Richard Reeves tror amerikanere er modne for å snakke om at kjønnsforskjeller går begge veier

– Etter å ha forsket på ulikhet i mange år, mener jeg at arbeidslivet er rigget i kvinners disfavør og utdanningssystemet i gutter og menns disfavør, sier Richard Reeves.

– Vi må forbedre begge deler. Det er et falskt valg å tro at en må prioritere.

Den britiske historikeren og filosofen, som er tilknyttet tenketanken Brookings Institution i Washington, D.C., er aktuell med Of Boys And Men. Boka handler om gutter og menns stilling i det amerikanske samfunnet. Men, som Reeves påpeker: Problemene er universelle – gutter og menn sliter i alle vestlige land, og de sliter på samme vis.

I Norge er flere av Reeves’ situasjonsbeskrivelser nokså innterpede, særlig etter NRK-dokumentaren Kjønnskampen, som satte i gang en nasjonal samtale i 2019. Men la oss, for ordens skyld, gjenta klagesangrefrenget: Gutter faller etter i skolen. Fyller fengslene. Dominerer selvmordsstatistikken. Er oftere ufrivillig barnløse, og hvis de får barn og skiller seg, har de dårlige kort på hånden under barnefordelingssaker. Og ja, siden vi først er inne i rettssalen: De dømmes også hardere når de sitter på tiltalebenken for samme type forbrytelser som kvinner.

Mye av dette er ikke nytt, selv incelfenomenet har dype historiske røtter – visste du at vi har nesten dobbelt så mange stammødre som stamfedre? – men Reeves viser med grafer og statistikk hvordan mange piler peker feil vei. Mens kjønnsgapene i kvinners disfavør tettes, er tendensen på motsatt hold at de vides ut. Hvor ille det har blitt på enkelte fronter, særlig etter pandemien, var for meg overraskende.

Det mest interessante med boka, foruten om løsningene han presenterer, er likevel tonen. Reeves bruker ikke krigstyper. Tvert imot avfeier han narrativet om at det er en «krig mot gutter og menn» og han vedkjenner i samme åndedrag at det fortrinnsvis er automatisering og frihandel som har fratatt arbeiderklassemenn jobb og verdighet, ikke kjønnsforskere og dydsflaggende Hollywood-feminister. Reeves mener følgelig det er galt å skru klokka tilbake og be unggutter bli mer som fedrene sine. Men han mener også det er feil å be dem bli mer som søstrene. Ifølge Reeves må biologi med i regnestykket, og han anfører at vedvarende forskjeller mellom kjønnene på gruppenivå, særlig når det gjelder modning og prestasjoner i skolen, bør adresseres strukturelt. Løsningen? La guttene starte ett år senere på skolen! Mangfoldiggjør læringsmetodene i klasserommet! More to come.

Bok

Of Boys and Men: Why the Modern Male Is Struggling, Why It Matters, and What to Do about It

Richard V. Reeves

Brookings Institution Press, 2022

256 sider

Siden bokslippet har Reeves blitt invitert til å snakke i Kongressen. Heterodokse tenkere som Jonathan Haidt, Shadi Hamid og Andrew Yang har også rost boka opp i skyene. Hyllesten står i skarp kontrast til advarslene Reeves fikk da han ga seg i kast med prosjektet.

– Mange venner og kjente sa til meg at jeg var i ferd med å tråkke ut i et minefelt, sier Reeves.

– Men dess mer jeg ble frarådet å skrive boka, dess viktigere tenkte jeg det var at jeg skrev den. Hvis man holder kjeft og overlater samtalen om gutter og menns problemer til antifeminister på ytterkanten, så blir samtalen et antifeministisk ytterkantfenomen. En sentral del av prosjektet mitt er å normalisere denne samtalen.

– Bokas undertittel foreslår at den moderne hannen sliter. Realiteten er vel snarere at det er noen undergrupper av menn som sliter, slik du også kommer inn på utover i boka. Hvorfor maler du innledningsvis med såpass bred pensel? Bør vi ikke være presise, hvis vi skal løse konkrete problemer?

