i en senere spalte: «Både mannen og kvinnen har et ansvar, altså en plikt, når det gjelder å holde ved like det seksuelle samlivet. Da mener jeg at man ikke bare skal slutte å ha sex og forvente at den andre skal finne seg i det. Dette ansvaret går selvsagt begge veier.»

Thuens stråmenn

Men Frode Thuen finnes sannelig. Han fikk rett nok aldri spørsmålet fra Bente (50), men i A-magasinet (30.5.) ble mine råd til henne ikke desto mindre behandlet av ham. Dessverre fikk ikke leserne anledning til å ta utgangspunkt i primærkilden ettersom professoren valgte å kamuflere den, stikk i strid med både journalistisk og akademisk praksis. Thuen refererte hverken til meg eller Minerva. Fadesen ble rettet først i etterkant på nettet da jeg tok kontakt med sjefredaktør Trine Eilertsen og henviste til Vær varsom-plakaten. 

Skaden var dog allerede skjedd: Når man ikke henviser til kilden, kan man konstruere stråmenn, som også Thuen gjorde. Igjen: Jeg har aldri skrevet eller ment at kvinner skal tilby den sexen menn «trenger». Men Thuen – som utvilsomt vet at sex kan være viktig for et velfungerende forhold, for det har han skrevet om før – fikk i hvert fall vist at han er del av det gode selskap.

Hovedstrømsmediene og folk i det gode selskap latterliggjør og fordømmer både et spørsmål og et svar som en stor andel av befolkningen kjenner seg igjen i – og de gjør det attpåtil i form av fordummende stråmenn.

Yrkesskadde og ytterst forsiktige psykologer

Spør Sanna er en ganske uhøytidelig spalte. Jeg tror ikke – og håper ikke! – folk baserer livet sitt på råd i den spalten, eller for den del noen annen spalte. Det er grenser for hvor stor innsikt det er mulig å få i et menneskesinn eller et samliv fra et enkelt spørsmål på e-post, både for Frode Thuen og for meg. Men slike spalter kan, på sitt beste, gi et utgangspunkt for å diskutere en konkret situasjon på en måte som kan stimulere til refleksjon hos langt flere. Når Spør Sanna finnes, er det fordi mange spalter av denne typen for ofte er både tannløst vage og for feige til å utfordre dem som spør.

I boken Er Klara Klok? der psykologene Frode Thuen, Catrin Sagen og Sissel Gran kommenterer Klara Kloks gamle spalter i Alle kvinners blad, skriver redaktør Kristoffer G. Dannevig nettopp at dagens psykologer er mer forsiktige, eller feigere, enn Klara Klok. Dannevig skriver at han i arbeidet med boken i noen tilfeller har bedt psykologene si tydeligere hva de mener. Likevel kommer de med forbehold. Kan det være en yrkesskade, spør redaktøren. Psykologene nøler med å ta klare standpunkt fordi de er redde for motstanden hos mottageren. «Eller kan det være at takhøyden for sterke meninger er blitt lavere?» 

Klara Klok gir mer praktiske og konkrete råd enn dagens psykologer, som nesten alltid ansvarliggjør andre enn innsenderen, skriver han. En ung mann har gjort en jente gravid, men vil ikke gifte seg med henne. Parterapeut Catrin Sagen anbefaler dem «å øke forståelsen mellom hverandre». Det høres veldig frodethuensk ut. Hos Klara Klok derimot er det ingen tvil: «Gift deg», sier hun.

Klara Klok var praktisk realist. Hun visste at hun ikke fikk endret andre mennesker enn innsenderen – hvis hen finner noe meningsfullt i svaret. Det er slik jeg også tenker og ofte gir uttrykk for. 

Klara Klok var et fyrverkeri av en dame midt i 40-årene, skriver Dannevig. Hun hadde bein i nesa og talent for spissformuleringer. Hun var ofte moraliserende og irettesettende, til og med fordømmende. «Det må man være ytterst forsiktig med», skriver Thuen i den samme boken, Er Klara Klok? 

Å være ytterst forsiktig – det er en kunst Frode Thuen behersker. Hans råd er så tamme at de ofte kan fremstå som litt generiske. Og som jeg har vært inne på: komplett ufarlige.

De fleste som leser Klara Klok, forstår genren. Hvis de synes hun er for hard, følger de ikke rådet. Man kunne ønske seg meningsfull evidens for at det er farlig å unnlate å være ytterst forsiktig. Thuen fremsetter den ikke. En annen mulighet finnes nemlig: At tanken om at offentlig debatt skal baseres på at alle lesere er skjøre ofre, faktisk også på sitt vis kan være litt farlig.

Bjuda på!

Den aller siste kommentaren i debatten om å spre beina kom fra Adresseavisens kommentator Kari Hovde. Den oppsummerer egentlig hele stormen i vannglasset: «Sex-rådet skapte bråk, men egentlig er det sunn fornuft.»

Hovde skriver: «Vi skjønner hvor hun vil. Hvis du virkelig vil unngå skilsmisse, kan det være lurt å bjuda på kandiss selv om du ikke er veldig motivert i gjerningsøyeblikket. Vi er enige om at man må sørge for at motoren ikke koker tørr. Skaden kan ende i fullstendig havari.»

Så hva er egentlig mest skadelig: Å ha sex med den man elsker – eller å la være?