Noen tror på fremtiden

Ingen tror på nåtiden skriver Torbjørn Røe Isaksen i sin nye bok. Det klinger sant, i hvert fall sannere enn før. Selv er jeg noen år yngre enn Røe Isaksen, men jeg kjenner meg igjen i både samtidspessimismen og 90-talls optimismen han kontrasterer den med i boka. Som Røe Isaksen skriver var ikke alt fryd og gammen på 90-tallet, men i det store og hele følte mange at det gikk mot lysere tider. Muren hadde jo falt. Sovjetunionen ble oppløst. Oljefondet vokste, og Norge kvalifiserte seg til fotballmesterskap. 

Vi hadde knekt en kode og det liberale demokratiet framsto som en like sikker suksessoppskrift som Flo-pasningen og 4-5-1. 

Men «nothing last forever», som en av 90-tallsheltene sang. Ifølge Røe Isaksen var tiårene etter murens kun en unntakstilstand, «et friminutt fra historien», og han vier mye plass på å forstå «89-erne», den nye generasjonen som ble toneangivende etter murens fall. Disse fremoverlente internasjonalistene trodde på det teknologiske fremskrittet, friheten og ja, nåtiden. En av de viktigste premissleverandørene for tenkningen var Francis Fukuyama, som fanget tidsånden med boka The End of History and the Last Man, der han – grovt oppsummert – foreslo at det ikke lenger fantes et levedyktig alternativ til det liberale demokratiet.