Humanisme i ChatGPTens tid

Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed. Det to tusen år gamle sitatet fra den romerske dikteren Terents er av den sorten som umiddelbart gir mening, for deretter å bli gjenstand for mer forvirrende spørsmål ved nærmere undersøkelse. Den sympatiske meningen fordums augurer som Michel de Montaigne (som hadde sitatet risset inn i taket på biblioteket sitt) holdt seg til, er at alt vi ser i menneskene rundt oss – alt det fine, fæle og rare som kommer til uttrykk – er en del av den menneskelige dimensjonen, og skal tolereres for det. Vi er bundet sammen i en felles menneskelighet, uansett hvor forskjellige vi er.

I sin nye bok om humanismen, Humanly Possible – Seven Hundred Years of Freethinking, Enquiry and Hope, forteller forfatteren Sarah Bakewell at sitatet opprinnelig er ment som en spøk. I et av Terents’ skuespill møter vi en nysgjerrigper og sladrehank, en slik som titter over hekken og spionerer på naboene. Han blir konfrontert med snikingen, og til sitt forsvar sier han Homo sum, humani nihil a me alienum puto. Poenget er at «jeg er jo et menneske, jeg er interessert i andre mennesker og det menneskelige». Det er unektelig deilig at et sitat som så ofte gjentas (til og med i sin latinske form) på alvorlig eller seriøst vis, egentlig ble skrevet som en helt annen type punchline – for å få folk til å le.

Men sitatet er et passende motto for humanismen fordi det med sitt faktiske utgangspunkt tar opp mer av det som er humanismens fokus: det felles menneskelige vi deler, som binder oss sammen, og mennesket som «alle tings målestokk», noe som er verdt interesse og undersøkelse. I sin tid, nærmere bestemt middelalderen i det kristne Europa, innebar det et voldsomt brudd med moral og tradisjon å erklære mennesket og våre jordiske liv som viktige. Kun Gud var viktig og våre liv på jorden en nærmest uverdig mellomfase før en eventuell nærhet (himmel) eller et fravær (helvete) av Gud i evigheten.