Sic Transit Gloria Universitas

Først litt historie: Selv om det har vært universitetslignende institusjoner tidligere, i Antikken for eksempel Platons Akademia og Aristoteles’ Lykeion, er det først i 1088 at det første universitet i vår forstand ble grunnlagt, nemlig i Bologna. Grunnleggerne var katolske munker, men det ble undervist og gitt akademiske grader også i verdslige fag som filosofi, medisin, grammatikk og retorikk. Og ikke minst jus, dvs. verdslig, såkalt notarisk jus, basert på romerretten, i tillegg til kirkens egen kanoniske jus. Likevel var dette og etterfølgende middelalderuniversiteter bare i begrenset grad akademisk frie, men underlagt kirkens og teologiens kontroll. Bologna fikk i 1158 et akademisk charter: Constitutio Habita, fra Fredrik Barbarossa, som ga universitetet visse beskyttende regler mot innblanding utenfra. Men dette hjalp ikke under den vitenskapelige revolusjonen, som ble forsøkt bremset av teologer på mange måter.

Mer akademisk frihet fikk imidlertid universitetene etter reformasjonen, i de protestantiske områdene, takket være en protestantisk toregimentslære, i vid forstand. Og takket være Descartes’ egen toregimentslære, nemlig hans dualisme som inviterte til et kompromiss hvor kirken skulle nøye seg med den sjelelige substansen, mens naturfilosofene skulle ha frihet til å forske i den materielle, mekanistiske substansen. Særlig i det kalvinistiske Nederlandene fikk dette kartesianske kompromisset gjennomslag. Men også i Tyskland: Spinoza, den gang blant alle kristne anerkjent som djevelens ateistiske assistent, fikk til og med et tilbud om et professorat i Heidelberg. Men avslo fordi han ikke stolte på at den akademiske friheten der ville være vid nok for ham.

Uansett skjedde det på slutten av 1600-tallet en viktig utvikling: Naturvitenskapen flyttet ut av universitetene og inn i såkalte vitenskapsakademier, først og best The Royal Society i London, hvor Newton ble leder. Her ble også grunnlagt det første vitenskapelige tidsskriftet med peer reviewing, Philosophical Transcactions, som fortsatt kommer ut. Slike akademier var uavhengige av de avhengige universitetene – og ikke minst uavhengige av religionene – og sto for en stor grad av akademisk frihet.

Dermed kunne man allerede da ha skrevet nekrologer over universitetene? Men nei, for i 1809 ble universitetene i en viss forstand gjenfødt, for øvrig samtidig med at Norges første universitet ble født. Da ble det som senere fikk navnet Humboldt-universitetet i Berlin opprettet, inspirert av opplysningstidens ideer: Her ble vitenskapelig forskning igjen gitt akademisk frihet, og koblet sammen med undervisning slik at studentene ble påvirket av forskningens idealer med sikte på ikke bare å gjøre dem til fagpersoner, men også dannede opplysningsmennesker, som skulle etterleve Kants beskrivelse i artikkelen «Hva er opplysning»:

«Opplysning er menneskets frigjøring fra selvpålagt umyndighet. Umyndighet er menneskets manglende evne til å bruke sin fornuft uten å bli styrt av andre. Selvpålagt er denne umyndigheten når dens årsaker ikke er mangel på fornuft, men mangel på beslutsomhet og mot til å bruke den uten å bli styrt av andre. Sapere aude! (Våg å vite!) ‘Ha mot til å bruke din egen fornuft!’ – det er mottoet til opplysning.»

Disse idealene spredte seg så over til Amerika, hvor universitetene helt fram til slutten av 1800-tallet fortsatt hadde vært kontrollert av religiøse forestillinger. I dag er amerikanske universiteter blant de beste i verden, ikke minst målt i tallet på nobelprisvinnere. Men er under samme trussel som i Norge, som jeg straks skal komme til.

