På vei mot stupet

I slutten av november i fjor slapp NAV en rapport som knapt ble dekket av mediene. «Utviklingstrekk i folketrygden 2012–2032» forfattet av NAV og Helsedirektoratet tar for seg hvilke faktorer som har påvirket utgiftene i folketrygden i perioden 2012–2022 og i fremskrivninger til 2032.

Tallene er nedslående, men ikke overraskende. Utgiftene i folketrygden har i 2024-kroner økt med 92 milliarder kroner fra 2012 til 2024. Total sum er nå 624 milliarder kroner. Rapporten estimerer en utgiftsvekst på ytterligere 92 milliarder kroner frem mot 2032, til 717 milliarder kroner.

Folketrygdens utgiftsgalopp

Av Norges fastlands-BNP ventes folketrygdens utgifter å øke fra 15,8 prosent i 2022 til 17,4 prosent i 2032. Som rapporten påpeker: «Det betyr at en økt andel av verdiskapingen må brukes til å finansiere folketrygden.»

Ved å illustrere hvor mye som vil kreves for å finansiere utgiftene til folketrygden de neste ti årene, har avlingsdirektør i NAV Ole Christian Lien anslått at «det vil kreve at hver skatteyter betaler 14 000 kroner ekstra skatt i året».

Slik kan konsekvensene bli hvis det ikke gjøres endringer som kan få varige konsekvenser for folketrygdens hinsides utgiftsgalopp. Hovedgrunnen til de økte utgiftene skyldes en aldrende befolkning, gjennom de økte alderpensjonsutgiftene. Frem mot 2032 er det anslått ytterligere vekst i utgiftene på 59 milliarder kroner, bare for denne posten.

Det er selvfølgelig ikke noe galt med at folk lever lengre enn før. Enkelte i FrP er såpass woke at de anser «eldrebølgen» som et nedsettende ord. Men rapporten burde få alarmen til å gå hos samtlige partier uavhengig partifarger. Eldrebølgen er her allerede og folketrygdens utgifter vil i årenes løp legge enda mer press på statsfinansene.

For å forstå hva denne utgiftsøkningen innebærer er det verdt å lese årets statsbudsjett. Her anslås totalkostnadene for alderspensjoner til å ligge på 316,7 milliarder kroner. En økning på 9,4 prosent fra i fjor. Grunnet pensjonsreformen fra 2011 dempes alderpensjonsutgiftene tilsvarende med 37 milliarder kroner, enn hvis reformen ikke hadde blitt til.

Endringen i beregningen av alderspensjoner fra 2022 innebar at snittet av lønns- og prisvekst skulle danne grunnlaget for utbetalingen, ikke lønnsvekst fratrukket 0,75 prosent (basert på en forventet reallønnsvekst på 1,5 prosent) som tidligere. Ved første øyekast skulle man tro at dette ville øke utgiftene, men rapporten påpeker bemerkelsesverdig på at en årlig stabil reallønnsvekst tilsvarende 1,5 prosent gjør regneendringen fra 2022 provenynøytal. Vi får likevel vente å se.

Et annet viktig element fra rapporten er sykefraværet. Her forventes det at fraværet vil stabilisere seg på et høyere nivå enn før pandemien. Sykefraværet har altså ikke gått ned etter pandemiens slutt. Et av verdens rikeste og lykkeligste land, men likevel et land med et skyhøyt sykefravær. Mon tro hvorfor? Statsbudsjettet beregner årets utgifter for sykepenger til å øke med 20,1 prosent til 62,2 milliarder kroner.

Andre områder som også er forventet å vokse utgiftsmessig frem mot 2032 gjelder legemidler, arbeidsavklaringspenger og helsetjenester knyttet blant annet til frikortordningen for helsetjenester.

