Feminine fortellinger fra historiens skraphaug

«Remember the ladies.» Det var budskapet fra den fremtidige førstedame Abigail Adams i et brev til ektemannen John da de amerikanske grunnlovsfedrene skrev sin uavhengighetserklæring for nøyaktig 250 år siden.

Adams’ oppfordring gikk blant annet ut på at kvinnenes innsats og verdi ikke måtte overses i arbeidet med å etablere den nye nasjonen. De var ikke bare passive tilskuere til revolusjonen, men aktører som fortjente sin plass og sin rett. Budskapet ble likevel ignorert, og kvinnene fortsatte å være overlatt til mennenes nåde, i mangel på makt, rettigheter og autonomi.

Bok

I det ondes tjeneste – Totalitære kvinner i historien

Ida Rydning og Nora Steenberg

Cappelen Damm, 2026

440 sider

Jeg tenkte på sitatet mens jeg nylig leste I det ondes tjeneste – Totalitære kvinner i historien. Ikke fordi Abigail Adams hadde passet inn i bokens persongalleri, men fordi dens premiss nettopp er at kvinner alltid har vært der, og at de ved en rekke anledninger har vært instrumentelle ved å påvirke historiens gang, til tross for knappe muligheter til å oppnå makt og posisjon. Disse bidragene – gode og onde – fortjener å bli dekket i historieskrivingen. Og i denne boken er det altså det onde som står i sentrum.

Frustrerende fruer

Historikerne Ida Rydning og Nora Steenberg ønsker altså å belyse kvinners deltagelse i totalitære bevegelser og vise at kvinner også har vært medaktører til noen av historiens største grusomheter. De har valgt seg ut elleve kvinner hvis virke har funnet sted fra tidlig 1900-tall og frem til våre dager. Her er vi innom samtlige av de fire totalitære ideologiene som historiker Øystein Sørensen skrev om i sin Drømmen om det fullkomne samfunn, fra 2010: kommunismen, fascismen, nasjonalsosialismen og islamismen.

Mange av kvinnene kom fra samfunn og tidsperioder hvor de manglet både makt og rettigheter, men oppnådde stor suksess og innflytelse, og påvirket historien i stor grad når omstendighetene og deres eget driv åpnet for det. Samtlige var driftige damer, drevet av brennende og ektefølt engasjement som trumfet de fleste andre aspekter ved tilværelsen. Resultatene – enten direkte eller indirekte – var grusomheter og forbrytelser mot utallige mennesker som var uheldige nok til å stå i veien for «fremskrittet».

Som historiker med noen av det 20. århundrets grusomheter i fagkretsen appellerte boken umiddelbart til meg. For jeg kunne faktisk skuffende lite om de totalitære kvinnene. Joda, jeg kjente til Margot Honecker og Jiang Qing, de beinharde og forhatte kommunistiske førstedamene i henholdsvis DDR og Kina. Jeg kjente til Ulrike Meinhof og Rote Armee Fraktion. I en dokumentar jeg så for mange år siden om ekteparet Ceaușescu gjorde det dypt inntrykk på meg da en av vaktene fra den summariske rettssaken mot dem fortalte om hvordan forakten hans for Elena Ceaușescu ble mer intens da den dødsdømte diktatorfruen appellerte til sine bødler som deres «mor».

Men detaljene om disse kvinnenes liv og levnet var høyst uklare for meg. Var de bare symbolske påheng rundt mektige menn, uten autonomi eller brennende ideologisk iver? Havnet de tilfeldigvis på feil sted til feil tid? Ble de korrumpert av makten de hadde oppnådd, uten vett til å se lidelsene de påførte andre? Eller var de tenkende og handlende mennesker som var aktive pådrivere til hendelser og forbrytelser som ødela utallige menneskeliv? Etter å ha lest Rydning og Steenberg er det liten tvil om at sistnevnte alternativ ligger nærmest sannheten, som styrker argumentet for å fremheve deres bedrifter. Sånn sett er boken et godt stykke historiearbeid som vil opplyse og underholde leseren. Remember the ladies, de gode og de fæle.

Lesverdig, men litt slurvete

Et av de første rådene jeg og mine medstudenter på masterstudiet i historie fikk fra instituttlederen ved Universitetet i Oslo høsten 2012, var å skrive enkelt og gripende. Målet var at ens arbeid skulle være lesbart for flest mulig. Det rådet gis tilsynelatende fortsatt på Blindern, for Rydning og Steenberg skriver både godt og lettfattelig. I det ondes tjeneste fortjener i aller høyeste grad mange lesere. Dette er populærvitenskap, ikke en tung og akademisk bok. Å dekke såpass mange kvinner over såpass liten plass (boken er 440 sider lang) gjør selvsagt at man ender opp med å skrape på overflaten heller enn å presentere elleve dyptpløyende biografier, som heller ikke er hensikten. Kilderegisteret bakerst gir spesielt interesserte lesere et godt utgangspunkt for videre selvstudier.