I Norge, etterhvert som UiO ble stort nok, har de humboldtske idealene stått sterkt. Og egentlig var det såkalte 68-opprøret en realisering av noen av disse idealene, selv om særlig de doktrinære marxistene knapt kan sies «å ha brukt sin fornuft uten å bli styrt av andre».

En moderne utvikling

Men mot slutten av 1900-tallet, i forbindelse med at universitetene ble masseuniversiteter, begynte en utvikling som gradvis skulle avvikle disse idealene: For å hanskes med de store studentkullene ble det innført målstyring og en voksende administrasjon for å gjennomføre denne. Det er nå stort sett flere administrative og tekniske stillinger enn vitenskapelige stillinger ved de fleste universiteter. I tillegg er de vitenskapelig ansatte pålagt eget administrativt arbeide som innskrenker deres forskningsmuligheter. Og ytterligere i tillegg må de vitenskapelig ansatte bruke mye av sin tid til å søke om midler til å forske fremfor å bruke denne tiden til å forske.

Dette har gjort at den forbindelsen mellom forskning og undervisning er blitt brutt, slik at idealet om ikke bare å utdanne, men også danne kritiske studenter er blitt oppløst. Ikke overraskende har studentene, som ikke lenger ser på seg selv som studenter, men som elever, sluttet å omtale universitetet med dette navnet. Nå heter det «skolen». Universiteter oppfattes å være videregående videregående skoler.

Organisatorisk har også endringer skjedd: Tilstrømningen av studenter og administratorer har nødvendiggjort økte statlige bevilgninger, noe som i sin tur har nødvendiggjort økt kontroll med bruken av disse, ikke minst med sikte på målstyring i retning av å redusere tallet på administrative ansatte, noe som nødvendiggjør ansettelse av flere administrative ansatte. Derfor har universitetsstyrene nå fått styremedlemmer utenfra universitetssektoren, som skal holde universitetene i ørene. Det er også framstøt for å ansette rektorer uten vitenskapelig bakgrunn, bare med såkalt lederkompetanse. Begge deler et angrep på universitetenes autonomi og akademiske frihet.

Nå er det imidlertid kommet et framstøt som er så alvorlig at også de vitenskapelig ansatte vil kunne måtte slutte å bruke «universitet» om sin arbeidsplass: Slik at utviklingen er ført i sirkel tilbake til den gang Bologna-universitetet ble dannet, før Constitutio Habita, tilbake til den gang teologien hersket over tenkningen.

Etikk-galskap

Vel, i dag er det ikke den gamle teologien som hersker, men nye sekulære erstatningsteologier. Fram til årtusenskiftet ble universitetene, ikke bare i Norge, grepet av etikk-galskap: Sekulariseringen var kommet så langt at kristendommens og statskirkens rolle som fundament for norsk moral var blitt borte, og i panikk ble faget etikk hentet fram som noe som skulle fylle det moralske vakuumet. Det ble opprettet etiske komiteer for det meste. Som ga inntrykk av å kunne regne ut moral.

Uansett: Etter årtusenskiftet er det klimakrisen som har tatt over som sekulær religion, gjerne med et presteskap rekruttert fra etikk-moralistene. Vi har fått en svensk Jeanne d'Arc, og vi har fått en bekjennelsesliturgi, hvor man høytidelig bekjenner at man tror, ikke på treenigheten, men på den menneskeskapte globale oppvarmingen. Hvis ikke er man ille ute og fortjener å utsettes for lokal oppvarming.

Det skjedde nemlig i de dager (2020) at det utgikk et bud fra universitetsstyret om at «det skulle lages en ‘Helhetlig klima- og miljøstrategi for UiO’». En arbeidsgruppe ble oppnevnt og gitt mandat til å utvikle et forslag til en slik strategi.

Nå har denne arbeidsgruppen presentert sin encyklika. Den inneholder en rekke forslag som innebærer avvikling av akademisk frihet.

