IDEER
Hva gjør man når høyrepopulistiske partier vokser i styrke og forandrer det politiske landskapet?
Overalt i Europa er den gamle høyresiden, de borgerlige partiene eller simpelthen sentrum-høyre konfrontert med den samme utfordringen: Hva gjør man når høyrepopulistiske partier vokser i styrke og forandrer det politiske landskapet?
Realpolitisk er utfordringen ikke bare mandatenes tale, altså det interne styrkeforholdet mellom de borgerlige partiene. For partier som Venstre og Det Konservative Folkeparti i Danmark, Moderaterna i Sverige og Høyre i Norge kan dette selvfølgelig være problematisk nok; i tillegg kommer det at de høyrepopulistiske partiene i mange tilfeller er bedre til å hente stemmer over midtstreken – typisk fra misfornøyde arbeidervelgere – enn de gamle partiene.
Dermed fremstår de ofte som en mer dynamisk kraft enn de tradisjonelle sentrum-høyre-partiene, som på sin side kan fremstå både rådville og desillusjonerte.
I Norden er denne utviklingen kommet lengst i Danmark, hvor den borgerlige sidens tradisjonelle maktparti, Venstre, er tvunget helt i kne med meningsmålinger på 6,4 prosent. Det gamle parti er rammet av dype splittelser som har med partiets historiske forhold til sitt agrare bakland å gjøre. Det handler om gjødsling: Bøndene er sinte over Venstres støtte til en innskrenkning av deres mulighet til å spre husdyrgjødsel på jordene sine. Så prosaisk er verden innimellom.
Men at dette baklandet, i en situasjon hvor det bare er omtrent 6000 heltidsbønder igjen, overhodet kan utgjøre et problem for Venstre, er i seg selv et utslag av partiets langvarige krise. Så sent som i 2019 fikk man 23 prosent av stemmene, men siden har velgerne flyktet i alle retninger. Til midten så vel som til høyre. Rest-Venstre er barbert ned til kjernen og har forskanset seg.
Det er lett i en slik situasjon å fortape seg i det dagsaktuelle, i personoppgjør og motsetninger. Men da mister man også av syne at utviklingen i Danmark bare er en variasjon over et gjennomgående tema:
I Norge er Fremskrittspartiet dobbelt så stort som Høyre på meningsmålingene. I det konformitetslabile Sverige er velgerkorpset til sammenligning langt mindre bevegelig, men også her finner vi det overordnede bildet bekreftet, ettersom Sverigedemokraterna inntil valget nylig var større enn Moderaterna.
I Frankrike er Rassemblement National nærmere tre ganger større enn det gamle gaullistiske sentrum-høyre, og i Storbritannia var Reform i en periode nesten dobbelt så stort som De konservative på målingene.
Selv i Tyskland – det landet hvor den politiske midten med størst iver og nidkjærhet har voktet sin og nasjonens politiske dyd, og hvor velgerne har vært uhørt lojale overfor de gamle maktpartiene – selv her har grunnen begynt å skli: Alternative für Deutschland, som hører til de mest ytterliggående av de nye høyrepartiene, er langt større enn kristendemokratene i CDU.
Ved det mye omtalte delstatsvalget i Sachsen-Anhalt fikk partiet nesten 44 prosent av stemmene. Dette er en stemmeandel så kolossal at den kan være vanskelig å forstå hvis man kommer fra en dansk sammenheng, hvor alle partier unntatt Socialdemokratiet er redusert til partier i små- eller mellomklassen. Faktisk må vi tilbake til 1964 for å finne et dansk parti som fikk samme andel av stemmene som AfD vant i Sachsen-Anhalt.
For ikke så lenge siden holdt AfD landsmøte i Erfurt. Her konstaterte partileder Alice Weidel at Alternative für Deutschland var blitt Tysklands nye folkeparti. Ser vi på stemmeandelen, er det helt korrekt.
Dette setter etter mitt syn både de borgerliges og det politiske systemets utfordringer på spissen. Den relative svekkelsen av sentrum-høyre overfor høyrepopulismen er i seg selv en stor historie. Den handler om ideologiske forskyvninger på høyresiden og skriver seg inn i den historien jeg selv bidro til å utlegge i boken Borgerlig krise fra 2022.
Men det står stadig klarere for meg at denne utviklingen selv bare er et kapittel i en enda større fortelling. Og denne fortellingen har både med høyre og venstre side av det politiske spekteret å gjøre. Vi kunne med Tarjei Skirbekk kalle dette fortellingen om folkepartienes fall. Men som tilfellet AfD i Sachsen-Anhalt antyder, må vi også spørre hva vi egentlig mener med folkepartienes fall: De har jo tydeligvis ikke alle falt. Faktisk ser vi vel nettopp fremveksten av et nytt folkeparti og, mer generelt, en ny type folkeparti.
Vi må altså være presise. Det vi faktisk ser, er fallet til de to mest vellykkede oppskriftene på hva det vil si å være et folkeparti, eller på hvordan man er et folkeparti i den politiske ordenen som oppsto etter annen verdenskrig. Dette er den sosialdemokratiske og den konservative modellen.
I Norden er vi vel mest tilbøyelige til å tenke på den sosialdemokratiske, fordi denne modellen ubetinget har hatt størst betydning her. Men i en europeisk sammenheng har den konservative modellen vært langt viktigere. Selv om det er vesentlige forskjeller, ikke minst i de politiske prioriteringene hos konservative og sosialdemokrater, er det faktisk likhetene mellom de to modellene som springer i øynene:
De hadde begge det avgjørende til felles at de integrerte store deler av befolkningen i folket i politisk forstand. Til tross for enhver kritikk de kunne ha av status quo eller utviklingslinjen, var de i bunn og grunn systemlojale og systembevarende. De var grunnleggende sett institusjonsbyggende.
