Problemet med antirasismen

Det aller første problemet jeg vil påpeke er nettopp denne situasjonen jeg befinner meg i akkurat nå: Som antirasist havner man ofte i forsvarsposisjon.

Det er ikke en heldig posisjon. Aller helst vil man være foretaksom og få ting gjort. Men det er vanskelig å gjøre hvis man ikke får mange nok med på laget. Der har den antirasistiske bevegelsen et stykke å gå. Men hvem sin skyld er det? Noen vil si at hele ansvaret ligger hos antirasistene, mens andre vil mene at det er storsamfunnet som må skjerpe seg. Kanskje ikke overraskende mener jeg at begge deler er litt rett.

Jeg kunne ønske det ikke var nødvendig å skrive en slik forsvarstale for antirasismen. Men jeg tror dessverre at det er sånn det må være. Særlig nå som motstanderne er mange og kritikken er hard. Så la oss hoppe inn i det:

En velkjent kritikk av antirasismen handler om at den er splittende og skaper konflikt mellom mennesker. I forlengelsen av dette vil enkelte også hevde at antirasismen skaper unødig mye problemer for et (tross alt) minimalt samfunnsproblem i Norge. Er det en rimelig kritikk?

Ja, antirasisme kan være splittende, men er den unødig splittende?

Det helt åpenbare svaret på kritikken som omhandler splittende antirassisme ville være: «minimalt, for hvem?», men det er et litt kjedelig svar. I stedet vil jeg forsøke å ta argumentet på alvor. Vi har de siste årene fått stadig flere tall som bekrefter det norske antirasister har påpekt i mange tiår – nemlig at vi har et rasismeproblem. Når halvparten av utenlandsadopterte rapporterer at de har opplevd rasisme, og over 60 prosent av personer med innvandrerbakgrunn opplever rasisme og diskriminering i møte med Oslo kommune, da har vi et problem.

Nei, Norge er ikke USA. Men det vil man heller ikke finne mange antirasister som mener. Vi har vår egen historie med antisemittisme, rasevitenskap og fornorskningspolitikk. Thomas Vestgårdens bok Skammens historie. Den norske stats mørke siden 1814-2014 (2014), belyser dette grundig. Men, for mange er det ikke «nok» at vi har disse kapitlene i norsk historie. «Det er jo så lenge siden» og «verden har utviklet seg i en bedre retning siden». Men man kan i hvert fall spørre seg hvordan det norske samfunnet ville sett ut om man ikke også hadde aktive antirasister i Norge siden andre halvdel av 1900-tallet.

Jeg tror det er klokt å nå hente inn ordene til en av historiens store menn. En mann som i dag flittig blir brukt av liberale stemmer – også som motargument for dagens antirasistiske bevegelse. I en av sine mindre kjente taler, holdt i 1965, går Martin Luther King jr. i rette med en forestilling som stadig gjentas den dag i dag, Nemlig at rasisme og andre styggheter i samfunnet er noe som kommer til å løse seg, og at situasjonen vil bedre seg for hver generasjon – at ting bare tar litt tid:

«Let nobody give you the impression that the problem of racial injustice will work itself out. Let nobody give you the impression that only time will solve the problem. That is a myth, and it is a myth because time is neutral. It can be used either constructively or destructively.»

En annen myte som må knuses, er forestillingen om at borgerrettighetsbevegelsen var en samlende bevegelse, og ikke splittende og provoserende slik som dagens antirasistiske bevegelse blir anklaget for å være. Selv om King og borgerrettighetsbevegelsen tok i bruk fredelige virkemidler og var motstandere av vold – slik dagens antirasister for det aller meste er – mente så mange som 85 prosent av den hvite befolkningen at borgerrettighetsaktivistene og deres aktiviteter gjorde mer skade for saken enn nytte.

Selv om majoriteten kan være enig om at noe må forandre seg for at minoritetenes levekår skal bli bedre, er det ikke sikkert at alle er med på at dette innebærer at de selv må endre seg. Jeg tror mye av konflikten vi snakker om i disse debattene, handler om interessemotsetninger. Det vil alltid være grupper i hvert samfunn som har en interesse av at dagens situasjon ikke endrer seg, eller ikke umiddelbart ser hvordan man selv kan ha noe å vinne på likestilling. Et nærliggende eksempel her vil være kvotering av kvinner inn i styrer. Et annet eksempel er et progressivt skattesystem hvor de rikeste betaler mest i skatt, uten at de nyter flere velferdsgoder av den grunn.

Selvsagt kan man argumentere for at et samfunn uten rasisme, antisemittisme og homofobi vil gavne alle. Men det er ikke nødvendigvis intuitivt å tenke slikt når man står midt i en virkelighet og en hverdag fylt med egne problemer. Da oppleves det naturligvis konfliktskapende når grupper eller bevegelser fremmer interesser som man ikke selv ikke har, og endringer som i tillegg krever at du må endre hvordan du prater, handler eller til og med tenker. Derfor blir også rettferdighetskamper ført på minoritetenes premisser, nesten alltid oppfattet som litt mer radikale enn den langsomme endringen som ser ut til å være idealet for majoritetsbefolkningen, når det gjelder samfunnsendringer motivert fram av minoriteter.

Rettighetshierarkiet

Rasisme, diskriminering, fordommer og hat mot minoriteter utfordrer også majoritetssamfunnet på et annet vis: Det handler om hvilke verdier man verdsetter, men også om hvilke friheter man plasserer over andre typer friheter, hvordan rettighetshierarkiet ser ut. Friheter og rettigheter må alltid avveies mot hverandre, og måten man avveier på, skjer ikke i et vakuum. Det ser ulikt ut fra ulike synsvinkler, og med ulike erfaringer i bagasjen. I debatten om rasisme og antirasisme blir dette spesielt tydelig når det gjelder de tilbakevendende diskusjonene om grensene for ytringsfriheten.

