Trump mot folket

Den voldsomme politiske bruduljen som nå utspiller seg i California er et sjakkbrett med urettferdig fordeling av brikker. Trump har mye å vinne på at opptøyene ses på som så store som mulig.

For å få frem sitt politiske vinnerkort er han bare avhengig av bråkete TV-bilder. Disse kommer nå inn i stort tempo i alle landets kanaler. Det er nemlig godt belegg i forskning for at voldelige opptøyer er skadelige for partiet som tilknyttes dem.

I dette tilfellet er det demokratene.

Det mest kjente tilfellet er kanskje fra 60-tallet, som var preget av en voldelig variant av borgerrettskamp som beveget seg til nordstatene, politiske attentater, Vietnam-protester, opprør på mange universiteter og annen sosial uro.

Inn kom Nixon med sitt fokus på «law and order», i et valg som mange omtaler som preget av befolkningens ønske om et «return to normalcy». Et begrep først brukt på 1920-tallet. 

Forskning utført av blant annet Omar Wasow viser forskjellen på reaksjonene på voldelige og ikke-voldelige opptøyer. Wasow skrev sin rapport nærmest som en advarsel til folkebevegelser om at deres oppførsel kan virke mot sin hensikt.

En mer systematisk gjennomgang som viser det samme, kan man finne i den glimrende og grundige boken Why Civil Resistance Works av Chenoweth og Stephan, som anbefales på det sterkeste til alle aktivister.

Trump kan derfor vinne ved å ødelegge, noe som er mye lettere enn å bygge opp. Derfor er det ikke rart at han nå benytter anledningen til å markere revir og helle bensin på bålet.

Overflate for Trump, dybde for Newsom

Trumps hovedmotstander for dagen, Californias guvernør Gavin Newsom, har en vanskeligere oppgave. I en av sine siste taler forsøkte han å gjøre noe så sjeldent i dagens politikk som å være nyansert. Ved blant annet klart og tydelig å fordømme voldelige og destruktive elementer blant dem som Trumps utsendte nasjonalgarde slåss mot.

Slike nyanseringer bør feires høylytt i dagens polariserte klima.

Newsom forsøkte også å forklare litt av dybden i det faretruende som Trump gjør ved å sende inn væpnede soldater fra Nasjonalgarden, og ved å sette selveste US Marines på standby. Som er det relevante for denne teksten.

«Vi feirer disse soldatene», sa han. «Men de har ingenting i sivile gater å gjøre.»

Hvordan har dette spørsmålet om bruk av tropper utartet seg gjennom amerikansk historie? Hvordan forstå alvoret i dagens situasjon i en litt grundigere kontekst enn det en kort nyhetssending kan gi?

Posse Comitatus

Går man langt nok tilbake, er det vanskelig å bestemme nøyaktig hva som er relevant for å diskutere utplassering av soldater mot egen befolkning. Under Bacons Rebellion i 1676 og slaveopprøret til John Brown i 1859 ble militæret – eller det nærmeste som kunne gå under det navnet den gang – satt inn for å slå ned opprør gjennomført av egen befolkning.

Dette var heller ikke unike hendelser. Men situasjonen var så annerledes da enn nå at det knapt har sammenligningsverdi.

Etter dette ble den såkalte Posse Comitatus Act vedtatt i 1878. Den kom etter en periode hvor føderale militære styrker hadde vært utplassert i sørstatene under den såkalte Rekonstruksjonstiden, for å overse at lovendringene fra borgerkrigsperioden ble etterfulgt.

Den forbyr bruk av den amerikanske hæren – og senere flyvåpenet – for å slå ned folkevilje og aktivisme, eller stå for arrestasjoner. Interessant nok kommer ikke marinen eller US Marine Corps inn under slikt regelverk før i 2021. Det er fra sistnevnte gren Trump nå har satt 700 mann i bero på sidelinjen i California.

Det finnes dog unntak. Hæren kan bistå med ordensoppdrag etter nasjonale katastrofer; Kongressen kan gi sin eksplisitte tillatelse til bruk av dem; militæret utfører oppgaver som ikke går under politiet, som logistikk og transport.

Nasjonalgarden kan også brukes under statlig styring, eller som invitert til en annen stat. De kan da utføre visse politioppdrag.

I visse tilfeller kan også den tidligere Insurrection Act fra 1807 overstyre Posse Comitatus. Den kan brukes til å gi presidenten rett til å sende føderale styrker for å «gjenopprette ro og orden» og stoppe rene opprør.

Alle disse tingene er også til en viss grad åpne for tolkning, gjerne med ideologiske slagsider. Oftest er det republikanere som er mest imot føderal innblanding i staters anliggende. Det er imidlertid plutselig ikke så nøye for dem nå som det er deres egen president som sender inn geværene.

Det er også andre forbehold og relevante endringer og lover som kan blandes inn. Men de er av mindre betydning, og ville også gjort denne teksten så tørr at leseren straks ville lagt den fra seg.

Brudd eller ikke?

Posse Comitatus har blitt brutt eller tilsidesatt ved flere anledninger etter at den kom i 1878. Et markant tilfelle er kampene på Blair Mountain i West Virginia i 1921. Dette var et slag i arbeiderkampen, hvor hæren ble satt inn for å stanse en mer eller mindre væpnet styrke på omkring ti tusen gruvearbeidere.

