Minervas julekalender: luke 20

Our minds are adapted to a world that no longer exists

Tenk litt på det. Vi jobber på kontorer med PC-er, leverer selvangivelsen i tide, og sitter tålmodig i bilkø når det er trafikk. Dette får vi til selv om vi egentlig er huleboere. Vi melder saker til årsmøte i sameiet, i stedet for å kakke hverandre i hodet med klubbe. 

Ingen tvil om at sivilisasjonen har bydd på fremskritt!

Steven Pinker er en nålevende tenker tror på vitenskap og opplysning. Slike skikkelser bryter med en noe klisjeaktig tradisjon, der offentlige intellektuelle kun finner problemer, utfordringer og grunn til å uroe seg over samtiden.

Det er disse pessimistiske tenkerne Pinker tar et oppgjør med.

Boken hans The Blank Slate fra 2002 inneholder et oppgjør med det Pinker mener er noen gjennomgående feilslutninger som dominerer samfunnsvitenskap og politikk. 

For det første mener han det ikke stemmer at vi mennesker er ubeskrevne blad fra naturens side. Holdningene våre kan helt enkelt ikke formes til hva som helst.

For det andre er vi ikke født gode. Samfunnet er helt enkelt ikke roten til alt ondt.

For det tredje, er det ikke mulig å se på vår vilje og sjel som helt løsrevet vår fysikk. Vår frihet har visse biologiske begrensninger.

The Blank Slate skapte stor debatt da den kom. Mange var skeptiske til å gi opp tanker om at en viss grad av sosial ulikhet kan ha naturlige årsaker, eller at sosiale sanksjoner kan være effektive og nødvendige. Det er ingen overdrivelse å si at Pinker gjorde seg lite populær på den politiske venstresiden.

Et paradoks er at samfunnsvitenskapen egentlig har gått litt i motsatt retning enn en optimist som Pinker kanskje skulle trodd.

Tjue år etter at boken hans utkom, har akademia blitt mer – ikke mindre – venstrevridd. I mainstream samfunnsvitenskap tas fortsatt ikke biologi tilstrekkelig på alvor. 

På internasjonale eliteuniversiteter er det også stadig færre akademisk ansatte som bekjenner seg til høyresiden.

Ikke fordi Pinker tok feil, men fordi altfor mange ignorerer ham.

Denne utviklingen kan vi være negative til. Men vi får si med Pinker, at så lenge vi ikke kakker de vi er uenige med i hodet med klubbe, er vi fortsatt heldige ofre for opplysning og fremskritt, tross alt.