Det er to hovedbegrep i teksten: «Bærekraftig», som forekommer 66 ganger. Og «tverrfaglig», som forekommer 32 ganger. I tillegg forekommer «grønn» 12 ganger. Likevel har jeg ikke klart å finne noen definisjon av «bærekraftig», like lite som teologer gir definisjoner av «frelse». I begge tilfeller tas det tydeligvis for gitt at dette er selvinnlysende størrelser. Jo, jeg er enig i at begge deler er ønskverdig. Problemet er å gi en operasjonell definisjon av dem.

Før dette er det blitt vedtatt en ny universitets- og høyskolelov, ikke av Vatikanet eller noen synode, eller Fredrik Barbarossa, men av Stortinget, hvor det fastslås at «Universiteter og høyskolers formål er å (...) d) bidra til en miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling». Noe arbeidsgruppen har basert seg på som en åpenbaring.

Forskning

Men dette formålet kan forstås på to måter.

I opplysningstidens ånd: At god forskning på sikt vil føre til disse positive virkningene, slik at man generelt bør fremme forskning, særlig såkalt grunnforskning. Fordi det er umulig å forutsi hvilken forskning som vil ha gode eller dårlige konsekvenser. Og at å komme med forhåndsdommer om dette vil kunne utslette nettopp forskning med gode konsekvenser.

Eller det kan forsåes i postmoderne ånd: At en slik stor fortelling om forskningens generelle positive konsekvenser må oppløses i små forskningsfortellinger, hvor bare noen av disse er positive. Encyklikaen «Helhetlig klima- og miljøstrategi for UiO» er tydelig postmoderne: Den mener at noen typer forskning på forhånd kan avsløres ikke å gi bærekraftig utvikling, og derfor må avgrenses. På tross av at forskningshistorien er full av eksempler på det motsatte:

«En bærekraftig omstilling på UiO innebærer videre at det handlingsrommet universitetet har, i form av frie midler og rekrutteringsstillinger, må styres bort fra forskning som ikke er forenlig med målsetningene i denne strategien. Det understrekes at det selvsagt fortsatt skal være full akademisk frihet for vitenskapelige ansatte. UiO bør imidlertid ikke gå inn med egenandeler i prosjekter som opplagt ikke er i tråd med en bærekraftig utvikling. Konkret innebærer dette at det kan være utlysninger der UiO rett og slett ikke skal søke og bidra med finansiering.»

Her understrekes det egentlig at det skal være full akademisk frihet til ikke å få forskningsmidler som ikke umiddelbart kan sies å gi bærekraftig utvikling. Understrekningen kan sammenlignes med slike erklæringene som at «Vi er selvfølgelig tilhengere av full ytringsfrihet, men …». Ordet «imidlertid» har omtrent samme betydning som «men».

En måte å få kontroll på spesialiserte dyktige forskere som går i dybden, men mangler korrekt kortsiktig perspektiv på at forskningen deres skal redde verden, er å fange dem inn i den magiske verdenen som kalles tverrfaglighet: Her er noen av de 32 forekomstene av dette sesam-ordet:

«De globale klima- og miljøutfordringene er komplekse, og de løses ikke av enkeltdisipliner. Vår innsats er derfor helt avhengig av at vi lykkes med å legge til rette for tverrfaglighet og etablerer robuste, tverrgående strukturer i organisasjonen som gir oss ytterligere rom for nyskapende forskning og utdanning, kreativ dialog og innovative løsninger.»

Og:

«Det er behov for tverrfaglige strukturer som omfatter flere enheter, det kan eksempelvis være tverrgående forskningsgrupper, senter eller større initiativ. I praksis innebærer dette at UiO må legge godt til rette for disiplinære så vel som tverrfaglige karriereløp. En spesiell bekymring blant yngre forskere (se CIENS-rapporten om tverrfaglig klima- og miljøforskning), er merittering knyttet til tverrfaglig forskning. Her hviler det et spesielt ansvar på UiO som institusjon når vi tilbyr og oppfordrer til eksempelvis tverrfaglige stipendiatstillinger.»

