Arbeiderpartiets Palestina-kompromiss gir liten mening

I dag stemmer et stortingsflertall gjennom et forslag som gjør det enda litt tydeligere enn før at Norge har til hensikt å anerkjenne Palestina som stat. Mens kamphandlingene i Gaza pågår, er det ikke rart at forslag som dreier seg om Midtøsten-konflikten, blir stemt frem i Stortinget. Men akkurat dette vedtaket gir svært lite mening, og er i verste fall uheldig, av både praktiske, symbolske og prinsipielle grunner. Vi tar alle tre i tur og orden.

Ingen praktisk betydning

Norge har allerede fra før hatt til hensikt å anerkjenne Palestina som stat. Årsaken til at vi ikke for lengst har gjort det, slik svært mange land har gjort, er at det fra et norsk perspektiv ikke har vært hensiktsmessig. En slik politisk handling kan bare gjøres én gang, og man bør dermed ha en formening om forventet effekt. I dette tilfellet har det viktigste spørsmålet vært hva slags effekt norsk eller vestlig anerkjennelse kunne tenkes å ha på den fastlåste fredsprosessen i Midtøsten.

I utgangspunktet har vurderingen vært at anerkjennelse er mest naturlig når en slik stat også kan få anerkjente grenser. Som daværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide forklarte i 2018: 

«Regjeringen mener at det er mest hensiktsmessig å anerkjenne Palestina som stat når det foreligger en fremforhandlet løsning. De utestående sluttstatusspørsmålene som grenser, sikkerhet, Jerusalems status og flyktningers returrett løses ikke gjennom en bilateral anerkjennelse, men gjennom en avtale mellom partene.»

Dette har likevel ikke vært slik at Norge har bundet seg til at en fremforhandlet løsning foreligger. En sittende regjering har til enhver tid kunnet justere vurderingen av hva som er nettopp hensiktsmessig. I dagens votering antyder Stortinget, at visse forutsetninger er tonet noe ned, uten at de dermed er uttrykkelig fjernet. Arbeiderpartiets kompromissforslag i Stortinget sier nemlig at:

«Stortinget ber regjeringen være forberedt på å anerkjenne Palestina som en egen stat på et tidspunkt der en anerkjennelse kan ha positiv innvirkning på en fredsprosess og uten forbehold om en endelig fredsavtale.»

Det er mulig dette innebærer en fremskynding av en anerkjennelse. Men det følger ingenlunde direkte av forslaget: Poenget har jo inntil nå vært at Norge ikke har ment at anerkjennelse vil ha noen positiv innvirkning på en fredsprosess, og at det nettopp derfor har vært hensiktsmessig å se det i sammenheng med en avtale. I debatten om forslaget i Stortinget tirsdag denne uken, kunne det skapes et inntrykk av at utenriksminister Barth Eide mener det nå vil bli fortgang. «[R]egjeringen skal forberede seg på en situasjon som bør komme snarest mulig», sa han under debatten i Stortinget. Og, «[d]en anerkjennelsen man kan gjøre en gang, gleder jeg meg intenst til å være med på».

Men å glede seg har regjeringen imidlertid kunnet gjøre hele tiden. Dersom utenriksministeren hadde funnet tiden moden, kunne han fra regjeringens side når som helst konsultert Stortinget gjennom Den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen for å få ryggdekning for anerkjennelse. Utfordringen er selvsagt at selv om det er lett å være enig i at situasjonen Barth Eide gleder seg til, bør komme snarest mulig, er det ikke dermed sagt at den faktisk gjør det.

Dette vet selvsagt Barth Eide, og det er derfor vedtaket er utformet som det er: Dette vedtaket har ingen praktisk konsekvens. Skal man dømme etter mange Palestina-aktivister på Twitter/X, har også de oppdaget dette, og skuffelsen er dermed stor nettopp fordi kompromisset Arbeiderpartiet har lansert, ikke egentlig tilfører noe nytt.

Vedtak uten konsekvenser er problematiske. De skaper et inntrykk av at man vil gjøre noe. Men de som vil gjøre noe, oppdager raskt at intet likevel skjer. Det bryter ned tilliten til politikk.

Barth Eide forsøkte rett nok å adressere denne innvendingen: «[N]oen ganger er symbolhandlinger riktige, selv om de ikke har materiell effekt der og da», forklarte han under stortingsdebatten. 

Symbolsk er imidlertid forslaget vel så problematisk.

Dårlig signaleffekt

Årsaken til at et forslag om anerkjennelse av en palestinsk stat har fått momentum akkurat nå, er selvsagt fortvilelse over lidelsene vi ser på Gaza-stripen. Men forslaget om å anerkjenne Palestina vil ha lite med Gaza å gjøre i overskuelig fremtid. Det vil være snakk om politikk som i første omgang retter seg mot Vestbredden, der de palestinske selvstyremyndighetene i dag har kontroll. 

Situasjonen på Vestbredden er virkelig langt fra optimal. Fra før har Netanyahu-regjeringens ekspansive bosettingspolitikk gjort det stadig mindre sannsynlig å se for seg at en varig fredsavtale er innen rekkevidde. Den pågående krigen på Gaza har også ført til uro på Vestbredden, som igjen gjør situasjonen vanskeligere for sivile palestinere. I teorien kan man se for seg at en norsk anerkjennelse i dag kan tjene som en kraftig ytring om at denne situasjonen er uholdbar.