Noe slurv er det riktignok her og der. Det er tilgivelig i en bok som denne, men noe burde likevel vært luket ut i redigeringsarbeidet. Det skrives for eksempel at fem millioner jøder ble drept under holocaust, og i et avsnitt om Nürnbergprosessen påstås det at Martin Bormann begikk selvmord «rett før han kunne henrettes i 1945». Rettssaken fant sted i 1946, og det var Hermann Göring som begikk selvmord i tidsrommet mellom dommen og henrettelsen. Bormann ble riktignok stilt for retten i Nürnberg og dømt til døden in absentia, fordi man på den tiden trodde han var på rømmen. Først på 1970-tallet ble det endelig bekreftet at han hadde dødd mens han forsøkte å flykte fra Berlin i krigens aller siste dager. Det skrives også at opprettelsen av diplomatiske forbindelser mellom Romania og Vest-Tyskland i 1967 skjedde «mot Kominterns vilje», men Den kommunistiske internasjonale ble avviklet i 1943, før Vest-Tyskland eksisterte som land, mens den langt mindre innflytelsesrike arvtageren – Kominform – ble oppløst under avstaliniseringen i 1956.

I mylderet av kildehenvisning til hvert kapittel oppgis også Wikipedia, som jeg ville godtatt i en oppgave skrevet av elever i historietimen min på videregående, men det fremstår noe mer useriøst i en sakprosabok utgitt på et av landets største forlag. I Rydning og Steenbergs forsvar er den frie encyklopedi sannsynligvis brukt til å sjekke enkle og grunnleggende fakta om kvinnene, men fordi boken ikke har fotnoter, er det umulig å vite hvilke opplysninger som kommer fra hvilke kilder. Dette er uansett småpirk som ikke ødelegger for helhetsinntrykket, som er at boken både er god og interessant som populærvitenskapelig materiale, og at den dekker et hittil tilsynelatende underbelyst område i norsk historieskriving.

Grensesprengende

Det totalitære svermeriet er selvsagt den viktigste og mest fremtredende fellesnevneren for kvinnene i boken. En annen er de ulike bruddene med mer tradisjonelle kvinneroller til fordel for saken. «De oppfører seg ikke slik som vi mener kvinner skal oppføre seg», sa forfatterne i et intervju med Minerva i april. Mens de fleste kvinners sfærer sjelden gikk lenger enn til husets fire vegger, er forlatte eller forsømte ektemenn og barn en rød tråd i bokens kapitler. Helt frem til vår tid er det flere øyenbryn som heves når kvinner avviser familieliv til fordel for en karriere, enn når menn gjør det. Barnløshet har for eksempel vært tema i omtalen av vordende politiske ledere som Kamala Harris og Ine Eriksen Søreide. Kanskje spiller det en ikke ubetydelig rolle at menn historisk sett har hatt større mulighet til å få i pose og sekk, nettopp på grunn av forventningene om at konene holder fortet hjemme. Mange av bokens objekter ville nok kunne ha utrettet enda mer og nådd enda høyere om det ikke var for de sterkt patriarkalske epokene og ideologiene de fleste av dem opererte i – en klassisk utfordring for kvinner gjennom historien, totalitære eller ei. På en litt forskrudd måte er det mulig å være litt imponert over hva de utrettet, jævlige som de var.

For Aleksandra Kollontaj, Gertrud Scholtz-Klinke, Halldis Neegård Østbye, Ulrike Meinhof, Jiang Qing og de andre var definitivt ikke bare ofre for sine omstendigheter eller nyttige idioter, men i aller høyeste grad handlende aktører med fri vilje. Slik påtalemyndighetene påsto i straffeforfølgelsen av de hjemvendte kvinnene fra Den islamske stat, var de totalitære kvinnene på ulike måter viktige brikker innenfor sine grupper og systemer. De bidro med viten og vilje til å muliggjøre og katalysere hendelser av enorm betydning for historien og for de utallige uskyldige menneskene som fikk sitt liv ødelagt som direkte konsekvens. Derfor er det forfriskende at Rydning og Steenberg har levert en folkelig og spennende bok som svarer på Abigail Adams’ 250 år gamle oppfordring: Remember the ladies.

Les også intervjuet med Steenberg og Rydning her:

– Kvinner blir altfor ofte forklart ut fra følelseslivet deres