KOMMENTAR
Reaksjonene på Marius Borg Høibys synlighet rundt kong Haralds død er et slag i trynet på alle stebarn.
To øyeblikk fra de utallige nyhetsoppdateringene om Marius Borg Høiby fra norske medier det siste året har gitt meg en voldsom og litt overraskende følelse av sympati for ham. Det første av dem kom da Aftenposten publiserte den såkalte Frognerkvinnens forklaring i rettssaken mot ham. Det andre kom nå nylig, da jeg så reaksjonene på at han fulgte kong Haralds båre gjennom Slottet.
De to henger sammen, men la meg begynne med det siste: Direktebildene som viste kongens barn og barnebarn følge båren til Slottskapellet. Plot-twisten: Marius Borg Høiby var blant dem.
Denne seremonien med å følge båren var i utgangspunktet en privat seremoni, som ikke tidligere har vært sendt på tv. Det ble den altså i år, med den konsekvensen at Høiby til en viss grad stjal showet. At det var mange som umiddelbart reagerte med en viss motstand da de så det, tror jeg er en underdrivelse.
Dette ble også tema i de fleste medier. Ekspertene som ble intervjuet var riktignok samstemte i at gitt seremoniens egentlig private karakter var det å forvente at Høiby var med. I en sak på NRK uttalte derimot den svenske kommentatoren Trine Villemann at det var «tonedøvt» å paradere Marius foran hele verden. Som svar på kritikken svarte Slottet: «Kong Haralds båre ble ført i prosesjon av hans barn og barnebarn». I neste avsnitt slo NRK tørt fast: «Høiby er ikke kong Haralds barnebarn. Han er heller ikke del av Kongehuset, men som dronning Mette-Marits sønn er han del av kongefamilien.»
Da jeg leste setningen «Høiby er ikke kong Haralds barnebarn», skiftet min egen negative reaksjon (for det var den absolutt til å begynne med) til en overraskende sympati for Høiby. Han og jeg har ikke mye til felles, men én ting deler vi – å ha vokst opp som noens bonusbarn og bonusbarnebarn, med den tilhørende frykten for å skilles fra denne familien på den måten NRK gjorde i den setningen. Med denne likheten var kommentaren som et slag i trynet også for meg.
Nei, Marius er ikke kong Haralds biologiske barnebarn. Men han har levd nesten hele livet med kongen som bestefar, med de samme rammene som hans andre barnebarn. Vi er i dag mange voksne «bonusbarn og bonusbarnebarn», og svært mange barn vokser opp i slike familiekonstellasjoner: De voksne ønsker at, og fremstiller det derfor også som, den nye konstellasjonen kan være lik den tradisjonelle. Stefar er far, hans foreldre er derfor naturligvis besteforeldre, gjerne med kallenavn som beste-Ola, eller -Knut, eller -Harald, og beste-Marie, -Kari eller -Sonja. De har gitt gaver, vært i bursdager, feiret jul, og kort sagt gjort alt det samme som man gjør med biologiske besteforeldre.
I set-up’en er det altså ingen forskjell: Det er én stor lykkelig familie.
Og for barnets følelser er det heller ingen forskjell. Barn kan ikke biologi, de føler ikke det samme som de voksne. Men etterhvert opplever de ofte at den biologiske tilhørigheten betyr noe for de voksne. For alle festtaler til tross trumfer biologi «bonus».
Det aller viktigste for et barn er å bli elsket av dem rundt seg. Tross alt er barn helt forsvarsløse og tilsvarende avhengige av trygge, kjærlige voksne. Barn ber om denne bekreftelsen hele tiden, det ligger latent i biologien å stadig søke etter tegn på at de er elsket og hører til. «Er du like glad i meg som de (biologiske barna)?», er et spørsmål jeg tar for gitt at flere bonusbarn enn meg har stilt.