– Som du har lest, så er jeg særlig bekymret for svarte gutter og gutter med arbeiderklassebakgrunn. Sånn sett kunne jeg vinklet undertittelen opp mot dem. Samtidig utgjør disse undergruppene en stor andel av menn i USA, og jeg vil også tilføye at mye av de sosiale problemene jeg beskriver i boka angår gutter og menn generelt. Jeg har for eksempel observert at sønnene mine – som alle vokste opp i det du kan kalle et velutdannet, bemidlet hjem – har møtt flere utfordringer som var fremmed for min mannsgenerasjon, både på sjekkemarkedet og i skolen.

– Du skriver i boka at gutter kommer på etterskudd på skolen, fordi utdanningssystemet er strukturert på en måte som tilgodeser jentene. Noen vil hevde at utdanningssystemet reflekterer hva som skal til for å bli en moderne, nyttig samfunnsborger, og at det ikke er, eller bør være, utdanningssystemets primære mål å lukke kjønnsgapet.

– Det er en velfundert innvending. Men vi kan ikke bare ignorere kjønnsgapet. Det finnes også flere ferdigheter som verdsettes på jobbmarkedet, som ikke reflekteres i skolen. Å være villig til å ta sjanser, samt å være monomant anlagt, slik at man gjerne hyperfokuserer på enkeltproblemer og ignorerer mye annet, er for eksempel noe som belønnes innenfor entreprenørskap, men ofte straffes på skolen. Dett er bare et eksempel på at egenskaper gutter oftere besitter – som hverken er udelt positive eller udelt negative isolert sett – blir et udelt onde i skolen.

Reeves legger til at nedprioriteringen av yrkesfag i skolen heller ikke gjenspeiler etterspørselen i arbeidsmarkedet og at det ikke er slik at all jobbvekst fremover kun vil være innenfor tradisjonelle kvinneyrker, eller det han kaller pink collar. I tillegg mener han det er urettferdig at det iverksettes mange incentivordninger for at kvinner skal ta realfag, men forsvinnende få for at gutter skal ta helsefag.

– Dobbeltmoralen du belyser i boka er unektelig. Samtidig er jeg i tvil om prestasjonslikhet bør være det overordnede styringsmålet. Noen av trendene du beskriver i boka er jo ikke negative i absolutte termer, selv om kjønnsgapet vides ut. Det er for eksempel flere menn som uteksamineres fra college enn på 70-tallet, selv om menn sakker akterut sammenlignet med kvinner. Spørsmålet mitt er derfor: Er det en fare at vi blir så besatt av kjønnsforskjeller at vi ikke klarer å gjenkjenne, og gjenta, politikk som faktisk drar alle opp?

– Jeg er enig i at vi skal være mer opptatt av absolutte enn relative problem. I hovedsak kan vi bry oss om ulikheten fordi den er et problem i seg selv, eller fordi den fører til noe annet. Jeg er mest opptatt av ulikhetene som faller i den siste kategorien. Når vi ser at kjønnsfordelingen blir skjevere når det gjelder hvem som tar lærerutdanning, så er det for eksempel et problem, fordi vi har grunn til å tro at gutter trenger mannlige rollemodeller og lærere i skolen. Dess sterkere slike tendensene er, dess vanskeligere blir det også å gjøre noe med dem, ettersom de foreliggende forskjellene forsterkes av overrepresentasjonen. Av den grunnen mener jeg at det er viktig å se på om kjønnsgapet vider seg ut heller enn tettes.

Reeves skriver mye om hvorfor prestasjonsgapet i skolen forverrer seg, men også mye om hvorfor det er så universelt. Det viktigste argumentet hans her er at gutter modnes senere. Ifølge Reeves – som hyppig refererer til blant andre Stanford-biolog og nevrolog Robert Sapolsky – har jentenes frontallap to års forsprang på guttenes når de er rundt 15. Dette igjen berører impulskontrollen og evnen til selvregulering, som igjen har store konsekvenser for skoleprestasjonene.

