Fanden på veggen

I topartisystemer har det seirende partiet makten til å gjennomføre den politikken de er valgt på. Det er ikke til hinder for at de har lovet for mye, men de kan i det minste holdes ansvarlig for brudd på valgløftene. I flerpartisystemer er den faktiske politikken resultat av forhandlinger, og kan ligge ganske langt unna det hvert parti gikk til valg på. Jo flere partier, desto mindre avgjøres i valg og mer i disse forhandlingene, noe som relevant for den debatten om sperregrensen som ble forsøkt gjenopplivet av Vårt Land her om dagen.

Gjennomslaget for småpartier når de samarbeider med partier i posisjon står ofte i samsvar med partiets størrelse, men det behøver ikke være slik. Høyre gikk til valg på skattelettelser i 2017, og Frp ville ha store skattelettelser. De gikk til valg på å holde veksten i offentlige utgifter nede, eller sågar kutte mange av dem. Selv om de to fikk 40 prosent oppslutning, ble resultatet tilnærmet ingen skattelettelser og store utgiftsøkninger, også utenom covid-effekten. De to minipartiene som ville noe annet – Venstre og KrF – fikk gjennomslag på disse områdene, mot at Erna Solberg fikk være statsminister, og Frp fikk noen gjennomslag der de ville ha økte utgifter, som til veiene, og i innvandringspolitikken.

I lokalpolitikken i Oslo har vi også erfaring med at Rødt har fått gjennomslag for en mer radikal politikk når det gjelder private aktørers rolle, særlig barnehagesektoren, enn valgresultatet skulle tilsi. Arbeiderpartiet og MDG har gitt noe som ikke er så viktig for dem, mot å få sitte trygt.

Det er derfor en viss saklig basis for påstander om at stemmer du Ap kan du få Rødt-politikk. Stemmer du Venstre kan du få Frp-politikk. Stemmer du Høyre, kan du få KrF- eller Ap-politikk. Ikke hele pakka, men deler av den. Dette utnyttes og overdrives når et parti skal fiske velgere som ikke ligger ute på fløyene. Høyre og Arbeiderpartiet vil ha lillavelgere som ikke kan fordra henholdsvis Rødt/MDG og Frp. Frp vil hindre at gamle velgere går til Sp ved å skremme med at Sp vil måtte gi innrømmelser til SV og MDG, både om dieselavgifter og innvandring.

Ingen arveavgift

Realismen i slike påstander må vurderes fra sak til sak. VG kunne onsdag avlyse faren for at arveavgiften gjeninnføres dersom det blir rødgrønt flertall i september. Gladnyheten kom til og med på papiravisens forside. Et Ap-medlem av Stortingets finanskomité sier at Ap ikke har «noen planer» om å gjeninnføre den. Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe slår fast at Senterpartiet er imot å gjeninnføre den. Det siste er et klart standpunkt, som er i samsvar med det Sp har sagt tidligere – der Slagsvold Vedum har slått fast at det helt sikkert ikke vil skje.

Men Aps «ingen planer om» er mindre forpliktende. Planer kan endres, for eksempel i forhandlinger om regjering og statsbudsjett. Ingrid Helgø er påpasselig med å snakke om ikke å gjeninnføre den gamle arveavgiften, med dens mangler. Her er det enda et smutthull. Det som diskuteres på venstresiden er ikke å gå tilbake til den gamle arveavgiften, men å innføre en ny og annerledes en.

Overfor VG er Frps Sivert Bjørnstad skeptisk til løftene, fordi Ap og Sp har vært for arveavgiften tidligere. Det virker som et tynt argument, særlig fordi Jens Stoltenberg halverte den i sitt siste budsjett. Da er Jan Tore Sanners skepsis bedre begrunnet. Han peker på at venstresidens regnestykker ikke går opp, og at de to partiene vil bli presset til å skaffe inntekter for å dekke løfter på utgiftssiden.

De som er skeptiske til Aps løfter kan også trekke frem at det er mange krefter i partiet som ønsker en arveavgift. AUF er for, tankesmien Agenda, som ligger nær Arbeiderpartiets venstreside, er en pådriver og LOs sjefsøkonom gir betinget støtte.

Min vurdering er at Arbeiderpartiet ikke vil innføre en arveavgift de neste fire årene, selv ikke etter press fra venstresiden og med behov for penger i statskassen. Men det hadde ikke vært utelukket, dersom partiet ikke var avhengig av Senterpartiet. Men det blir de åpenbart, og Senterpartiets løfter på dette området er så klare at høyresidens skremsler er nettopp det – skremsler.

Intet sykelønnskutt

Dette skremslet er likevel ikke så urimelig som det som Arbeiderpartiet og særlig LO-leder Peggy Hessen Følsvik til stadighet kommer med. Hun mener at Frp og Høyre vil kutte i sykelønnsordningen dersom de får anledning, på tross av gjentatt forsikringer fra statsministeren og nedover, og at det er mange valg siden de hadde dette på programmet – mye lenger siden enn Arbeiderpartiets støtte til arveavgift. Hun peker på at noen på høyresiden tar til orde for slike kutt. Det er riktig – Minerva er blant dem, akkurat som folk i hennes eget parti vil ha en arveavgift.

Halmstrået er at Venstre, som eneste parti på Stortinget, ønsker et slikt kutt. Det er utenkelig at Venstre skulle få gjennomslag for dette, og det vet Følsvik. Dette er ren skremselspropaganda.

På lenger sikt er det selvsagt mulig, ja sannsynlig at Arbeiderpartiet, dersom de fortsetter sin venstredreining, vil gå inn for en form for arveavgift. Men altså ikke de neste årene. Dersom Høyre etter at Erna Solberg forsvinner ut av politikken finner igjen sin økonomiske ansvarlighet, og oljepengene ikke lenger er så mange, er det også sannsynlig at partiet vil gå inn for å kutte i sykelønnen. Men altså ikke de neste årene.

Valgkampen til høsten ville være tjent med at vi diskuterte reell, og ikke konstruert uenighet. Lykke til med det!