For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
La for all del Pride-flaggene få henge i fred
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Flaggstangen var sagd ned og Pride-flagget var borte da elever og lærere ankom Lusetjern skole på Holmlia torsdag 5.6. Dette sjokkerte både elever og ansatte ved skolen melder NRK. «Dette er råtne handlinger», uttalte skolebyråden.
Jeg er helt enig med skolebyråden. Hærverk og ødeleggelse er råttent. Det å tråkke på, og ødelegge symboler som er viktige for andre mennesker er respektløst og ignorant. Det sårer og splitter ytterligere.
Selv er jeg imot at det skal flagges med Pride-flagg i skolegården, men å sage ned en flaggstang med Pride-flagg er allikevel noe av det siste jeg ville gjort. Slike aktivistiske handlinger er intolerante og vil være med på å konsolidere de merkelappene vi som argumenterer mot Pride-flagging i skolen allerede har fått.
Mattias Desmet er en av dem som har skrevet mest om teorien om masseformasjoner. Desmet skriver at selve drivkraften i masseformasjon er frykt og aggresjon. Uten trusler som skaper frykt og som kan være objekter for massenes aggresjon begynner masseformasjonen å halte.
Når man sager ned flaggstenger og stjeler Pride-flagg bekrefter og bidrar man til å opprettholde og bekrefte frykten og tilfører aggresjon mot gjerningsmennene. Slike handlinger skaper dermed ny oppdrift i masseformasjonen.
Desmet identifiserer tre grupper som gjør seg gjeldende i masseformasjoner. Den første gruppen er de som er hellig overbevist om at deres oppfatning er den rette. De mener helt og holdent at om man ikke flagger med Pride-flagg i skolegården, vil dette gjøre mange barn utrygge. De er overbevist om at Pride-flaggingen er et ledd i en frigjøringsprosess som vil ende med at alle får det bedre. Alle som argumenterer imot og motsetter seg, utgjør en trussel mot frigjøringen og fremgangen.
Når flaggstenger blir sagd ned, styrkes overbevisningen om at «vi ennå har en lang vei å gå» og «at Pride-flaggingen er viktigere enn noensinne». Overbevisningen om at det finnes et levende og utbredt homohat i befolkningen styrkes og gis næring.
Beskjeden fra den første gruppen er klar: Individene må under alle omstendigheter vise at de underkaster seg gruppens interesser. Lojaliteten viser man ved ulike rituelle handlinger som å flagge, stille i Pride-parader eller oppdatere profilbildet sitt med regnbue. Individer som ikke ser behovet for mer Pride-flagging, mangler empati, er intolerante og nedlatende.
Denne strategien blir ifølge Desmet ofte legitimert ved at ulike eksperter og kjendiser med tilgang til de viktigste mikrofonstativene går foran. Med dette etablerer man en slags gitt oppfatning og skaper en form for korrekthet. «Sexologene og kjønnsforskerne må vite hva de gjør» eller «alle disse fremstående personlighetene kan jo ikke alle ta feil». Man etablerer raskt en frykt for ikke å være på lag med «de gode» og for å havne på taperlaget på feil side av historien.
Dette er med på å påvirke den andre gruppen. Denne gruppen tviler egentlig på at Pride-flagg i skolen er en kritisk nødvendighet. De har ingen behov for å tilføre en regnbue på profilbildet og kjenner på en tydelig ambivalens i møte med alle de nye kjønnskategoriene og pensumet i barnehager og skoler.
Denne gruppen kan kjenne seg igjen i Orwells dobbelttenkning. Man prøver å tro på noe man er presset til å tro på, men klarer det ikke helt. Man tviler ikke nok til å bryte med det man oppfatter som en kompakt majoritet, men går stille med i masseformasjonen uten at man på noen måte er overbevist.
Til sist har vi den tredje gruppen. Denne gruppen tror ikke på masseformasjonens fortelling og er villige til å ta de sosiale omkostningene det vil medføre når man argumenterer og nekter å adlyde masseformasjonen. Det kan eksempelvis være rikspolitikere som avstår fra å stille i Pride-parader.
Desmets råd til den tredje gruppen er omtrent det motsatte av det å sage ned flaggstenger. Dissidentene har størst sjanse til å påvirke den andre gruppen ettersom denne gruppen i motsetning til den første responderer på rasjonelle argumenter og er i stand til å vurdere argumenters gyldighet og kvalitet.
Den tredje gruppens viktigste oppgave er å tilbakevise og avsløre hulheten og grunnlaget i den første gruppens mange slagord. Man må forsøke så presist som mulig å påpeke bristene i den første gruppens argumenter og vise hvordan den første gruppens narrativ ikke stemmer overens med den faktiske virkeligheten.