Det er ingen andre muligheter her enn å svare små barn bekreftende på det: Selvfølgelig. Problemet er at det sjelden er helt ærlig – eller i hvert fall helt presist. Og: dette oppdager alle barn før eller siden, som regel mens de er svært unge. For en del av grunnen til at de stiller spørsmålet, er at de egentlig vet at det ikke er sant. Barn er hypersensitive for enhver form for skjevhet i behandling eller følelsesuttrykk, enten den voksne er klar over skjevheten eller ikke – og til og med om den ikke skulle være der.
Som i en historie en venninne av meg fortalte fra hun var liten: stemoren og de to små brødrene lå i foreldrenes seng en lørdagsmorgen og koste og tullet, et av de mest gylne øyeblikkene vi har med dem vi er aller mest glad i. Venninnen min ville naturligvis være med, kom også opp i senga og ble tatt hyggelig nok i mot. Men nesten med en gang stod stemoren opp og stunden var over. Selvfølgelig kan det ha vært helt tilfeldig, men venninnen min følte at det at hun kom opp i sengen, ødela øyeblikket mellom mor og barn.
Over tyve år senere sitter denne følelsen av å ikke høre til, ikke være en del av flokken, som et fysisk minne hos venninnen min. Jeg tror alle bonusbarn kjenner denne følelsen og har lignende historier. Disse øyeblikkene av utenforskap, og til en viss grad avvisning, setter noen spor som får konsekvenser i livet.
I hvilken grad dette også gjelder for Marius Borg Høiby, blir spekulasjoner, men dette tar meg til det andre øyeblikket jeg innledet med: Frognerkvinnens forklaring under rettssaken tidligere i år. Siden denne forklaringen ble publisert i Aftenposten etter hennes tillatelse trekker jeg frem en av beskrivelsene hun gir der: Og så har jo både jeg og Marius vokst opp som bonusbarn. Og begge har vel kanskje kjent litt på å ikke bli sett på måten vi gjorde. Og begge har jo kjempet veldig for å få oppmerksomhet og betryggelse og kjærlighet fra noen av dem som egentlig burde ha stått oss nær. Og det setter selvfølgelig spor hos oss begge, som har ført til et ekstremt bekreftelsesbehov. Og en ekstrem frykt for å miste.
Vi kan selvfølgelig ikke vite nøyaktig hva og hvem hun sikter til her. Poenget mitt med å hente det frem er at dette er en beskrivelse som intuitivt vil gi gjenklang hos de aller fleste som har vokst opp som en «bonus». Og selv om jeg ikke kan vite hvordan han har opplevd det, så har jeg siden jeg var barn syntes forferdelig synd på Marius fordi jeg har sett det tydelige offentlige skillet mellom ham som en del av kongefamilien, men ikke -huset, som en brutal og konstant påminnelse om å ikke egentlig høre til, ikke være en del av denne familien.
Dette er ikke en kritikk mot kongeparet. Tvert i mot virker det som de har vært svært opptatt av å vise frem Marius som en integrert del av deres familie og familiehverdag. Flere av historiene som kom frem under rettssaken tyder på det. Det gjør også Marius’ tilstedeværelse på Rikshospitalet, Slottet, og ved kongens båre. Valget om å også sende båreseremonien på tv likeså. De siste ukers synlighet kan ikke tolkes som noe annet enn et statement.
Min skyts er heller rettet mot folket, for jeg tror den rasende reaksjonen mot Marius’ deltakelse i stor grad grunner i det samme som NRKs kommentar: at de fleste mener han egentlig ikke er kongens barnebarn. Til en viss grad tror jeg denne følelsen har vært tilstede omtrent siden han kom inn i kongefamilien, og har gitt seg utslag i svært mange avisoppslag om hvilken rolle han egentlig har.
Det er selvsagt legitimt at det blir en debatt om skillet mellom det offentlige kongehuset og den private kongefamilien. Det er nå en gang slik arverekkefølgen bestemmes av slektskapsrelasjoner, og Høiby har en annen far enn kong Haakon. Og det er også selvsagt slik at den alvorlige straffesaken mot Høiby er relevant for mediedekningen av hans offentlige opptredener.