Økt pensjonsalder

Før jul la arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) frem et nytt forslag for endringer i pensjonssystemet. Det mest sentrale forslaget er å øke pensjonsalderen gjennom levealderjusteringer for alle født etter 1964. Slik markeres også en milepæl, siden dette i så fall vil være første gangen pensjonsalderen økes etter at den ble redusert fra 70 til 67 år tilbake i 1973.

En økning i pensjonsalderen er på høy tid og fornuftig. Den skulle uansett kommet mye tidligere. Som utgangspunkt vil utgiftene dempes i takt med at flere står lengre i arbeid. Men med regjeringens nye forslag vil utgiftene øke med 30 milliarder kroner i 2060. Dette er 10 milliarder mer enn hva pensjonsutvalgets forslag innebar. En del av økningene skyldes forslagene om at minsteytelsene skal reguleres ut ifra lønnsvekst, samt at uføres alderspensjon foreslås skjermet for cirka to tredjedeler av virkninger av levealdersjusteringen for å holde tritt med arbeidsføres alderspensjonsnivå.

De norske statsfinansene er sterk presset av folketrygdens utgifter. Bare i årets statsbudsjett utgjør folketrygden over en tredjedel av statsbudsjettets utgifter.

Men samlet sett er også statsbudsjettet rekordstort på over 1880 milliarder kroner. Andelen oljepenger som trengs for å dekke budsjettunderskuddet (strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet) er på 410 milliarder kr, tilsvarende 10,3 prosent av fastlands-BNP. Den offentlige sektors andel av BNP forventes å ligge på 62 prosent neste år.

Budsjettet er så til de grader oljesmurt.

Alderspensjon

Tallet som likevel burde skremme mest, finnes nederst på side 38 i Nasjonalbudsjettet. Posten «Folketrygdens forpliktelser til alderspensjoner» stiger i år til 10 861 milliarder kroner. Oljefondets handlingsrom blir stadig trangere, samtidig som svak krone og lave renter blåser opp formuesverdien.

Høye petroleumsinntekter bidrar til at verdien av oljefondet øker. Derfor kan man som Vedum skryte av at man er ansvarlig ved å holde seg innenfor handlingsregelen på tre prosent av fondets realavkastning, selv om man bruker mer oljepenger enn tidligere. Dette er et godt gammeldags budsjettriks for å virke mer ansvarlig enn det man er.

Sykelønn: Den hellige ku

Selv om Brenna fortjener honnør for å foreslå en økning i pensjonsalderen, trengs det kraftigere lut til for å strupe utgiftsveksten i folketrygden. Det hellige kuen, sykelønnen er den mest opplagte ordningen å gjøre noe med.

Tilbake i 2017 skrev forsker ved Frischsenteret, Simen Markussen en kronikk i Dagens Næringsliv om temaet. Markussen viste her til land som hadde kuttet i sykelønnen. En tommelfingerregel viste seg at hvor mye sykelønnen prosentvis ble kuttet med, medførte at sykefraværet falt cirka tilsvarende.

Altså: Å redusere sykelønnen med 20 prosent, tilsvarer 15-20 prosent lavere sykefravær ifølge regnestykket Markussen viste til. Et Civita-notat fra 2016, anført av Haakon Riekeles, viste at 20 prosent kutt i sykelønnen ville spare staten for 23 milliarder årlig.

Man trenger ikke en doktorgrad i samfunnsøkonomi for å mene at nivået på ytelser og sykefraværet korrelerer. Eller kanskje enda mer brutalt skrevet: Man kan påstå at det nærmest er en kausalitet mellom sykelønnsordningen og sykefraværet blant nordmenn. Derfor har Norge også verdens høyeste sykefravær.

Men som en Minerva-sak fra 2019 antyder, er det liten vilje hos de borgerlige partiene til å se på kutt i sykelønnsordningen. Dog har Venstre i nyere tid foreslått reformering av sykelønnen ved å sette ned satsen til 80 prosent etter seks måneder, hvis man har 100 prosent sykemelding.

Til arbeid!