Men andre tolkninger av denne symbolske handlingen er dessverre vel så sannsynlige. Med krigen som bakteppe vil Hamas kunne oppfatte det slik at deres terrorhandlinger, gisseltagning og kyniske bruk av sivile som menneskelige skjold, bærer politiske frukter. Akkurat som massive støttedemonstrasjoner i hele Europa befinner seg i vanskelig balanse mellom å støtte palestinske sivile og unnskylde Hamas, vil politiske handlinger fra vestlige land gjøre det samme. Når timingen er slik den er, er det logisk om dette er lærdommen Hamas trekker. Og da vil det norske symbolvedtaket neppe ha positive virkninger for fredsprosessen.

Dessuten: Dersom en norsk anerkjennelse av Palestina faktisk gjennomføres etter at Stortinget har tonet ned kravet om å involvere Israel i en slik prosess, vil det fra israelsk hold kunne oppfattes som nettopp dette var hensikten. Det er vanskelig å se for seg hvilken positiv effekt det vil ha på den fastlåste fredsprosessen. Nettopp derfor – og i tråd med Arbeiderpartiets kompromissforslag – vil det da trolig heller ikke bli gjennomført noen norsk anerkjennelse nå. Og da er vi tilbake på innvending nummer én. 

Uheldig presedens

Men vedtaket er uheldig på ytterligere en måte, som ikke handler om formuleringene, men om at det i det hele tatt gjøres et vedtak om et slikt tema.

I Norge er utenrikspolitikken tillagt regjeringen som prerogativ etter Grunnloven. Det innebærer at Stortinget skal holde regjeringen ansvarlig, men ikke instruere den i utenrikspolitiske spørsmål. Ut over konstitusjon og sedvane er det også gode grunner til dette: Det er regjeringen som har tilgang på utenriksstasjonene og opprettholder kontakten med fremmede stater. Deler av informasjonen kan være gradert, av hensyn til forholdet til andre land. Relasjoner bygges opp over tid, og må kunne overleve skiftende politiske konjunkturer. Derfor er diplomati et sensitivt politisk felt som ikke bør være gjenstand for såkalt «stortingsregjereri».

Når det gjelder vedtaket om anerkjennelse av Palestina, er det nettopp et initiativ fra Stortinget som ligger bak. Rødt fremmet forslag om å forberede anerkjennelse av Palestina i mai. Dette var for sent til å kunne bli behandlet i løpet av Stortingets vårsesjon, noe Rødt selvsagt var klar over. Partiet så etter alt å dømme på forslaget som noe som kunne brukes i den forestående kommunevalgkampen.

På grunn av den pågående krigen i Gaza fikk forslaget uventet oppmerksomhet. En kampanje spredte seg i sosiale medier, med mål om å få flest mulig til å sende stortingsrepresentanter e-post med oppfordring om å stemme for Rødts forslag. Erfarne stortingsrepresentanter har meldt om en pågang de aldri før har opplevd maken til.

Det er ikke i seg selv noe negativt med folkelige engasjement, og når det gjelder en pågående og brutal krig, er det også forståelig. Det betyr derimot ikke at vi er tjent med at konstitusjonell sedvane tilsidesettes i tilfeller som dette. Tvert imot: Det kan skape en uheldig presedens der utenrikspolitikken svinger i takt med kortsiktige valgtaktiske hensyn og hvor viktige beslutninger tas i blodtåka av stortingsrepresentanter uten tilgang til viktig informasjon.

Det er logisk å være avventende med å gjennomføre irreversible tiltak. Sveriges erfaring med å anerkjenne Palestina i 2014 har for eksempel ikke gitt de ønskede resultater, og den nåværende svenske utenriksministeren svarte i fjor at beslutningen om anerkjennelse var uheldig og prematur. Det burde være til ettertanke både for norske aktivister, men også for dem som stemmer for Arbeiderpartiets kompromissforslag.

Kompromiss-løst

Et kompromiss skal ideelt sett utgjøre en mellomposisjon mellom motstridende hensyn. I dette tilfellet: mellom ønsket om å utsette og å gjennomføre en anerkjennelse av Palestina som stat – mellom status quo og en drastisk symbolhandling.

Arbeiderpartiets kompromissforslag oppnår egentlig ikke dette. Inntil en anerkjennelse blir gjennomført, er alt som før. Dersom det blir gjort – «snarest mulig», som Barth Eide sa – innebærer det en varig endring i norsk Midtøstenpolitikk. 

I en så uløselig konflikt som den mellom Israel og palestinerne er det ikke så rart at det ender med slike halvveise vedtak. At det kommer på bakgrunn av et valgkamp-fremstøt fra Rødt, båret frem av en instagram-kampanje, er derimot uheldig.

(På det tidspunktet representantforslaget ble fremmet, var Alexander Z. Ibsen ansatt som rådgiver for Høyres utenriksfraksjon på Stortinget.)