Mímirs metode

Rødts allestedsnærværende stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson er for tiden i frisk debatt med Trygve Hegnar i Finansavisen. Hegnar vil ha Kristjánsson til å innrømme «at det finnes mange som faktisk ikke vil jobbe, selv om de skulle ha en restarbeidsevne igjen».

Mens Kristjánsson er ikke en mann som lett drives til innrømmelser av borgerpressen: Ifølge eget utsagn «tøffer han seg» i svaret i Finansavisen. På Twitter spør han deretter om han ikke også kan angripes i Minerva, så han kan tøffe seg der også. Vi har bestemt oss for å bønnhøre Kristjánsson og se litt nærmere på hans argumenter mot arbeidslinja.

Arbeidslinje og fattigdomslinje

Vi diskuterer altså arbeidslinja: Prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe fremfor å gå på trygd. Utgangspunktet for arbeidslinja er at høy sysselsettingsgrad er avgjørende for den formen for velferdsstat vi har i Norge: I et land der offentlig sektor sysselsetter så mange som i Norge og der vi har et så omfattende sosiale sikkerhetsnett, trenger vi både arbeidskraften og skatteinntektene. Dessuten er vi avhengige av at kostnadene til ulike trygder ikke er unødig store.

Men Kristjánsson kalte i Rogalands Avis nylig dagens arbeidslinje en «fattigdomslinje». Medisinen i arbeidslinjen, mener han, «er å holde trygden nede slik at folk skal bli motivert til å jobbe». Den medisinen har han ikke mer tro på enn han har på sjaman Durek: «Og det er jo en slags idé om at du kan bli frisk av å ha for lite penger. I en helsesammenheng er det omvendt, du blir syk av å ha mindre penger.» Kristjánsson vil ha høyere ytelser, og en revolusjon i NAV som er basert på tillit, ikke kontroll og mistillit.

Det er denne fremstillingen Trygve Hegnar har reagert på. Han mener det har «formodningen for seg at det, over tid, vil være slik at flere vil være i arbeid hvis de som arbeider, etter skatt, sitter igjen med et større vederlag enn de som bare lever på en eller annen trygdeytelse». Og det er altså omtrent dette han forsøker – men ikke lykkes i – å få Kristjánsson til å innrømme.

Tre argumenter

Svaret Kristjánsson gir, er likevel interessant, fordi det er egnet til å belyse mer både av Mímir Kristjánsson som politiker og Rødt som parti. La oss derfor se på noen av nøkkelpåstandene han kommer med i sitt svarinnlegg, «Folk flest vil jobbe».

Kristjánsson skriver at det «overveldende flertallet av trygda ønsker seg lite mer enn å bli friske nok til å komme tilbake til arbeidslivet». Det handler om mye mer enn økonomiske incentiver, og Kristjánsson bruker Hegnar selv som eksempel – det er «flere tiår siden Trygve Hegnar måtte arbeide fordi han trengte penger til å overleve», og dessuten er han tolv år over pensjonsalderen.

Dessuten, mener Kristjánsson, er trygden så lav at den ikke gir noen særlige økonomiske incentiver. Han skriver at «hver fjerde uføre lever i fattigdom», og at «høyeste mulige uføretrygd er 440.000 kroner». Som han polemisk legger til: «Det er en årlig utbetaling de færreste av Finansavisens lesere ville overlevd på.»

Til sist avviser Kristjánsson at det uten videre er mulig å velge trygd: «Å bli uføretrygda er en kronglete prosess som krever grundige medisinske undersøkelser, først hos egen lege og siden hos en av Navs rådgivende overleger. (...) Det er kort og godt hardt arbeid å bli uføretrygda i Norge.»

Mímirs metode

I bunn og grunn består Kristjánssons resonnement av tre argumenter som til sammen ville innebære et dødsstøt for arbeidslinjen som vi kjenner den:

For det første, hevder han, spiller økonomiske incentiver liten rolle for valget mellom arbeid og trygd. For det andre gir trygden uansett ingen slike økonomiske incentiver. Og for det tredje spiller det ikke noen rolle hva slags incentiver den gir, siden det er legen som avgjør om du kvalifiserer for trygd. Folk hverken vil eller kan velge trygd, altså.

Påstandene er fremsatt med betydelig retorisk suffisanse, og bringer inn både Hegnar selv og Finansavisens lesere i eksemplene. Det er, tilsynelatende, beskrivelser av verden, men de kommer med sterke normative føringer. Tittelen «folk flest vil jobbe» er for eksempel ikke bare en statistisk påstand; den antyder også fort at det er ufint og mistenkeliggjørende å anta at ikke alle har et tilstrekkelig sterkt ønske om å jobbe.

Påstandene har dessuten den fordel at de er mer eller mindre sanne: Det er riktig at de fleste foretrekker å jobbe – akkurat som Hegnar! Det er sant at man ikke blir rik av trygd. Og mange trygdede har vært gjennom lange og kanskje vonde runder med leger før de godkjennes som syke nok.

Hadde dette vært hele bildet, hadde saken vært opp og avgjort: Opp med trygden, og nei til kontroll! Problemet her er all den informasjonen Kristjánsson utelater. La oss se på noe av det:

For det første: Ja, mange mennesker vil arbeide nesten uansett, og jobben er for mange en viktig kilde til mening i hverdagen. Det gjelder spesielt hvis man har en så meningsfull arbeidshverdag som Mímir Kristjánsson selv – eller som Trygve Hegnar. Men svært mange jobber er likevel ikke slik: De er i stedet rutinepregede, slitsomme og lite meningsskapende – eller, mer presist: mange arbeidstagere opplever selv sin arbeidshverdag slik. En tredjedel av lavtlønte arbeidstagere over 30 år med liten grad av autonomi i jobben oppgir at de har lav motivasjon for arbeidet. Det er verdt å huske på at det i slike situasjoner kan være mye annet som kan gi mening i hverdagen, som barn og barnebarn, familie og venner eller hobbyer.

Og det er slett ikke slik at alle arbeidsplasser er gode sosiale møteplasser: Dårlig personkjemi eller andre typer konflikter bidrar hyppig til å gjøre arbeidshverdagen mindre gledesfylt. Rundt en tredjedel opplever ofte eller av og til dårlig forhold til ledelsen og rundt en fjerdedel gjør det samme i forholdet til kolleger.

For det andre: Ja, en fjerdedel av dem som mottar uføretrygd, er fattige etter EUs definisjon. Det tallet må tas på alvor – men det må også suppleres av andre. Det er nemlig mange som faktisk jobber, som også er fattige etter denne definisjonen. Det gjelder hele 13,9 prosent av enslige forsørgere som er i arbeid, og 7,5 prosent av enslige arbeidstagere. Samtidig er altså tre av fire som mottar trygd ikke fattige etter definisjonen. Og selv om mange blant Finansavisens lesere kanskje ville slitt med å klare seg på en lønn på 440 000 kroner i året, gjør 20 prosent av arbeidstagerne nettopp det. Og en ganske stor andel av dem som i dag står utenfor arbeidslivet, ville plausibelt hatt lønninger i nettopp det sjiktet.

For det tredje: Ja, uføretrygdede har omfattende kontakt med helsevesenet og NAV før uføretrygd innvilges. Det er likevel slik at den trygdede selv har vesentlige muligheter til å påvirke konklusjonen. En studie fra 2006 fant for eksempel at rundt en tredjedel av de uføretrygdede hadde muskel- og skjelettplager der legen ikke kunne gjøre objektive funn eller konstatere bestemte lidelser. Det samme gjelder i stor grad ved langtidssykemeldinger. Derfor viser da også flere nyere studier at det er stor forskjell mellom leger når det gjelder sykemeldingspraksis, og vi ser at disse forskjellene påvirker pasienters valg av fastlege.

Alt dette betyr ikke at folk flest ikke vil jobbe. Men det betyr at mens det er slik at de fleste ønsker seg en meningsfylt, og gjerne brukbart betalt jobb, er det mange som har en arbeidshverdag som er slitsom og ikke alltid like givende eller like trivelig. Samfunnet – både private aktører og politikere – bør selvsagt interessere seg for hva som kan gjøres for å gjøre arbeidshverdagen bedre for flere. I mellomtiden er det likevel slik at velferdssamfunnet vårt er avhengig av at folk i hovedsak står i jobb også når arbeidet kan oppleves som slit. Men spesielt blant litt eldre arbeidstagere er det ikke så rart om man samtidig begynner å kjenne at helsa ikke er hva den engang var. For det er ikke slik at det er en enkel dikotomi mellom frisk og syk – helse kommer i grader, og inngår i en helhetlig livserfaring.

Å si at incentiver påvirker hvor mange av disse som likevel står i jobb – eller står lenger i jobb – er ikke en mistenkeliggjøring, en moralsk dom eller en anklage om unnasluntring: Det er en realistisk vurdering av hvordan det er å være arbeidstager i Norge i 2023, som har solid støtte i empiriske data.

Mímirs metode

Den som leser Kristjánssons innlegg, der han etter eget utsagn altså «tøffer seg» i Finansavisen, vil altså ikke få vite at svært mange mennesker – av forståelige årsaker – ikke er så motivert for jobben de har; at mange mennesker har lite å tjene økonomisk på å velge å jobbe; og at mange sykemeldte og uføretrygdede har betydelig påvirkning på hvorvidt de faktisk sykemeldes og trygdes eller ikke.

