Vår indre mannssjåvinist

I Hanne Ørstaviks essays blir vi kjent med kvinners verste fiende: den skjeggete, innvendige stemmen som sier at du kan umulig ha noe å si, du som er kvinne.

Publisert

Hanne Ørstavik skriver om kjærlighet. Hun skriver om begjær, om tilknytning og nærhet gjennom seksualiteten. Hun skriver om å være i stand til å elske. Hun skriver om å være tilstede. Om å klare å åpne opp. Være her.

Hun skriver om å tørre å være en kvinne som tenker, og hun skriver om å skrive.

For Ørstavik er språket et redskap, en inngang inn i alt dette. Språket er det viktigste hun har, og dette går som en lang og tydelig rød tråd gjennom alle essayene og foredragene som til sammen er blitt utgivelsen Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap (2018).

De 24 essayene, artiklene og foredragene er skrevet mellom 2001 og 2018, og presenteres i kronologisk rekkefølge. Forfatteren har ikke endret noe i dem, selv ikke i de eldste tekstene.

En spiral

Det mest interessante med å lese alle disse tekstene i rekkefølge, som en bok, er å se hvordan Hanne Ørstavik stadig kommer tilbake til de samme temaene, de samme forfatterne og tekstene. Marguerite Duras’ Dødssykdommen, Søren Kirkegaards Sykdommen til døden, Ibsens Brand og Birgitta Trotzigs Dykungens Dotter er bøker hun referer til, undersøker og sammenligner igjen og igjen og igjen.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt årsabonnement til kr 999,-

Bestill her

Digitalt månedsabonnement til kr 119,-

Bestill her

Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-

Bestill her

Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS