Det holder ikke å være mot fascisme, du må være for demokrati også

«Måtte du leve i interessante tider» er et ordtak som ofte tilskrives de gamle kineserne, men som visstnok har britisk opphav. Om ordtaket er ment som en forbannelse eller en situasjonsbeskrivelse betyr ikke så veldig mye, for budskapet er på sett og vis det samme. Du kan si mye om krig, kaos, uro og kriser, men kjedelig er det ikke. Litt mer praktisk kan vi kanskje si at tiden vi lever i, er dårlig nytt for kjedelige, liberale demokrater og en fest for nihilister, kaosryttere og radikale av ymse slag.

Nesten alle sosiale reformer og demokratiske fremskritt har vært liberale i formen: likhet for loven, maktfordeling, liberal verdensorden, menneskerettigheter, ytringsfrihet, antirasisme, kvinners rettigheter, homokamp, religionsfrihet, eiendomsrett og så videre.

Likeledes kan vi si at autoritære regimer og ytterliggående ideer enten aktivt motarbeider liberale institusjoner og rettigheter, eller så har de et ytterst vilkårlig og opportunistisk forhold til dem. Et ferskt eksempel er da J.D. Vance i vår holdt sin svoveltale i München, der han anklaget Europa for manglende demokrati og ytringsfrihet.

I møte med nasjonalkonservativ autoritarianisme hører vi ofte fra andre konservative at slikt ikke er «ekte» konservatisme. Konservatismen er verken radikal eller revolusjonær, blir det sagt. Dessuten skal den konservative verne om institusjonene, særlig de som er demokratiske. Det er dessverre basert på litt ønsketenking, kanskje også litt ansvarsfraskrivelse, for autoritær nasjonalkonservatisme er en gren av konservatismen. «Edmund Burke ga konservatismen … en balansert tone, åpenhet for fakta og allsidig moderasjon som sto i kontrast til konservatismens blinde dogmatisme», skriver Edmund Fawcett i sin gode bok om konservatisme: «Maistre ble motopplysningstidens forløper for høyreorientert autoritarianisme og fascisme», fortsetter han. Burke stilte seg ikke bare åpen for (forsiktig) endring, han mente at verden stivnet og visnet uten. I motsetning til de reaksjonære, som betrakter endring som en eksistensiell trussel mot alle tings (naturlige) orden.

Det er viktig at moderate konservative er oppmerksomme på skråplanet i eget hus, særlig hos den som snuser på kulturkrigens fristelser.

Kort sagt: Konservatisme uten liberalisme er farlig.

Sosialisme uten liberalisme

Det samme kan man si om sosialisme. Venstresiden har slitt med sine egne demokratiske grensestolper i over hundre år. Den demokratiske venstresiden ble ikke til uten kamp. Heller ikke i dag er den uten demokratisk tvilsomme innslag, selv om den, med noen hestesko-unntak, er samlet i kampen mot fascisme og rasisme. Men sosialisme uten liberalisme er også farlig. Også på venstresiden har man i perioder vært late når det gjelder å markere den avgjørende forskjellen mellom demokratisk sosialisme og doktrinær sosialisme.

De siste hundre årene eller så har gitt oss mange eksempler på at antifascister ikke nødvendigvis var demokrater. Kommunister og andre ytre-venstreradikale sto på barrikadene mot fascismen, men sverget selv til totalitært tankegods. Antifascisten Bertolt Brecht, som ofte blir fremstilt som en slags frihetens vokter, ble «huspoet» i DDR. Nordahl Grieg var stalinist på sin hals, hvor mange er klar over det når de synger Til Ungdommen? «De var blitt brutte menn i fengslet, ikke brutte av tortur, men brutte av sin idés bankerott», skrev Grieg om de som ble stilt opp foran eksekusjonspelotongene under Moskva-prosessene.

Viktor Klemperers dagbøker og hans Det tredje rikets språk er blitt stående som standardverker om retorikken som forgiftet hele det tyske samfunnet. Etter krigen ble Klemperer professor ved universitetet i Leipzig, altså i totalitære DDR, og han var, frem til sin død i 1960, et trofast medlem av kommunistpartiet. Klemperer etterlot seg lite som vitner om reell opposisjon mot regimet. Dagbøkene hans fra tiden i DDR, som ble utgitt under tittelen Det minste ondet, avdekket, slik Christopher Hitchens har beskrevet det, «en mann som prøver å overbevise seg selv, ikke om at systemet var galt, men at det var riktig.»