Jeg tviler på at utelatelsen skjer fordi Kristjánsson ikke er kjent med disse forholdene: Han har vært politiker i mange år, og disse tallene er en viktig del av debatten for dem som sysler med dette. Det er mer sannsynlig at dette er en perfeksjonert kommunikasjonsstrategi som gjør det mulig å si en rekke ting som ikke er objektivt direkte usant; pakke det inn i et moralsk og politisk virkningsfullt språk; og levere pakken med en humoristisk snert som anerkjenner og inkluderer den budskapet leveres til.

I sum kan vi kalle denne kommunikasjonsformen «Mímirs metode». I teorien skiller den seg kanskje ikke nevneverdig fra hva andre politikere bedriver – men den har to særtrekk. For det første er Kristjánsson noe mer skamløs: Snarere enn å argumentere mot argumentene som taler for en annen eller mer nyansert konklusjoner, utelater han rett og slett de sentrale begrunnelser for den arbeidslinja han vil avvikle, fra diskusjonen. For det andre, og kanskje like viktig, er Kristjánsson nesten unikt dyktig i denne debattformen i norsk politikk i dag. Mange politikere prøver seg på tilsvarende frekkiser, men de gjør det ikke med samme retoriske finesse og snert – og derfor slipper de heller ikke unna med det.

Dårligere samtale

Jeg skal ikke holde det mot Kristjánsson at han gjør en utmerket jobb for Rødt i disse debattene. Men en debatt som omgår så mange reelle forhold, kommer likevel med noen vesentlige omkostninger.

Det handler for det første om de økonomiske omkostningene ved trygd, som er formidable: 118 milliarder kroner går til uføretrygd i 2023. Ytterligere 82 milliarder kroner går til sykelønn og arbeidsavklaringspenger. Det er 200 milliarder kroner til sammen. En reduksjon i forbruket av disse ytelsene på for eksempel ti prosent tilsvarer altså en besparelse på 20 milliarder kroner, pluss tapt verdiskapning og tapte skatteinntekter. Kristjánsson vil kanskje ikke bruke pengene på å fjerne formuesskatten, men noe nyttig for vanlige arbeidsfolk i dette landet kan han sikkert finne på med dem likevel.

Det er altså derfor vi har arbeidslinja: Fordi omkostningene ved ikke å tenke på incentiver og ikke å ha forsøksvis kontrollerbare kriterier for hvem som kan benytte velferdsordningene potensielt er ekstremt høye.

Men en annen viktig omkostning er at vi ikke får en god samtale om reelle problemer ved både trygdesystemet og ved arbeidslinja. For det er selvsagt mulig å kritisere aspekter ved arbeidslinja, som ikke uten videre må eller kan bety at det absolutt alltid skal lønne seg å velge arbeid for alle. Men en god kritikk må ta utgangspunkt i at vi står overfor en del dilemmaer og en del avveininger.

De fleste nordmenn ønsker nemlig gode ordninger for å sikre verdige liv for dem som ikke kan jobbe. Hvis vi anerkjenner at ordningenes utformingen har noe å si for bruken av dem, betyr det at vi grovt sett har tre mulige tilnærminger: Vi kan regulere tilgangen til ordningene gjennom streng kontroll – eller mistillit, som Kristjánsson kanskje vil kalle det; vi kan gjøre ordningene så lite attraktive at få vil velge å misbruke dem; eller vi kan akseptere at det blir enormt dyrt og fortrenger andre viktige prioriteringer for en velferdsstat. Trygdesystemet har elementer av alle disse hensynene: Vi har en kontroll – men den er ikke tilstrekkelig for svært mange lidelser uten objektive funn. Vi vil at det skal lønne seg å jobbe, men særlig for forsørgere innebærer hensynet til barn at det for en del kan lønne seg med trygdeytelser fremfor en lavtlønnet jobb. I sum har vi derfor også akseptert at helserelaterte ytelser beslaglegger flere skattekroner (eller kanskje oljekroner) i Norge enn i de fleste andre land.

Kristjánsson liker iblant å iscenesette seg selv som Gerhardsens arving. Men Gerhardsens parti visste at realisme var viktig når velferdsordninger skulle utformes. Arbeiderpartiet brukte flere tiår på å utvikle blindetrygden til en generell uføretrygd, som kom først i 1960. Årsaken var nettopp diskusjoner om avgrensninger og incentiver – eller arbeidslinja, om du vil. Slike diskusjoner var Gerhardsens metode. Mímirs metode er egnet til å score gode retoriske poenger, men mindre egnet til å bygge en velferdsstat.

Ikke desto mindre: Kristjánssons oppspill til debatt er nok til at han fikk ønsket sitt oppfylt – nå angripes han også i Minerva, og inviteres med dette til et svar: Send innlegg eller kom til podcast, og la oss snakke om dilemmaene i arbeidslinja!