Til tross for stadig færre mikrofonstativer og ubalanserte medier som i nesten alle tilfeller befinner seg i masseformasjonens vold, må man forsøke å finne kanaler hvor man kan avsløre det falske bildet som den første gruppen har malt med bred pensel.
Den tredje gruppens stemme må være ærlig og autentisk om den skal ha effekt på den andre gruppen. Den må være målrettet og stabil over lengre tid. Om man til sist tier, vil man ifølge Desmet bekrefte at den første gruppen til sist fikk rett og på en måte innrømme egen villfarenhet overfor den andre gruppen. Det er derfor særdeles viktig at den tredje gruppen er utholdende til tross for merkelapper, stemplinger og sosial fordømmelse.
Den franske filosofen Michel Foucault skiller mellom ulike måter man kan fortelle sannheten på. Profetisk tale har en slags forutseende kraft som ikke kommer av logisk tenkning og springer ut av en evne til å identifisere det narrativet som har evnen til å best fange virkeligheten i den aktuelle konteksten.
Visdom innebærer evnen til å være stille og la den andre få anledning til å høre sine egne ord. Noe Foucault kaller «techne» er evnen til å formulere seg teknisk korrekt og til å fremføre logiske resonnement som henger samme og som er i overenstemmelse med det man refererer til.
Den siste formen er frimodighet. Dette er motet man trenger om man skal uttrykke meninger som bryter tvert med det rådende narrativet og den styrende diskursen. Skal man lykkes i å utfordre masseformasjonens meningsmonopol og motstå formasjonens gjentatte forsøk på å kneble alle motstemmer trenger man innslag av alle disse formene, ifølge Desmet.
I en masseformasjon består som regel den første gruppen av omtrent 30-40 prosent av befolkningen. Den andre gruppen som dilter med, er ifølge Desmet den største, på mellom 40-50 prosent. De resterende 10-20 prosentene av befolkningen kan ifølge Desmet med stødig kontinuerlig troverdig og rasjonell argumentasjon faktisk være i stand til å utfordre masseformasjonen.
I artikkelen «Pride’s fall can’t come soon enough» i magasinet Spectator redegjør Gareth Roberts for at dette i skrivende stund er tilfelle. Roberts henviser til flere byråd blant annet i Kent og Durham som ikke lenger vil heise Pride-flaggene på sine offentlige bygninger. The Times melder at de sivile myndighetene i Whitehall har satt en stopper for innkjøp av flere regnbuebånd til sine ansatte.
Roberts skriver også at flere Pride-markeringer har blitt oppløst og mangler finansiering. I Lincoln, Plymouth, Southampton og Hereford har man ikke midler til å gjennomføre. I USA har flere store selskaper kuttet sin økonomiske støtte til Pride. Mastercard, Nissan, Pepsi, Booz og Deloitte er bare et knippe av store sponsorer som nå ser ut til å forlate den synkende Pride-skuta. Gigantselskapene Apple, Hp og IBM vil ikke la regnbuefargene få prege sine logoer denne juni-måneden.
Pride-bevegelsens mange interne motstridigheter og dens fornektelse av biologiske realiteter har i den seneste tiden kommet tydeligere til overflaten. I Skottland slo nettopp høyesterett fast at benevnelsene kvinne og mann refererer til det biologiske kjønnet ved fødselen. Her hjemme har to transkvinners (biologiske menn) voldtekt av en mindreårig jente og deres påfølgende krav om å sone i kvinnefengsel utløst heftig debatt og hoderisting trass i flere mediers iherdige forsøk på å tilsløre realitetene.
Pride-bevegelsen korte historie viser oss at den aldri blir fornøyd. Det som først var en liten marsj for lesbiske og homofile, ble først en dag, så en uke og til sist en måned. Etter hvert kom kravene om at alle skulle flagge. Bevegelsen fikk diktere pensumet om kjønn og seksualitet i norske lærebøker og fikk autoritet til å regnbuesertifisere skoler, men fortsatt var man ikke tilfreds. Hele tiden måtte frykten og aggresjonen fôres og nye trusler identifiseres.
For meg ser det ut til at pendelen omsider er i ferd med å snu, vi ligger kanskje litt etter britene, men flere og flere har fått nok og mener det har gått for langt. KrFs motstand mot Pride-flagging i skolene har langt større oppslutning i befolkningen enn det mange skulle trodd.
Å besvare aktivisme med aktivisme er ikke løsningen. Stjeling av Pride-flagg og saging av flaggstenger er mest sannsynlig noe av det dummeste man kan gjøre om man mener at Pride-flagg hører hjemme i den privat sfære. Slike handlinger gjør at den andre gruppen dilter litt raskere etter den første gruppens taktfaste gange og høye slagord og vil være med på blåse nytt liv i en bevegelse som snart har sett sine beste dager.
