Jeg savner snillismekritikerne i Arbeiderpartiet

Enkelte på venstresiden har i den siste tiden fantasert om hvor mye bedre mange ting var før i tida, da Gerhardsen styrte. Det skal jeg også gjøre nå. Jeg skal la meg overmanne av nostalgisk rus. «Gjør din plikt, krev din rett», pleide det nemlig å stå på fagforeningsfanene i tidligere tiders glansdager. Gamle Einar la til at folk burde legge merke til rekkefølgen. Plikten kom først. Bare etterpå kunne man kreve rettigheter, selv i en tid da det var atskillig lettere å komme opp med uoppfylte krav enn det er i dag.

Sosialdemokratiet var slik sett vært en uovertruffen syntese mellom individuelt ansvar og fellesskap. Samfunnet skulle riktignok utsettes for mye overdreven detaljstyring og planlegging ovenfra, men det hvilte også på en erkjennelse om at hver enkelt hadde ansvar for seg selv. Etter hvert glemte venstresiden dette. Velstandsøkningen gjorde at det ikke var grenser for hvilke krav det offentlige kunne oppfylle. Men det gjorde også at staten begynte å gjøre innbyggerne bjørnetjenester. Det var det som fikk Rune Gerhardsen til for snart 30 år siden å gå ut mot snillismen som gjennomsyret det norske samfunnet. Vi måtte stille krav, ikke bare til staten, men også til oss selv, til trygdede og til innvandrere. «Velferdssamfunnet graver sin egen grav», skrev han.

Nå som Rune Gerhardsen er helt ute av Oslo-politikken, kan man ta seg i å savne slike halvkvalte røster fra fortiden. Joda, Jan Bøhler er et hederlig unntak, men svirrer tilsynelatende rundt i sin helt egen Groruddals-verden, en verden resten av partiet ikke virker spesielt interessert i å leve seg inn i. Da Oslo Arbeiderpartis miserable resultat var et faktum under valgkvelden i september, stod jubelen likevel i taket. Partiet ser ut til å være storfornøyd selv om det ikke lenger er det dominerende partiet på venstresiden. Det er i ferd med å tilpasse seg en fremtid der det er et av tre, fire eller fem jevnstore partier på rødgrønn side.