Et tiltak som skiftende regjeringer jobber med, er å få flere folk i arbeidsfør alder tilbake i arbeid, eksempelvis gjennom ulike arbeidsmarkeds- og utdanningstiltak. Som årets Nasjonalbudsjett viser, er over 600 000 mennesker i arbeidsfør alder (18-66 år) mottakere av en eller flere trygdeytelser. Dette tilsvarer 18 prosent, eller nesten en av fem som er utenfor arbeidslivet.

Samtidig er en av ti unge mellom 15 og 29 år hverken i jobb eller utdanning, og i tredje kvartal i fjor var 366 000 personer mellom 18 og 67 år uføretrygdet, tilsvarende 10,4 prosent av befolkningen. Går man videre ned i tallmatrisen, viser SSBs oppdaterte tall fra juni i fjor at over 40 000 personer i alderen 18 til 34 år var uføretrygdet.

Tatt i betraktning av at det blir flere pensjonister i årenes løp, blir det samtidig stadig færre yrkesaktive bak per pensjonist også. Det ligger altså en bombe som venter å eksplodere snart, hvis det ikke gjøres omfattende tiltak.

Ett av tiltakene dagens regjering har foreslått er en arbeidsorientert uføretrygd, anbefalt av Sysselsettingsutvalget fra 2021 (NOU 2021: 2). Ordningen tok utgangspunkt i at en arbeidsrettet oppfølging sammen med trygdejustert lønn kunne få flere personer under 30 år i arbeid, istedenfor uføretrygd. Dette ville gi reduserte lønnskostnader for arbeidsgiver ved ansettelse av en person med arbeidsorientert uføretrygd.

Utrolig nok fikk SV gjennomslag for å skrote denne ordningen i budsjettforhandlingene med regjeringen.

Torvik-utvalget (2022: 20) anbefalte et eget arbeidsfradrag på lønns- og næringsinntekter, gjennom et maksimalt fradragsbeløp på 55 000 kr. Totalt sett ville dette utgjøre et maksimalt skattekutt på 12 100 kr, med en inntekt på under 300 000 kr. Fra 300 000 kr til 1,4 millioner kroner foreslo utvalget en gradvis utfasing av fradraget med 5 prosent, helt til den skulle fases ut.

Poenget med arbeidsfradraget var spesielt for å motivere personer med lav inntekt til å stå i arbeid gjennom å gi denne gruppen de høyeste skattekuttene. Et godt utgangspunkt for yngre personer under 30 til å få seg en jobb, enn å gå på ytelser. Skattekutt på arbeidsinntekter gir også insentiver til innsats som øker produktiviteten..

Dette forslaget ble avvist av finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp). For å sitere DNs politiske redaktør, Frithjof Jacobsen i en kommentar: «Jeg tror ikke de [Torviks egne tanker] havnet i en skuff, men rett i møkkakjelleren på Vedums gårdsbruk på Ilseng.»

Problemet med den høye uføreandelen er ikke bare at det legger press på utgiftssiden i statsbudsjettet. Det hindrer også muligheten for å få løst problemene med mangelen på arbeidskraft i fremtiden. Et problem som vil bli reelt, når stadig flere eldre medfører et større beslag av arbeidskraften i privat sektor som kunne blitt anvendt andre steder.

Derfor er det et godt argument å endre skattesystemet til et flatt skattesystem for å øke produktiviteten i en tid hvor den norske produktivitetsveksten står nærmest på stedet hvil. Nasjonalbudsjettet i år anslår en økning i produktivitetsveksten i Fastlands-Norge på kun 0,6 prosent (s. 100), tilsvarende rundt snittet av de siste 15 årene.

Så her står vi igjen. Forslag på forslag som gir insentiver til å stå i arbeid fordufter, mens utgiftene løper løpsk. Med et oljefond uten et reelt handlingsrom igjen er det bare å spørre seg hvem som skal ta regningen.

Det blir vel som vanlig den neste generasjonen som må betale.