For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
BØKER
Fra Pippi til Foxtrot
De som forsøkte å advare mot innvandringspolitikkens bakside i Sverige, ble ignorert og brunbeiset. Paulina Neuding drøfter problemene som vil prege landet i mange år fremover.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
I den utmerkede boken Reflections on the Revolution in Europe spør Christopher Caldwell om Europa vil være det samme dersom man bytter ut befolkningen. Knapt noe sted i Europa har dette spørsmålet vært mer aktuelt enn i Sverige, der andelen utenlandsfødte i 2024 oversteg 20 prosent. Det er vanskelig å overdrive endringene som har funnet sted i vårt naboland de siste tredve årene. Denne sosiale og demografiske revolusjonen er tema i Paulina Neudings nye bok Igår kväll i Sverige – Reflektioner om en revolution. Og for å presisere: Det finnes ulike typer innvandring, deriblant arbeidsinnvandring, EU-innvandring, asylinnvandring, familiegjenforening m.m. Når Neuding snakker om problemene knyttet til innvandringen, dreier det seg i hovedsak om ikke-vestlig innvandring.
Bok
Igår kväll i Sverige – Reflektioner om en revolution
Paulina Neuding
Fri Tanke, 2025
En tidlig varsler
For alle oss som er glade i Sverige, er boken rystende lesning. Eller som man ofte formulerer seg: «Sjokkerende, men ikke overraskende.» Jeg skal straks utdype, men først en personlig anekdote. I de 20 årene jeg har fulgt svensk politikk, især borgerligheten, tett, har jeg hatt gleden av å bli kjent med mange på svensk høyreside. Deriblant Paulina Neuding – som jeg traff for første gang for omkring 15 år siden. I motsetning til mange andre på svensk høyreside var hun en av dem som tidlig forsto hva jeg mente når jeg litt hoderystende diskuterte svensk innvandringspolitikk. Den virkelighetsfornektelsen som preget svensk offentlighet var stor, og hvis noen opponerte, ble man møtt med beskyldninger om rasisme.
Paulina Neuding har i mange år vært en av de mest fremtredende kritikerne av svensk innvandringspolitikk, før det ble en slags konsensus. Hun har blitt et viktig navn i internasjonale medier, hvor hun med jevne mellomrom kommenterer svenske tilstander, hvor bomber og skyting forekommer regelmessig. Neuding har derfor svært gode forutsetninger for å drøfte temaet i bokform.
Hodet i sanden
Bokens første del er noe ironisk titulert «Ingen så dette komme». I november 2019 uttalte daværende statsminister Stefan Löfven i SVT: «Vi såg nog det inte riktigt komma». Det var det derimot mange andre enn den svenske statsministeren som gjorde, men det var en fordel å ha observasjonspost utenfor Sverige. For, som Neuding skriver, ble det en viktig retorisk øvelse å skjønnmale bildet av Sverige. Jo verre volden ble – desto viktigere var det å overbevise svenskene om at Sverige er et trygt land å bo i. Det ble en statusmarkør å insistere på at Sverige var trygt – og hvis man ikke gjorde det, var man rasist. Hvis du får assosiasjoner til George Orwell, er du ikke alene.
Eller for å bruke en annen sentral skikkelse fra historien, Abraham Lincoln, som i sin tid påpekte: «You can fool some of the people all of the time, and all of the people some of the time, but you cannot fool all of the people all of the time». Med andre ord måtte virkeligheten før eller senere innhente nasjonen.
Og det gjorde den.
I november 2015 sto visestatsminister og leder for Miljøpartiet, Åsa Romson, frem på tv og beklaget at Sverige ikke lenger greide å håndtere tilførselen av migranter. Og plutselig ble dét, som en uke før var rasisme, til politisk mainstream. Som fenomen var det dypt interessant å observere hvordan hele den svenske offentligheten på kort tid endret seg. Nærmest som en kollektiv psykose. Ikke desto mindre hadde innvandringspolitikken fundamentalt revolusjonert Sverige.
Eller for å bruke Neudings ord: Bakkebygrenda er død.
Mens svensker for 30–40 år siden hadde få problemer med å slippe sine barn fri for å oppdage verden, er det i deler av Sverige annerledes nå. Frykten for kriminalitet er betydelig mer presserende. For et par generasjoner siden var det ikke noe som het «no-go-soner» i Sverige.
Det er det i dag.
Svensk særegenhet
Å vokse opp i Sverige er simpelthen helt annerledes enn tidligere. Åpenbart er det også strukturelle og kulturelle forskjeller som gjør at barn er mer beskyttet nå enn tidligere. Så også i Norge, men det særegne med Sverige er hvordan frykten for grov kriminalitet har påvirket adferden til familier; noe som er vanskelig å forstå hvis man ikke bor i Sverige.
Et aspekt som bidrar til å øke frykten, er det faktum at mye av volden er rettet mot «etniske svensker». Personer blir angrepet, nettopp fordi de er svenske. Man kunne jo tenke seg hvilke reaksjoner det ville ha skapt om det var nynazister eller etniske svensker som angrep migranter. Skjønt det trenger man ikke å forestille seg; det har vi nok av eksempler på. Og det er – som Neuding påpeker – bra med sterke reaksjoner. Rasisme skal fordømmes uansett. Problemet er at rasismen i mindre grad påtales når det rammer svensker.
Kulturelle faktorer
Apropos rasisme. I Aftonbladet går Jan Guillou langt i å beskylde Neuding for å være rasist, uten å bruke ordet direkte. Men han skriver på ramme alvor at «kulturelle faktorer» (ja – i hermetegn) er nytale for rasisme. Han avviser dermed ideen om at kulturelle faktorer skulle spille noen rolle for adferd. Det er komplett absurd – og illustrerer på alle måter hvordan galskapen i Sverige har fått utvikle seg.
Enhver som har studert samfunn og historie, vet at kultur betyr noe («Culture matters»). Det er riktig at fattigdom og økonomisk utenforskap øker sannsynligheten for kriminalitet. Men det hersker ingen tvil om at innvandrere i Sverige er sterkt overrepresentert på kriminalstatistikken, og man kan vanskelig komme utenom at det også skyldes kulturelle faktorer, selv om svenske myndigheter har forsøkt å hindre at denne typen informasjon blir offentlig.
Det stemmer at den generelle kriminaliteten har sunket i Sverige i likhet med resten av Vesten, noe Neuding understreker. Men samtidig har en ny type gjengkriminalitet, med bomber, granater og skyting, rammet Sverige særlig hardt.
Hadde det vært slik at sosialt utenforskap var drivkraften for problemene, burde jo større ressurser bidratt til å redusere problemet. Men faktumet er at Sverige har brukt enorme summer på integrasjonstiltak, uten at det har hjulpet nevneverdig. Jeg våger den påstand at det ikke finnes nok penger i verden som kan kompensere for manglende ønske om å tilpasse seg i det svenske samfunnet. Den dystre konklusjonen er at Sverige simpelthen har importert for mange mennesker som ikke ønsker å være en del av landet. Selv med null innvandring fremover, vil problemene Neuding drøfter i boken forfølge landet i årevis.
Jeg håper jeg tar feil, men jeg mistenker at vi ikke blir kvitt svenske tilstander med det første.
Paulina Neuding gjestet nylig Civitas podkast Liberal halvtime. Episoden finner du her.