Ytringsfriheten er en viktig menneskerettighet, men de fleste er enige om at det er det noen andre friheter som av og til må telle enda mer enn ytringsfriheten. Blant annet mener vi at det er legitimt å sette grenser ved ytringsfriheten hvor den truer retten til å ikke bli truet med fysisk skade eller død. Vi setter også en grense for ytringer som kan krenke noens ære eller rykte.

Bakgrunnen for disse beskrankningene er de erfaringene samfunnet har gjort seg med slike ytringer. De senere tiår har man også i etterkant av opprettelsen av FNs rasediskrimineringskonvensjon innført lover i en rekke land som på ulikt vis setter en grense for hva det er lov å ytre når det gjelder hat mot grupper som historisk har vært sårbare for forfølgelse og vold basert på gruppetilhørighet. Også disse beskrankningene er basert på erfaringer – minoriteters erfaringer.

Fordømme eller forby?

Slik jeg oppfatter det, er dette en viktig del av hva debatten handler om: Hvor legitime er disse beskyttelsene i dag? Og er det innafor å innskrenke andre friheter på bakgrunn av en slik forestilling om sårbare grupper og farlige ideer? Selv mener jeg ja, og jeg skal begrunne hvorfor:

Vi trenger ikke å gå langt tilbake i historien for å finne eksempler på undertrykkelse av mennesker basert på ideer om deres iboende egenskaper og verdi som menneske. Mot slutten av 1800-tallet fram til andre verdenskrig fantes det et ikke ubetydelig internasjonalt miljø for rasebiologisk forskning. Dette miljøet inkluderte også flere norske vitenskapsmenn. Det ble også opprettet et institutt for rasehygiene på blindern. Det er også viktig å ha med seg at rasismens ideer opp gjennom historien er brukt til å rettferdiggjøre slavehold, folkemord, imperialisme og kolonialisme, segregering og andre former for vold.

Å tenke seg at dette ikke setter dype spor og påvirker oss i dag, men jeg er naivt. Ofte er det i dag snakk om bevisste og ubevisste holdninger som påvirker måten vi møter andre på, og i noen tilfeller hvordan vi handler. I tillegg vet vi at det finnes aktører som aktivt jobber for å holde liv i rasismen. Derfor mener jeg også at det er helt legitimt og nødvendig i noen tilfeller, å innskrenke ytringsfriheten for å sørge for at menneskeverdet til sårbare grupper vernes om.

Dette handler om mye mer enn «krenkede følelser» – det handler om å beskytte samfunnet mot en potensielt voldelig etnisk hat. En måte å illustrere dette poenget på kan være den velprøvde «jødetesten». Svært mange som er kritiske til «kansellering» av problematiske ytringer om minoriteter med bakgrunn fra Afrika eller Asia, har nemlig en større forståelse for at det er nødvendig og riktig å ha noen begrensninger i ytringsrommet knyttet til jøder. Dette henger selvsagt sammen holocaust. Essensialiserende og hatefulle ytringer er ikke bare noe som skader individer – det skader grupper av mennesker, og det skader samfunnet som en helhet. Når vi nå har denne kunnskapen om historien, gir det da mening å potensielt gjenta de samme feilene?

Kan antirasistene gjøre noe annerledes?

Jeg tror at en del av byrden som vi i den antirasistiske bevegelsen må bære både i nær fremtid og på lengre sikt, vil bestå i å bli flinkere til å forklare våre synspunkter. Når vi kommer med påstander om rasisme og krav om endringer, må vi også forklare hvorfor en ytring eller en handling faktisk er rasistisk. Når vi snakker om begreper som «makt» og «strukturer», må vi snakke om det på en måte som gjør at flere kan forstå. Vi må anerkjenne at kampen vi kjemper er minoritetskamp, og at dette innebærer at vi stort sett må regne med å kjempe i oppoverbakke. Derfor må vi også alltid bruke tid på å presisere og forklare andre både kunnskapen vi sitter på, og – ikke minst – erfaringene vi har med oss.

Det skal helt klart være rom for uenighet rundt strategier og verktøy i den antirasistiske kampen, og denne kritikken kan også komme utenfra. Det tror jeg mange (inkludert meg selv) kan bli flinkere på. I tillegg mener jeg at stempling av meningsmotstandere er noe man i de fleste tilfeller bør holde seg for god for. Det er mulig å påpeke at en ytring er rasistisk, eller har rasistiske undertoner uten å stemple en person som rasist.

Det vi imidlertid med rette kan kreve, slik jeg ser det, er at flere er villige til å lytte til den samfunnskritikken som antirasister kommer med. Det må være majoritetssamfunnets bidrag, og det må vi være tydelige på.

I tillegg bør vi kreve at media gjør jobben med å sjekke at man har fått med seg så mye av en sak som mulig. Det er alt for mye journalistisk latskap der ute når det kommer til click-bait saker om «cancel culture» og urimelige krav fra antirasister. Det kan sikkert forekommer urimelige krav i en desentralisert bevegelse med millioner av aktører – men altfor ofte dekkes enhver diskusjon om ytringsrommet der antirasister deltar, nettopp i lys av «cancel culture», mens tilsvarende diskusjoner med andre aktører sees på som normale samtaler om hvordan vi får en god offentlig samtale, og om hvem som skal få hvilke plattformer og på hvilke betingelser.

Derfor er mediene også en del av bildet, og til tider en aktør i debatten: De kan ikke bare klage over at antirasister øker spenningene og polariserer debatten. Det vil være interessant å se i tiden fremover hvorvidt mediene selv også er villige til å ta en del av ansvaret.