Jens Kihl forstår ikke klasse

Det er kanskje ren uflaks, men timingen for Jens Kihls bok er katastrofal. Jeg må nemlig begynne med å innrømme at jeg ikke har gjort Jens Kihl noen tjeneste: rett før jeg leste hans nye bok Blakk, leste jeg Nikolai Torgersens Gater jeg har levd. Den boken kom ut forrige måned, og har uforvarende blitt sammenligningsgrunnlag også for Morgenbladets anmelder Arne Borge. Etter å ha fulgt et barn omgitt av rus, fattigdom og vold i Oslos underverden, kommer jeg i hvert fall svært skjevt ut når jeg skal lese om Jens Kihls opplevelse – for jeg tror vi må kunne kalle det nettopp det – av å være blakk i Ullevål hageby.

Det skal sies at Kihl selv er klar over at dette ikke er en dramatisk lidelseshistorie om fattigdom, men han vil likevel gi et ansikt til alle dem som har vokst opp uten egentlig å være fattig, men likefullt hatt dårlig råd. Likevel sliter jeg med å få noe mer enn svært lett sympati med barnet Jens Kihl som vi møter i boka, kanskje mest fordi det gjentatte ganger står at han egentlig har det riktig så bra. For den voksne Jens Kihl nærer jeg mer en slags undring enn sympati. Hva fikk ham til å skrive denne boka? Håper han at uretten han bærer på skal føles lettere når verden vet om den? For dette oppleves egentlig mest av alt som en skikkelig skivebom. 

Forlagets skyld?