Med Hitler mot Stalin

Det gikk naturligvis også motsatt vei. Blant mange nasjonalkonservative anti-stalinister, også her til lands, ble både Mussolini og Hitler betraktet som rett medisin. «Kommunistene og socialistene har meget å lære av situasjonen i Tyskland i dag. De vil da forstå at det er noget som heter – så langt og ikke lenger … Eventyret, – hvis man da kan gi det en slik benevnelse – er slutt …», sto det i Aftenpostens leder i mars 1933, like etter Hitlers maktovertagelse.

Utenriksreporter i samme avis, Nils J. Mürer gikk et skritt lenger. Ikke bare lukket han øynene, han slukte nazistenes kulisser med stort begjær. I 1935 ga han ut boken Det Nye Tyskland på Gyldendal som var et «forsøk på å forklare det nasjonal-socialistiske Tyskland innenfra» og vise at «det som skjer i Tyskland ikke lar seg avferdige med den enkle problemstilling: demokrati kontra diktatur» (dette var ord som falt i god jord hos selveste Knut Hamsun, heldigvis kom Mürer på bedre tanker og havnet i Hjemmefronten).

Også i dette landskapet er det skapt antinazistiske myter, som at Claus Von Stauffenberg og mange av de andre som forsøkte å ta livet av Hitler i 1944, var forkjempere for demokrati og frihet. I virkeligheten inngikk Von Stauffenberg i en lang tradisjon av reaksjonære antidemokrater som før krigen ville avskaffe Weimar-republikken og gjeninnføre keiserdømmet.

Historie skal selvsagt forstås utfra egen tid. Mange valgte pest foran kolera. Fascismen var så jævlig og brutal at mange ble blinde på (minst) det ene øyet. Stalins herjinger drev tusener inn i armene på Hitler. Men her skal verken blindhet eller skyld eller grenselandet mellom de to diskuteres. Poenget her er mye enklere: Å være mot et onde er ingen garanti for noe godt. Sett med skikkelig pessimistiske øyne kan det være regelen foran unntaket.

Konflikt

Vi snakker stadig vekk om polarisering. Uttrykket henleder tankene til to ganske likeverdige parter som trekker luften ut av midten/sentrum («the centre cannot hold» osv.). I virkeligheten er ikke vekten i nærheten av å være i balanse. Radikaliseringen av den nasjonalkonservative, populistiske høyresiden og omfanget av den er blitt en eksistensiell trussel for demokratiene våre.

Det utelukker naturligvis ikke at vi igjen kan oppleve en form for polarisering som minner om Weimar.

For det er ikke bare Trump og ytre høyre som ønsker konflikt. Det gjør store deler av ytre venstre også. Ytre høyre og ytre venstre deler langt på vei elendighetsbeskrivelsene. De gjør ofte felles sak i motstand mot det liberale samfunnet og dets institusjoner, mot globalisering, mot elitene. Ytre venstre har dessuten en revolusjonær, antikapitalistisk agenda. Kort sagt: Break the system! Eller la det råtne på rot.

I gamle dager snakket venstreradikale om «krisemaksimering», noe som betød at det var i kommunistenes interesse at den liberale, kapitalistiske verden kom i dyp krise. Lenin mente sågar at det var småborgerlig å avhjelpe den russiske hungersnøden, fordi sult ville fremskynde tsarveldets endelikt. Kraftig kost, og det er nok ikke lenger Lenin som motiverer dagens ytre venstre. Men logikken rimer. Det er smått illusorisk å forestille seg at ytre venstre nærer dyp omsorg for det liberale demokratiet. Oppriktig bekymring for Trump er mangelvare jo lenger ut til venstre du kommer. Sagt på en annen måte: Ytterst til venstre er Trump etterlengtet evidens på Vestens dødsralling (ellers en forventning om endetid de deler med nasjonalkonservativ spenglerianisme).