Dette betyr selvfølgelig at UiO må prioritere slik tverrfaglig forskning med umiddelbar forventning om å produsere bærekraft, framfor grunnforskning med ukjent framtid. Men som kjent finnes det ingen nobelpris i tverrfaglighet. Forestillingen om at tverrfaglig forskning gir geniale synergieffekter er kanskje ikke særlig godt dokumentert?

Undervisning

Når det gjelder den andre hovedoppgaven til universiteter – undervisning – er det klart at encyklikaen legger opp til å imøtekomme studentenes forestilling om ikke å gå på et universitet, men på en videregående skole hvor opplæring i ukritisk instrumentell kunnskap skal foregå: «Bærekraft skal være en integrert del av ikke bare studiene, men også av det daglige studielivet på UiO, og universitetet skal være et sted der studentene får utfordret og utfoldet seg.» Det snakkes også om utdannelse av «endringsaktører». Slik en misjonsskole skal utdanne misjonærer.

«For både studentene og foreleserne vil det være gunstig å etablere en felles forståelsesramme og språk i begynnelsen av utdanningsløpet, for eksempel gjennom Exphil og Exfac. Dette skal ikke gå på bekostning av den disiplinære fordypningen, men derimot bidra til å utvikle generiske ferdigheter som å kunne analysere komplekse systemer, tverrfaglig samarbeid, kritisk tenkning og arbeide strategisk på ulike nivåer for å skape endring (UNESCO 2018).»

Den siste setningen om «å utvikle generiske ferdigheter osv.», kan vanskelig karakteriseres som noe annet enn akademisk-byråkratisk mumbo-jumbo-språk (eller bla bla-språk, for å sitere det svenske vidunderbarnet).

Spesielt ille er det at Exphil er utpekt til å begynne denne indoktrineringen. Etter 2. verdenskrig var Expil ment å gi studentene innføring i kritisk rasjonalitet som et grunnlag for å tre inn i de forskjellig vitenskaper, men også for å vaksinere mot den indoktrineringen fascister og kommunister hadde holdt på med, og dermed utvikle samfunnskritisk dannelse. Men som nevnt da den moralistiske etikk-panikken brøt ut på 90-tallet, besluttet universitetet å fylle Exphil med etikk, på bekostning av kritisk rasjonalitet. Og nå skal dette erstattes(?) eller suppleres(?) med bærekraft-indoktrinering? Hva skal man da ta bort av pensum?

Uansett: Jeg regner med at encyklikaen kommer til å gli glatt gjennom beslutningssystemet. Det ledelsesadministrative komplekset er for lengst blitt for sterkt, noe det allerede, til skrekk og advarsel, har demonstrert gjennom slike oppsigelsessaker som den av Nedkvitne, og nå av Eikrem. Den menige vitenskapelig ansatte er slik satt ut av spill av feighet, forståelig nok, for i et hierarkisk system som et universitet er det nødvendig å stå på god fot med de over seg. Og de er dessuten nedtynget av arbeid med å søke etter forskningsmidler.

Til slutt skal jeg bare minne om at det i 1988, i anledning av de 900 år siden grunnleggelsen av Bologna-universitetet, ble vedtatt et Magna Charta for de europeiske universitetene, også underskrevet av Norge. Der finner vi følgende hovedprinsipp:

1. Universiteta er sjølvstendige samfunnsinstitusjonar som, sjølv om dei er ulikt organisert av geografiske og historiske årsaker, kritisk produserer, utforskar, vurderer og formidlar kultur gjennom forsking og høgare utdanning. For å stille seg opne overfor behova i omverda, må universiteta vere moralsk og vitskapleg uavhengig all politisk autoritet og økonomisk makt

2. På universiteta må undervisning og forsking vere uskiljelege om undervisninga skal kunne følgje med i behovsutviklinga, nye samfunnskrav og vitskaplege nyvinningar

3. Fridom i utdanning og forsking er grunnleggande prinsipp for universiteta. Styresmaktene og universiteta må, på kvart sitt område, garantere og fremje respekten for dette grunnleggjande kravet.