– Du viser i boken din at en av grunnene til at utdanningssystemet svikter guttene, er at de modnes i lavere tempo. Som du vet er det samtidig betydelig overlapp mellom kjønnene og en logisk tolkning av det du sier er at utdanningssystemet også svikter jenter som modnes sent. I stedet for at gutter starter et år senere på skolen, slik du foreslår, burde det ikke heller vært slik at bare umodne elever holdes tilbake?

– Det er sant som du sier at det er betydelig overlapp mellom kjønnene når det gjelder modning. Samtidig er det mer overlapp mellom 5 år gamle jenter og 6 år gamle gutter, enn vi ser mellom 5 år gamle gutter og jenter. Å holde gutter tilbake ett år vil derfor gi en bedre kategorisering, selv om heller ikke denne er perfekt. Når det er sagt, ønsker jeg mer individualisering og mindre bruk av samlebåndsmetoder. Men så lenge vi klynger oss til alderssegregeringen, bør vi bruke den på et vis som gjenspeiler det generelle modningsnivået, så det funker best mulig for flest mulig. Jeg må også tilføye at systemet bør inneholde valgfrihet.

– For noen år siden skrev jeg om fremveksten av rene gutteskoler i USA for en avis i Norge. Den gang besøkte jeg flere gutteskoler og jeg fordypet meg i forskningen som så på hvordan elevene presterte om de ble kjønnssegregert. Mange av resultatene var lovende, men, som du gjør i boka, landet jeg på konklusjonen at gutteskoler ikke er en god løsning i det 21. århundret, av flere grunner jeg ikke skal gå inn på her. Jeg plukket samtidig opp flere konstruktive ting fra de skolebesøkene. Blant annet så jeg at flere av gutteskolene hadde gått langt i å mangfoldiggjøre undervisningen. Dette slo meg som en god idé. Hvorfor ikke dele elevmassen mer opp etter hvordan de lærer best? Som elev klarte jeg for eksempel selv aldri å følge tavleundervisning. Det var helt bortkasta for meg. Men jeg kunne absorbere kunnskap fra bøker og praktisk læring. Siden har det slått meg at elever som meg – uavhengig av kjønn – kanskje burde vært i en klasse med et undervisningsopplegg, mens elever som faktisk fikk mye ut av tavleundervisning kunne vært i en annen og hatt et annet opplegg. Hva tenker du om differensiering av denne typen?

– Ja, jeg vil ha ulike læremodeller, som er tilpasset ulike elevgrupper. Og da vil man nok se at undervisningsopplegg er rigget mot elever som foretrekker praktisk læring, vil ha en overvekt av gutter, men ikke 100 prosent. Grunnideen for kjønnsdelte skoler er at det knapt nok finnes overlapp mellom kjønnene angående hvordan de lærer. Det er galskap. Crazytown! Men så finnes det også de som hevder at det ikke er noen kjønnsforskjeller overhodet. De folka er også gale. De lever ikke i den virkelige verden. Hvis vi gir elever større valgfrihet når det gjelder hvordan de lærer – ikke hva – vil vi få overlapp heller enn adskilthet, som er langt riktigere for alle parter.

Of Boys And Men er mer enn et innlegg i skoledebatten. Mannefallet i deler av arbeidslivet er også noe Reeves vier mye plass. Han fraviker ikke grunnhypotesen om at arbeidslivet generelt er rigget i kvinners disfavør, men tilføyer at flere likestillingstiltak burde vært myntet på menn, ettersom kjønnsbalansen i tradisjonelle kvinneyrker ikke forbedres på samme måte som kjønnsbalansen i tradisjonelle mannsyrker.

– Du tar til orde for «affirmative action» innenfor skolen og deler av helsevesenet. Kan ikke det forringe kvaliteten på tjenesten om man kvoterer inn mindre kvalifiserte kandidater?