Sannheten er at mange ikke kjemper den samme kampen som det brede lag av moderate, liberale demokrater. I månedene og årene som kommer, vil hundretusener, kanskje millioner, av mennesker ta til gatene, alt etter hvor det bærer med den autoritære fremdriften i demokratiene våre. Det kan by på en del utfordringer. Krise er også tid for kaosrytteri.

Spørsmålet har fått en del oppmerksomhet i kjølvannet av at rene gatekamper har utspilt seg i California. Guvernør Gavin Newsom, som seiler opp som en mulig demokratisk presidentkandidat, holdt en fantastisk flammetale mot Trump. «What we’re witnessing is not law enforcement — it’s authoritarianism», sa han: «Democracy is under assault right before our eyes – the moment we’ve feared has arrived. He’s taking a wrecking ball to our founding fathers’ historic project.» Men Newsom advarte også i kraftige ordelag mot bruk av vold og hærverk, ikke bare fordi det er galt, men også fordi slike handlinger spiller kortene rett i hendene på Trump.

Dette er vanskelig å forholde seg til. Faren for «bothsideism» er overhengende. Det er skivebom å sidestille Trump og MAGAs massive, institusjonelle og systemiske angrep på demokratiet med noen tusen radikale aktivisters handlinger (noe Newsom selvsagt ikke gjorde). Dilemmaet oppstår når vi vet at Trump ler hele veien til kryptobanken hver gang en bil blir satt i brann. Slik får han lettvinne argumenter for å sette inn nasjonalgarden og høste sympati i de væpnede styrker (å tro at Trump ville endre mål og bli demokratitilhenger bare fordi demonstranter oppfører seg ordentlig, er selvsagt en illusjon, bare så det er sagt). Den konservative nevertrumperen David Frum har advart mot at Trump muligens prepper for unntakstilstand frem mot mellomvalget. Sagt på norsk: Det blir ikke noe mellomvalg, eller i alle fall ikke et fair og fullstendig mellomvalg. Trumps strategi er å fremelske konfrontasjon og påberope seg nødrettsforordninger, mener Frum. Noen historiske bjeller ringer vel her også?

Dette handler heller ikke bare om demokratisk sinnelag, men også om å vinne opinionen. Å brenne biler og kaste stein på politiet har aldri vært populært. Så hvordan kan vi bygge en bred, demokratisk forankret koalisjon mot autokratene og wannabe-autokratene? Hvor bred kan den være, hva slags plattform bør den ha, og hvem (om noen) skal utelates fra den? Hva er det egentlig vi ønsker å forsvare, enn si beholde, og hva er det vi ønsker å reformere?

På den ene siden er det veldig viktig at en allianse mot autoritære krefter er så bred som overhodet mulig, fra venstre til høyre, eller hvilken målestokk man ellers benytter. På den annen side er det problematisk, slik det er med liberalt demokrati i det hele tatt, at demokratiets styrke også er det svakeste leddet; toleransen for det antidemokratiske.

Vi lever i de beste av alle tider, hvis vi ser stort på det. Det liberale har tjent oss vel. Det betyr selvsagt ikke at alt er hunky dory. Problemene er også reelle. Mange mennesker sliter økonomisk og føler seg kulturelt fremmedgjort. Alt dette vet vi. Men en felle som alle liberale (i ordets vide forstand) kan gå i, er å kolportere ytterkantenes elendighetsbeskrivelser. Vi står i fare for å helle barnet ut med badevannet. Elendighetsbeskrivelser og apokalypse er en kjerne i nesten alle former for radikalisme, og som oftest med formål som ikke er forenlig med liberalt demokrati. Liberale demokrater er nødt til å gjenoppdage troen på seg selv. Motstanden mot ytre høyre må være liberaldemokratisk forankret.

Utfordringen i årene som kommer er hva slags demokratisk beredskap, oppdemming og muligheter vi har å stille opp med. En bred koalisjon er også nødvendig, fordi det er tvingende nødvendig for demokratiene å levere gode politiske løsninger, noe som bare kan skje ved å hente de beste løsningene fra mange kanter. Men reformene må være demokratiske. Fordi det er liberale demokratier som er under angrep. Det fordrer en bevissthet om den skjøre balansen som holder demokratiet oppe om truslene det står overfor.