Konservativ støtte til Israel er ikke lenger forsvarlig

Det har lenge vært en ryggmargsrefleks for konservative å støtte Israel. For mange handler det om lojalitet til en nasjon med dype historiske og kulturelle bånd til Vesten, en stat som ble etablert etter en av menneskehetens mest brutale tragedier og som i lang tid fremstod som et lysende eksempel på demokrati i en ellers autoritær region. Denne sympatien er ikke bare forståelig, den har også i mange år vært politisk rasjonell. Men dagens situasjon krever at vi stiller nye spørsmål. Konservatisme handler ikke om partisk lojalitet, men om faste prinsipper. Det handler om ansvar, orden og moralsk konsekvens. Derfor bør vi som konservative stille spørsmålet om hvorvidt støtten vi historisk har gitt til Israel har gått fra solidaritet og prinsippfasthet til ukritisk partiskhet. 

Israels tilhengere fremhever landets status som det eneste reelle demokratiet i Midtøsten. De har uavhengige domstoler, frie valg, en fri og uavhengig presse og et dynamisk sivilsamfunn. Dette har sørget for at mange ser på landet som en naturlig alliert for liberale verdier og personlig frihet. Men dette bildet er i ferd med å sprekke. Statsminister Benjamin Netanyahu har forsøkt å svekke domstolenes uavhengighet gjennom en dypt polariserende rettsreform, og hans regjering hviler i dag på støtte fra ultranasjonalistiske partier med uttalte fascistiske strømninger. Ytringsfriheten er fortsatt formelt beskyttet, men presset mot kritiske medier og menneskerettsorganisasjoner har økt. Samtidig er den palestinske befolkningen underlagt en systematisk okkupasjon og bosetningspolitikk som fratar dem både rettssikkerhet og menneskeverd. Det vi ser i dag, særlig i Gaza og på Vestbredden, utfordrer ideen om Israel som et liberalt demokrati. 

Israels rolle som strategisk alliert i kampen mot islamistisk terror og fiendtlige regimer i regionen fremheves ofte som argument fra landets vestlige venner. Mange konservative ser på Israel som en stabil partner i en urolig del av verden, som deler våre sikkerhetspolitiske mål og verdier. Under den kalde krigen var dette særlig relevant, da Israel var en motvekt til sovjetisk innflytelse i Midtøsten. Men jeg tviler sterkt på at dette fortsatt gjelder i dag, særlig da de i mange tilfeller heller har bidratt til regionens destabilisering. Den israelske utenrikspolitikken bærer preg av et ønske om regional dominans, og landets militære innblandinger har hatt konsekvenser langt utover egne grenser.

Tenk bare på invasjonene av Libanon, de gjentatte angrepene på Syria og ikke minst ødeleggelsene i Gaza. Dokumenter som Yinon-planen og «Clean Break»-notatet foreslo nettopp en politikk for å svekke Israels naboer med aktiv destabilisering. Konsekvensen av denne tilnærmingen har utvilsomt bidratt til økt migrasjon, islamistisk ekstremisme og politisk kaos, og derav også indirekte økt press på Europa gjennom flyktningstrømmer og sikkerhetstrusler. Det er derfor ikke åpenbart at Israels handlinger i dag fremmer Norges eller Europas strategiske interesser. 

Også kanskje den viktigste grunnen for støtte til Israel, særlig blant kristenkonservative, handler om at jødene fortjener en egen stat der de kan være trygge etter flere hundre år med forfølgelse og folkemord. Denne statens naturlige beliggenhet er jødenes historiske hjem. Dette er et argument som bærer med seg en tung historisk og moralsk legitimitet, og er noe som ikke kan avfeies. Antisemittismen i Europa var ikke bare tysk. Den hadde røtter over hele kontinentet, inkludert Norge. At jøder fikk et hjemland etter Holocaust er og blir en rettferdiggjørelse av Europas evne til å gjøre opp for sine forbrytelser mot menneskeheten. 

Men retten til et hjemland kan ikke være en blankofullmakt for brudd på folkeretten. Det som for eksempel kunne forstås som selvforsvar etter angrepet den 7. oktober 2023, har i dag utviklet seg til en hensynsløs kampanje mot sivile mål i Gaza. Ifølge nye tall har over 50 000 sivile palestinere mistet livet, og over 80 prosent av Gazastripen er ødelagt. Flere av Israels nærmeste støttespillere, inkludert USA og Tyskland, har uttrykt alvorlig bekymring for om Israel lenger handler innenfor hensiktsmessige rammer. Man kan støtte Israels rett til å forsvare seg uten å akseptere kollektiv straff og massakre. Å kritisere Israel er dermed ikke å avfeie Holocaust, men heller å ta lærdom av det. 

Avslutningsvis er det nærliggende å sitere Kåre Willoch – mannen som kanskje har betydd mer enn noen annen for moderne norsk konservatisme – da han sa: «Jeg er alvorlig redd for at den kurs Israel nå fører er en kurs mot katastrofe også for Israel. Det vil komme en situasjon der verden ikke lenger finner seg i dette.» Når den israelske regjeringen undergraver både egne demokratiske verdier og internasjonal rett, må vi spørre oss selv hvilke allianser vi ønsker å stå for. Å kritisere maktmisbruk er ikke illojalt, men et uttrykk for ansvarlighet. Konservatisme burde ikke være et ekkokammer. Det er en tradisjon preget av ettertanke, historisk bevissthet og moralsk ansvar. Da bør vi heller enn å gjenta gamle talepunkter, våge å stille nye spørsmål.