– Det kommer an på hvor langt du tøyer strikken. I Finland hadde de lenge en politikk der 40 prosent av lærerstudentene skulle være menn. Det gikk nok på kvaliteten løs og de avviklet det. Jeg støtter ikke kvotebaserte tiltak. Men jeg støtter tiltak som ligner på de man har brukt for å få flere kvinner til å ta realfag. Ordningene der har hovedsakelig handlet om incentiver. Vi må nok akseptere at det vil være en overvekt kvinnelige sykepleiere og lærere, men vi trenger ikke å akseptere at skjevfordelingen er så stor som i dag.

Reeves hører ofte folk si at «ingen hindrer menn fra å ta sykepleierutdanning». Det synes han er tøysete innvending.

– Det blir for meg litt som da menn på 70-tallet sa at ingenting holdt kvinner tilbake fra å ta ingeniørutdannelse, som om sexismen ikke var allestedsværende og det var en kulturell barriere. En mann som velger å bli sykepleier i dag, vil ofte føle seg som en fremmed fugl i flokken når han møter opp på første dag på sykepleierskolen og ser at både studentmassen, så vel som faktultetstaben, er over 90 prosent kvinnelig. Igjen er vi tilbake til dette med hvordan foreliggende forskjeller forsterkes. Profesjonen blir mer kvinnelig, fordi den anses som kvinnelig. I slike tilfeller mener jeg at man kan utlyse stipender og innføre støtteordninger som inspirerer menn til å ta helsefag. Vi må heller ikke tro at ting er hogget i stein. Dagens kvinneyrker har ikke alltid har vært kvinneyrker. Advokatyrket er ett eksempel

– I et av de avsluttende kapitlene om farsrollen, skriver du at morsrollen de siste tiårene har blitt utvidet, mens farsrollen ikke har blitt redefinert på samme måte. Jeg tror dette speiler en større tendens, nemlig at de kulturelle forventningene til gutter er mindre definert enn forventningene til jenter. Da jeg gikk på skolen på 90-tallet, var det for eksempel et slags narrativ om hvordan jentene skulle møte det nye årtusenet. De skulle ta plass. Sette grenser. Ta ordet. Gutter, på den andre siden, ble ikke tildelt en lignende håndbok. Hvis noe, fikk vi beskjed om hva vi ikke skulle gjøre. Jeg tror dette forvirret mange. Og spørsmålet mitt er derfor: Bør vi redefinere mannsrollen? Eller er en sånn kjønnet rolleforståelse et kontraproduktivt forsøk på skru tiden tilbake, tror du?

– Ja, jeg mener vi trenger et manuskript for menn, men manuskriptet bør ikke basere seg på en tradisjonell forståelse av maskulinitet. Da jeg vokste opp hadde man en kjønnet fortelling om hva som gjorde gutter til menn og jenter til kvinner. Mannen var brødvinner. Kvinnen omsorgsfull. Så rev vi opp rollebeskrivelsen og sa: «Kjør på jenter! Girlpower!». Det var selvsagt ikke galt å rive opp manuskriptene, men det var en tabbe å tro at et nytt manuskript for gutter ville skrive seg selv. Alle samfunn har hatt et manuskript for gutter. Vi trenger det også. På nettet ser du også at gutter hungrer etter tips for hvordan de kan lykkes. Så spørsmålet er: Hvem skal skrive det? Hvis ikke vi skriver manuskriptet, vil typer som Andrew Tate gjøre det for oss.

Reeves trekker et britisk gentleman-sukk.

– Jeg tror det er naivt å tro at vi noensinne vil leve i en androgyn verden. Men vi kan oppnå likestilling for det.

Les også:

Pluss

Pluss

Regjeringens mannsutvalg får nok å gjøre

Hvordan normalspekteret av politikere og medier snakker om normalspekteret av gutter og unge menn er langt viktigere å belyse enn at Andrew Tate er populær i sosiale medier.

Espen Goffeng