Forestillingen om at mennesket kan påvirke sin egen hverdag og styre samfunnsutviklingen er grunnlaget for våre moderne samfunn. Dette er opplysningstidens idé og modernitetens grunntanke. Sosialdemokratiet er dypt forankret i denne tradisjonen. Sosialdemokratiet er mer enn noe annet en sivilisasjonsform.
Av Martin Kolberg, partisekretær, Det norske Arbeiderparti.
Når vi er blitt bedt om å redegjøre for det teoretiske grunnlaget for den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen, er det viktig å understreke at det ikke finnes ett teoretisk grunnlag, men flere. Samlet utgjør de like fullt et idésett som vi kan kalle ideologi.
Den internasjonale sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen er barn av moderniteten og den industrielle revolusjon, og historisk forankret i opplysningstidens optimisme og menneskesyn: Vi tror mennesket selv kan påvirke sin egen hverdag, sin egen samtid og skape sin egen historie. Det er dette som gjør at den internasjonale sosialdemokratiske bevegelse er en frigjøringsbevegelse.
Det norske Arbeiderpartiets teoretiske utgangspunkt er sammensatt:
Nasjonalt var og er partiet kulturelt fundert i de folkelige bevegelsene og i landets historiske og politiske utvikling. Foruten de nære bånd til fagbevegelsen, fra sin opptakt med thranitterbevegelsen
, er det norske sosialdemokratiet historisk knyttet til folkeopplysningstradisjonen og de sosiale- og liberale strømninger fra 1800-tallet og framover.
Underliggende for etablering og ideologisk fundering av det norske og de europeiske arbeiderpartier er den industrielle revolusjon og de enorme sosiale omveltningene som preget 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Utviklingen av et industrialisert samfunn knyttet arbeiderbevegelsene sammen.
Internasjonalt var partiet dypt forankret i den historiske utvikling av arbeiderbevegelsen gjennom tenkere som Karl Marx, Friedrich Engels, Eduard Bernstein og Karl Kautsky. I moderne tid har sosiologen Max Weber, økonomen John M. Keynes og kritiske tenkere som Jürgen Habermas og John Rawls vært viktige.
Det er et sammensatt bilde av idéstrømninger som påvirker samtiden og som selvsagt også påvirker et sosialdemokratisk parti. En rekke kritiske teoretikere, filosofer og tenkere kunne her ha blitt trukket inn, men dette er ikke en oppramsing. Det viktige er å vise den ideologiske og idéhistoriske utviklingen av sosialdemokratiet.
For å forstå sosialdemokratiet og den idéhistoriske utvikling, er det viktig å forstå arbeiderbevegelsens historie - og de historiske kontekster den virket og opererte i.
Arbeiderbevegelsen organiseres
De første arbeiderforeninger fikk sitt klareste uttrykk gjennom de liberale revolusjonene i 1848. Den første internasjonale som organiserte arbeiderbevegelsen etter revolusjonen, bar preg av konflikten mellom marxisme og anarkisme. Pariserkommunen falt i 1871 og Marx vant frem i 1872. Den første internasjonale kollapset i 1876.
En sammenslutning av sosialistpartier — den andre internasjonale - ble opprettet i 1889, og den hadde frem til 1914 en avgjørende betydning for sosialismens utvikling. Hovedsakene i Internasjonalen var kampen mot anarkismen, kampen mot revisjonismen og kampen mot militarismen. Målet var en politisk omforming av samfunnet.
I og omkring Internasjonalen foregikk det intense teoretisk diskusjoner som etter hvert førte til at det utviklet seg en ”marxisme” med et fasttømret og dogmatisk system. De marxistiske teoriene om ”historiske materialisme” og ”dialektisk materialisme” stod sentralt.
På slutten av 1800-tallet ble de første sosialistiske og sosialdemokratiske partiene stiftet. Det tyske sosialdemokratiske parti, SPD, ble stiftet i 1875 og var det dominerende parti i den andre internasjonalen. Partiet bar preg av statssosialisme og marxisme. Det norske ble stiftet i 1887 og var preget av en sosial pragmatisme.
Det engelske ”Labour Party” ble stiftet i 1900 og fremsto som et sosialt liberalt parti. Fagforeningene stod sentralt og de hadde nære bånd til det radikale borgerskap. I Frankrike ble sosialistpartiene først samlet i 1905.
Da Det norske Arbeiderparti fikk sitt første fullstendige program to år etter stiftelsen, var det sterkt preget av det sterkeste sosialdemokratiske partiet i Europa — det tyske SPD (Sozialdemokratische Partei Deutschlands). Programmet hadde nå en sosialistisk målsetning. Det norske Arbeiderpartis idépolitiske utvikling var nært knyttet til den internasjonale sosialistiske utviklingen.
Idealisme og pragmatisme
Historien til de sosialdemokratiske bevegelsene viser at uforsonlighet og pragmatisme kan eksistere sammen. Spenning mellom langsiktige mål og den daglige kampen, mellom det langsiktige og det kortsiktige perspektivet, har hele tiden fulgt bevegelsene. Utfordringen har vært koblingen mellom samfunnsanalyse, pågående forandringer, sosiale og økonomiske strømninger og de hverdagslige krav som stilles.
Det berømte Erfurter-programmet
(1891) til SPD eksemplifiserte disse spenningene. Det langsiktige målet var i tråd med rådende marxistisk teori: Overføre produksjonsmidlene til samfunnet og skape en sosialistisk produksjon til samfunnets beste. De kortsiktige skisserte to lister med krav: Den første besto av krav som ikke var klassespesifikke, men som kunne relateres til folk i sin alminnelighet. Den andre listen besto av arbeiderklassens egne krav om å trygge dets vilkår. Den første delen er et program for å reformere staten, dvs. for en forfatningsreform, en rettighetsforklaring og velferdsstat. Den andre skisserer en plan for dyptgående endringer av arbeiderklassens vilkår. Programmet var et kompromiss mellom de revisjonistiske og de revolusjonære kreftene i SPD.
Programmet formulerte det som skulle bli kjernen i de krav som skulle tas opp i alle vesteuropeiske sosialdemokratiske partiprogram utover på 1900-tallet: Samfunnets demokratisering, velferdsstaten og regulering av arbeidsmarkedet.
Bernstein og revisjonismen
Et av de grunnleggende målene til sosialismen, var at den produktive velstand skulle være eid av alle og brukt til felles beste. Dette forutsatte en fjerning av den private eiendomsretten som Marx kalte en ”sosial revolusjon”: En omforming fra en kapitalistisk produksjon til en sosialistisk.
På slutten av 1800-tallet begynte flere sosialister å se at flere av Marx analyser var mangelfulle. Det klareste teoretiske uttrykket for disse endrede oppfatningene ble formulert i den tyske sosialdemokrat Eduard Bernsteins (1850-1932) verk fra 1899 ”Sosialismens forutsetninger og sosialdemokratiets oppgaver”
. Her presenterte han en gjennomgående kritikk av Marx.
Bernstein var influert av det britiske Fabian Society og av filosofen Kant, når han prøvde å revidere og modernisere den klassiske og ortodokse marxismen. Han ønsket å etablere en allianse med de liberale middelklassene og bøndene, og framhevet mulighetene for en gradvis og fredlig omforming til sosialisme. I senere skrifter avviste han marxismen og utviklet det vi kunne kalle en etisk sosialisme basert på nykantianisme.
Bernsteins analytiske tilnærming var empirisk fundert: Marx analytiske metode og den historiske materialismen ble avvist fordi Marx egne spådommer ikke slo til. Bernstein kritiserte tanken om at motsetninger i samfunnet må skjerpes inntil det ytterste før de oppheves, og mente at den historisk materialistiske dialektikk kunne lede til spekulative og vilkårlige tankekonstruksjoner. Kapitalismen kunne ikke lenger ses gjennom to klasser: Borgerskapet og arbeiderklassen. Rundt århundreskiftet var det en gryende middelklasse som verken var kapitalister eller proletarer. Kapitalismen kunne ikke lenger ses som rent klasseundertrykkende.
Bernstein mener å bevise at kapitalismens utvikling ikke fører til økt kapitalkonsentrasjon og at den ”nye” kapitalismen er bedre enn den ”tidligere” til å håndtere kriser. (Her skulle Bernstein ta feil, jfr. de økonomiske krisene på 1920-tallet.)Han modererte videre Marx tese om at kapitalismen av natur drives mot monopol og at produksjonsmidlene blir samlet på stadig færre hender. Han tilbakeviste også ”proletariatets diktatur” med å vise til at flertallsstyre hviler på et ”likebehandlingsprinsipp”.
Bernstein skrev at demokrati ikke bare skulle sikre folkeflertallet, men at alle skulle sikres en størst mulig frihet. Den individuelle frihet skulle beskyttes, og her nærmer han seg de politiske liberalerne. Etter hans oppfatning er sosialismen ikke bare kronologisk, men også innholdsmessig den politiske liberalismens arvtaker, idet idealet om individuell frihet finnes hos begge. Han skrev videre at det ikke finnes noen ”liberale tanker som ikke også inngår i sosialismens idégrunnlag”. Men for ham er sosialismen mer konsekvent enn liberalismen, i og med at den ville sikre allmenn stemmerett og sikre den individuelle frihet via lovgivning. Dermed får staten en sentral rolle i Bernsteins sosialisme.
Hos liberalistene er staten et onde fordi den går på bekostning av individets frihet. Hos Marx er staten et onde fordi den fungerer som kapitalismens forlengede arm. I det sosialistiske samfunn mente Marx at staten ville visne vekk. Bernstein så, i motsetning til disse to politiske retningene, staten som en garantist for frihet og for de demokratiske beslutningsprosesser. For å sikre alle samme muligheter og rettigheter må det økonomiske fundament sikres for den enkelte. Dermed må staten foreta omfordeling og utjevning.
Han beskriver så det korporative som en mulig vei mot demokrati og sosialisme. For Bernstein var bevegelsen, ikke målet, det viktige. Bernsteins hovedteser kan oppsummeres slik: Den kommunistiske revolusjon er
umulig, fordi kapitalismen har overvunnet sine interne kriser;
uønsket, fordi vold og diktatur ikke er akseptable midler; og
unødvendig fordi det eksisterer alternative veier til sosialisme.
Bernstein mente at det sosialistiske ideal representerer en holdning som bor i hvert enkelt menneske. Denne holdningen har rot i et imperativ av etisk karakter. Mange nykantianere mente at den egentlig begrunnelsen for sosialisme lå i Kants etikk, slik den var formulert i det kategoriske imperativ: Mennesket måtte ikke behandle et annet menneske som et middel til noe annet. Sosialismen var ikke et mål, men en pågående prosess. I en ofte sitert passasje sier Bernstein:
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her