Det blir fremdeles funnet både våpen og ammunisjon på fjellsidene etter denne voldsomme hendelsen, hvor håndlagde bomber ble sluppet fra fly.

Nærmere vår tid – og adskillig nærmere nåtidens hendelser – var tilfellene av Nasjonalgardens og hærens innblanding i demonstrasjoner i midten av forrige århundre. I 1957 ble hæren satt inn for å presse gjennom skoleintegrering i Little Rock i Arkansas.

Først ble Nasjonalgarden brukt av delstatsmyndighetene for å «opprettholde ro og orden». Men i praksis ble resultatet at den føderalt lovpålagte integreringen ble stoppet. Så sendte president Dwight D. Eisenhower 500 soldater fra 101. Airborne Division for å presse gjennom føderal lov, og de svarte studentenes rett til skolegang.

I 1962 føderaliserte så president John F. Kennedy Nasjonalgarden i Mississippi – hvilket på mange måter gjør dem til regulære føderale tropper – og sendte dem til delstatens universitet sammen med cirka 500 soldater fra hæren. Alt i samme ærend som Eisenhower.

Når Crosby, Stills, Nash & Young synger sin berømte «Ohio», synger de om fire studenter som ble drept av nasjonalgarden under Vietnam-protester på Kent State University i 1970. Men den gang var det Ohio-guvernør James Rhodes som beordret troppene.

I alle tilfeller ble Insurrection Act av 1807 brukt aktivt som rettferdiggjøring for overstyring av Posse Comitatus. Akkurat som i Alabama i 1965, Detroit og Washington i 1967 og -68, i Los Angeles i 1992, og flere andre ganger.

Nå bruker Trump den igjen.

Ikke så enkelt

Dette er altså ikke så rett frem og liketil som det ofte blir fremlagt. Det er vurderinger i bildet. Hva konstituerer egentlig et «opprør» fra en situasjon til en annen? Når er det nok brudd på «lov og orden» til å bruke Insurrection Act? Hva definerer grensene for en krise?

Personlig må jeg si at jeg liker at Eisenhower og Kennedy satt inn tropper for å hjelpe borgerrettskampen på 50- og 60-tallet. Men jeg må også innrømme at mine politiske preferanser her muligens overstyrer en strengt juridisk betraktning.

Jeg kan mistenke at det samme er tilfelle når jeg nå sterkt misliker det Trump gjør.

Annerledes?

Jeg mener dog å finne viktige forskjeller på dagens situasjon, og de tidligere tilfellene. Trumps iver er overdreven. De første demonstrasjonene som kom i etterkant av at migrasjonspolitiet ICE stormet en Home Depot for å finne illegale innvandrere å kaste ut, var veldig langt fra å rettferdiggjøre bruken av Insurrection Act.

Når guvernør Gavin Newsom og andre hardnakket holder på at dette er noe politiet i Los Angeles og andre byer fint kunne taklet selv, så virker det riktig.

Det virker derfor helt åpenbart at Trump benytter seg av anledningen til å markere makt og fremme politikk på måter som ikke dekkes under lovverket. Hans mange ganger uttalte forakt for enhver juridisk institusjon som ikke bøyer seg etter hans ønsker er også uten presedens fra den føderale toppen av fjellet.

Forsvarsminister Pete Hegseth har også under en nylig avholdt senatshøring gått langt i å uttale at administrasjonen han representerer ønsker å fortsette med den samme praksisen. Ikke for å opprettholde ro og orden, men for å presse gjennom Trumps presidentordre når det gjelder immigrasjonspolitikk.

Men en presidentordre er ikke føderal lov. Det er derfor vanskelig å se at Insurrection Act skal kunne brukes på denne måten.

Det er imidlertid en formildende omstendighet her, om man kan kalle det det. Det ser ikke ut til at hverken Nasjonalgarden eller soldatene fra US Marine Corps har utført politioppdrag av typen arrestasjoner. De vokter hovedsakelig føderale bygninger. Men de har også stått ansikt til ansikt med demonstranter med skjold i hånd.

Det er dog vanskelig å tyde bilder, ettersom mange politifolk i USA ser ut som og er kledd som soldater på vei inn i Iraks ørkenlandskap. Og reportasjer fra bakken er – som alt annet – gjerne polarisert og ideologisk vridd.

Men foreløpig har ikke innsendte soldater fra Nasjonalgarden eller militæret vært i nærheten av å delta i de intense aksjonene fra tidligere hendelser nevnt her.

Autoritære tendenser

Det er først og fremst Trumps selverklærte autoritære tendenser og ønsker som gjør situasjonen så skummel som den er. Det er umulig å vite hvor langt han vil kunne dra hendelser som dette. Kanskje han kan tenke mer på det under den kommende militærparaden lørdag 14. juni, som Trump insisterer på at er ment å markere den amerikanske hærens 250-årsdag – ikke hans egen 79-årsdag.

Kommentatorer, politikere og borgere har all mulig grunn til å være nervøse for det amerikanske demokratiets velvære. Man kan også være bekymret for videre eskalering av de voldelige aspektene ved demonstrasjonene som guvernør Newsom fordømte. Men det ligger ikke noe statskupp i den retningen, som det gjør i misbruk av statsmakten.

For guvernør Newsom kan det hele ha en god bieffekt. Han er nærmest selvskreven som en av de viktigste potensielle presidentkandidatene for demokratene ved neste valg. Han inntar nå det nasjonale medielandskapet med fornyet intensitet. Og han gjør det bra.