Men det fremstår for meg likevel som om denne diskusjonen hos folk også handler om det private, altså at man tenker at han lettere må kunne sjaltes ut fra deltagelse i familiære settinger – for han er jo ikke egentlig… Vi så det ved kong Haralds båre, og ikke minst kom det til uttrykk da Marius, som eneste familiemedlem, ble tatt bilde av i hele, fulle person inne på Rikshospitalet under kongens dødsleie. Flere av de andre familiemedlemmene ble riktignok også tatt bilde av, men trygt beskyttet i kongelige biler og med en viss avstand.
Ikke minst har det i forbindelse med straffesaken mot ham vært et uuttalt krav om at kongehuset bør distansere seg fra ham. Jeg kan ta feil, men jeg har vanskelig for å se for meg den samme forventningen dersom det hadde vært for eksempel Sverre Magnus eller Maud Angelica Behn som hadde begått de samme handlingene.
Man tar da ikke avstand fra sitt eget kjøtt og blod?
Men dersom Marius’ ste-element spiller en rolle her, hva betyr det egentlig videre? Det kan selvfølgelig bety det at vi som samfunn, når det kommer til stykket, har et mer anstrengt forhold til de nye familiekonstellasjonene vi ellers snakker varmt om og ønsker å normalisere. Det er i så fall en kollektiv bekreftelse av følelsen barn og etter hvert voksne sitter med om at de har vokst opp med omsorgspersoner som faktisk ikke elsket dem slik de trodde. Selv om de fleste tåler dette som voksne, er det ikke til å komme unna at dette er en form for svik som preger mennesker og kan gjøre dem utrygge på nøyaktig den måten jeg gjenga tidligere i saken.
Vi må snakke mye mer åpent og ærlig om disse tingene, blant annet fordi det er vanskelig for voksne som ikke selv har vokst opp med slike relasjoner, å forstå disse dynamikkene. Svært ofte opplever jeg at voksne tar altfor lett på tilknytningsutfordringene – som om de ikke fullt ut forstår at barn faktisk knytter disse kjærlighetsbåndene helt på ekte og at det for barna ikke er midlertidige situasjoner som man tilpasser seg i noen år frem til de blir voksne.
Eller sagt med andre ord: når en stebestefar har feiret jul og bursdager, feriert sammen og gitt gaver, vært et fang å sitte på gjennom oppveksten, er det helt naturlig å følge denne bestefaren helt til det siste.
I Trude Marsteins bok Egne barn stilles det svært gode spørsmålet: «Alle de barna som vokser opp med voksne som later som de er glade i dem, for deretter å forsvinne. Hvordan går det egentlig med de barna?». Jeg tror de barna sitter igjen som voksne med nøyaktig de følelsene som Frognerkvinnen beskriver i sitt innlegg: usikkerhet og utrygghet, med tilhørende behov for bekreftelse og oppmerksomhet. Og en ekstrem frykt for å miste.
Jeg tror jeg skriver dette dels fordi jeg føler vi skylder Marius at dette sies høyt, at noen forteller at de forstår at hans oppvekst, tross Slottsbesøk og kongelig glans, ikke har vært enkel. Men jeg skriver det også for alle de andre barna som har hatt det sånn, som i likhet med meg opplevde «ikke kong Haralds barnebarn» som et slag i trynet.
Og jeg skriver det ikke minst for dem som vokser opp i dag, og som hele tiden søker den bekreftelsen ingen helt vet om de faktisk kan få. Jeg tror nemlig dette er et problem hvis omfang har vært og fortsatt er underkommunisert. Det er ikke det at jeg kommer med masse forslag for å løse dette, jeg tror ikke det finnes noen enkel løsning her i det hele tatt. Men hvis vi snakker litt mer åpent om hvilke konsekvenser disse forholdene kan ha for barn, har vi hvertfall gjort noe.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
