KOMMENTAR
Arbeiderpartiet kan være i ferd med å nøytralisere deler av innvandrings- og integreringsdebatten.
«Radikal islam har ingen plass i vårt samfunn», sa Aps parlamentariske leder Tonje Brenna på NRK Dagsnytt 18 mandag denne uken.
Bakgrunnen var riktignok at Høyres nestleder Ola Svenneby hadde etterlyst sterkere reaksjoner fra venstresiden, i etterkant av Pride-terroren i Berlin.
Men reaksjonene kom, altså. Og det ganske fort. Så å si alle politikerne Svenneby kritiserte, fulgte opp med å rette en direkte anklage mot tankegodset gjerningspersonen later til å ha vært motivert av.
«Islamistisk ekstremisme har ingen plass i våre samfunn», skrev statsminister Jonas Gahr Støre på Facebook.
Aps stortingsrepresentant Hashim Abdi gikk så langt at han ba muslimske miljøer gjennomføre interne oppgjør for å forsikre at de ikke bidrar til radikal islamisme.
Selv om Høyre-folk som Svenneby, Mahmoud Farahmand, Arina Aamir og tidligere stortingsrepresentant Kristian Tonning-Riise var tidlig ute med å hekte terroristen på radikal islam, var det etter få dager nøyaktig samme tone fra Arbeiderpartiet.
Og i diverse diskusjonstråder på Facebook er det tydelig at det er variasjon i hvordan Høyre-folk mener man skal omtale og gripe utfordringen med islamistisk terrorisme an.
Innvandring og integrering er sterkt mobiliserende. Siste tall fra Norsk Monitor viste at det nå for første gang på 20 år er et flertall av nordmenn som mener utlendinger som kommer til Norge skal leve som nordmenn, og økende innvandringsskepsis.
De sterke målingene for Frp illustrerer også hvordan partiet med størst troverdighet på restriktiv innvandringspolitikk får utelling blant velgerne. Denne troverdigheten er så sterk at Sylvi Listhaug sist stortingsvalg brukte lite tid på å snakke om innvandring.
Men denne troverdigheten kan ikke tas for gitt for høyresiden. Det er fullt mulig for Arbeiderpartiet å foreta en rebrandring på dette saksområdet. Kilder i Arbeiderpartiet Minerva har snakket med bekrefter også at partiet er bevisst at det er mulig å nøytralisere deler av dette politikkområdet, ved å legge seg i en mer restriktiv retning.
Det trenger ikke skje brått. Det kan være snakk om en gradvis glideflukt, men over tid vil konfliktlinjen bli borte og miste deler av sin mobiliserende kraft.
Modellen vil være Danmarks statsminister Mette Frederiksen. Fra hun ble partileder for Socialdemokratiet i 2015 støttet hun den konservative regjeringens innstramninger på innvandringsområdet, og i 2018 la hun frem det retningsgivende utspillet «Retfærdig og realistisk», som ifølge Berlingske «cementerede partiets ryk til højre».
Samme høst sluttet hun seg offentlig til det såkalte «paradigmeskiftet» i utlendingepolitikken. Som statsminister har hun fulgt opp med lov om å sende asylsøkere til tredjeland for saksbehandling («Rwanda-modellen»), vedtatt i juni 2021.
I et Bloomberg-intervju i september 2024 hevdet hun at Europa burde blitt «tøffere» på innvandring for lenge siden, og i sin åpningstale for det danske EU-formannskapet i juli 2025 sa hun rett ut at kriminelle utlendinge som ikke respekterer europeiske verdier «ikke har en plass i Europa» og «bør utvises».
I sin siste nyttårstale henvendte hun seg direkte til innvandrermiljøer med det hun beskriver som patriarkalske holdninger. Hun viste til en mann fra Kosovo dømt for å ha mishandlet kone og barn over flere år, og sa til dem som begår kriminalitet: «Vi gider ikke jeres vanvidskørsel og dominanskultur. I ødelægger verdens dejligste land».
Vi har sett tilløp til en slik utvikling hos Arbeiderpartiet en stund. Det er lenge siden Jonas Gahr Støre kunne høste trampeklapp fra landsmøtesalen for å invitere 10 000 flyktninger til Norge.
Da Masud Gharahkhani var partiets innvandringspolitiske talsperson i 2018, etterlyste han en stengere kurs. Nåværende talsperson, Isak Busch, har konkretisert en slik kurs med blant annet innstramming i retten til familiegjennforening og strengere krav til selvforsørgelse og norsk språk.
Det er verdt å minne om at Arbeiderpartiet i siste statsbudsjett foreslo så lite som 100 kvoteflyktninger, og fikk med seg sine støttepartier på det.
Det er mye som gjenstår på innvandringsområdet, som opposisjonen på høyresiden kan gripe fatt i. Det gjelder både kostnader på kommuners sosialbudsjetter, familiegjenforening og ungdomskriminalitet – selvsagt i tillegg til radikalisering og terror, slik vi så i Berlin.
Mette Fredriksen har flyttet politikken, ikke bare retorikken. Risikoen for Ap er at man blir tøffere retorisk («har ingen plass») på en måte som bekrefter Frps problembeskrivelse, uten å redusere utfordringene.
I tillegg kan et tøffere Arbeiderpartiet skape overbudskonkurranse på retorikk, slik at større deler av høyresiden tyr til radikale krav, slik som å etterlyse «remigrasjon» – noe for eksempel Fremskrittspartiet ikke gjør idag.
Ingen av delene vil i seg selv bidra til å løse problemene. Innvandringspolitikken trenger resultater.
Men høyresiden kan med fordel være oppmerksomme på at Støre kan dra en Mette Frederiksen.
Og sakseierskap er ikke en rettighet, men noe som må forvaltes og ivaretas.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
