Forskere som ikke tåler uenighet har forlatt vitenskapen

I en kronikk publisert hos Stavanger Aftenblad går et knippe forskere tilknyttet Universitet i Stavanger til angrep på universitets rektor Klaus Mohn for å ha deltatt på et arrangement i regi av Klimarealistene. I tillegg kritiserer de at den danske forskeren Bjørn Lomborg nylig er blitt invitert til et arrangement i regi av universitetet – med «en tittel som antyder klimaskepsis».

Dette er ifølge de fem kronikkforfatterne en uakseptabel praksis, og de er «bekymret for at [slike arrangementer] skaper forvirring om klimaendringer, til tross for overveldende vitenskapelig enighet, og dermed distraherer offentlig oppmerksomhet bort fra den presserende agendaen for klimahandlinger».

Forskerne mener dette er en «absurd situasjon» at slike arrangementer finner sted, fordi «utfordringen nå er å sikre tilstrekkelig politisk og økonomisk engasjement for å gjennomføre en grønn omstilling». Av den grunn kan ikke Universitet i Stavanger eller andre norske universiteter opptre som en «debattklubb hvor alle meninger og synspunkter er like mye verd».

Arrangementet med Klimarealistene har allerede vært diskutert i flere runder, og rektor Klaus Mohn forklarte selv i sitt innlegg på møtet hvorfor han deltok. La oss derfor her konsentrere oss om arrangementet med Bjørn Lomborg – kronikkforfatterne navngir ham, absurd nok, ikke i teksten, formodentlig for ikke å skape ytterligere oppmerksomhet om ham.

De fem forskerne har etter mitt skjønn rett i deler av kritikken mot Lomborg, som fremkommer i lenker til anmeldelser av hans bok. Deler av faktagrunnlaget er selektivt plukket ut, kan vi blant annet lese. Men dette er et rart grunnlag for scenenekt: at noen forskere kritiserer andre forskere for selektivt faktagrunnlag, misforståelser og skjeve fremstillinger, er hverdagen i akademia, ikke en ekstraordinær hendelse. Så er det heller ikke her det virkelige ankepunktet hos kronikkforfatterne ligger: Selv om Lomborg ikke er klimaskeptiker, i den forstand at han avfeier at menneskeskapte klimaendringer finner sted, er han en verdensledende talsperson for skepsis knyttet til effekten og nytten av ulike klimatiltak. Lomborg kan sålede som kronikkforfatterne beskriver bidra til å forsinke «klimahandlinger». Og det er derfor han ikke bør få taletid.

Det som dermed gjør innlegget deres relativt absurd i vitenskapelig sammenheng, er at de rett frem skriver at en debatt om rasjonalet bak «klimahandlinger» er helt uønsket, fordi dette går på bekostning av å fremme en bestemt politisk agenda om mest mulig «klimahandling» nå.

Historisk sett har formålet med vitenskapelige institusjoner vært å frembringe og foredle kunnskap på en fordomsfri måte, der selve premisset for arbeidet er vi alltid kan forbedre våre innsikter. Hvordan man vil agere i lys av kunnskapen som frembringes, har aldri vært å forstå som et vitenskapelig spørsmål. Det er noe i stedet tilhører politikken – eller religionen dersom man mener at det det kun finnes ett mulig svar.

Dette innebærer selvsagt ikke at forskere ikke skal tillates å ha politiske eller religiøse standpunkter, der de på grunn av sitt verdisyn og basert på sine faglige innsikter ønsker å fremme en bestemt politikk. Men det er et godt stykke fra dette utgangspunktet til å mene at forskere med et annet syn ikke lenger skal tillates å delta i det offentlige, akademiske ordskifte på lik linje med en selv.

Når man gjør seg til talsmann for dette, avvikler man i realiteten den vitenskapelige dimensjonen av egne arbeider, slik at det eneste som gjenstår er en form for politisk aktivisme. Heldigvis deler slett ikke alle klimaengasjerte akademikere denne tilnærmingen. Klaus Mohn møtte klimarealistene, klimaøkonom Bård Harstad møtte Bjørn Lomborg.

Men kronikken er et trist tegn i tiden på at flere forskere ved landets ledende vitenskapelige institusjoner har forlatt vitenskapen til fordel for et nyreligiøst syn på klima.

Pluss

Pluss

Energikrise kan være like ille som klimakrise

En interessant debatt mellom økonomiprofessor Bård Harstad og tiltaksskeptiker Bjørn Lomborg antyder noen svar på et viktig spørsmål: Hvis olje er så ille, hvorfor fortsetter vi å utvinne det?

Øystein Sjølie