Til og med i en slik grad at de to modellene bygget hver sin type velferdsstat i de landene hvor de dominerte. I det sosialdemokratiske Norden fikk vi Socialdemokratiets universelle velferdsstat, som skulle frigjøre den enkelte fra miljø og opphav. I de konservative systemene fikk man en forsikringsbasert modell som langt på vei skulle slå ring om miljø og opphav. Hver for seg skapte de staten i sitt bilde.
Derfor er det så avgjørende at vi reflekterer over hva det betyr for våre politiske systemer når disse partiene mister sin posisjon og funksjon. Ja, og hva betyr det dessuten hvis folkepartiet nå er gjenoppstått – men nå som en systemkritisk posisjon og som et politisk fenomen som ikke er institusjonsbyggende, men – også i egen selvforståelse – kritisk til institusjonene og ikke minst elitene som befolker dem?
Jeg tror svaret er at dette har potensial til å forandre alt og til fundamentalt å destabilisere den institusjonelle ordenen vi kaller folkestyret. Jeg sier ikke at det vil skje, men jeg sier at det kan skje.
Derfor er debatten på sentrum-høyre, blant de mer tradisjonelle borgerlige partiene, så vesentlig. Det handler ikke bare om partipolitisk posisjonering og parlamentariske manøvrer. Det står mer på spill.
Jeg argumenterte i Borgerlig krise for at det ga mer mening å snakke om «den borgerlige ideologien» enn om konservatisme og liberalisme som adskilte ideologiske tradisjoner. Historien om høyresiden fra annen verdenskrig og inntil nylig er jo nettopp historien om hvordan tidligere adskilte ideologiske posisjoner svært raskt begynte å konvergere. Liberalismen ble konservativ og konservatismen ble liberal. Resultatet ble at så vel liberalismen som konservatismen bare lot seg opprettholde som selvstendige ideologiske identiteter i kraft av de små forskjellenes narsissisme.
Den borgerlige ideologien besto og består av tre elementer. Noe liberalisme, noe konservatisme og så det siste, som jeg har kalt «folkelighet» – det siste begrepet har jeg utførlig undersøkt i min seneste bok Folkeligt skal alt nu være fra 2026. Det er vesentlig å forstå at de brede borgerlige folkepartiene nettopp var brede og borgerlige fordi de rommet alle disse elementene. Riktignok har det alltid vært ideologiske puritanere innenfor de respektive strømningene, men de har vært av minimal betydning.
Det er imidlertid nettopp denne historisk betingede konstruksjonen som de senere årene har begynt å forvitre. Den borgerlige ideologien er simpelthen i ferd med å gå opp i limingen.
Når jeg ser på den borgerlige debatten i Danmark, forekommer det meg ut fra denne modellen klart at vi her både ser forsøk på å rekonfigurere borgerligheten slik at den uttrykkelig kan romme disse tre elementene, men vi ser også en underliggende bevegelse hvor posisjonene glir fra hverandre. Vi kan nettopp også oppfatte forsøkene på å sette ord på behovet for borgerlig samling som et utslag av den borgerlige ideologiens fragmentering.
I stedet for her å gå inn på partienes utvikling, som i Danmark i aller høyeste grad bærer vitnesbyrd om den ideologiske fragmenteringen, vil jeg peke på debatten omkring to mye omtalte debattbøker som nettopp er kommet ut, og som er skrevet av to absolutt toneangivende borgerlige meningsdannere som begge identifiserer seg som liberale.
Den ene boken er Den usynlige ånd – en liberal Danmarkshistorie av Alex Vanopslagh, Liberal Alliances leder, som ifølge både venner og kritikere har beveget partiet sitt i en mer konservativ retning. Denne tendensen har eksempelvis ligget i partiets kampanjer i flere år, ikke minst den vellykkede «Du kan godt»-kampanjen, som effektivt knyttet en betoning av individets handlekraft og potensial sammen med dets ansvar.
Med sin nye bok går Vanopslagh enda et skritt i den retningen. Her identifiserer han fire dyder som har skapt det moderne, frie og velstående Danmark. Dette er naturligvis en fortelling om Danmark som har front mot den sosialdemokratiske historieskrivningen, hvor velstanden gjerne gjøres til et utslag av velferdsstaten. Det er nemlig ikke, fastslår Vanopslagh, den sosialdemokratiske velferdsstaten, men de før omtalte dydene som er velstandens kilde.
Disse dydene er ansvar, foretaksomhet, dannelse og nestekjærlighet. Vi kan her stoppe opp og kort konstatere at en av de intellektuelt sett mest stimulerende konservative kritikkene av liberalismen den siste generasjonen nettopp har gått på liberalismens tomme moralfilosofi. Dydsetikken er naturligvis langt fra alltid eller nødvendigvis konservativ, men det har vært en konservativ tanke å fremføre den som korrektiv til liberal individualisme. Overfor den liberale individualismens betoning av valg og autonomi har kritikere med henvisning til dydsetikken pekt på nødvendigheten av dyder som fremmer det gode og begrenser det onde.
Det andre bemerkelsesverdige hos Vanopslagh er hans insistering på å forbinde liberalismen og disse dydene med Danmarks historie: Dydene er rotfestet i og har påvirket oss over tid, og stammer dessuten for øvrig i særlig grad fra kristendommen. Det frie samfunnet har kort sagt både røtter og historie. Ofte fremstilles liberalismen, også av liberale selv, som en universell og universaliserbar ideologi. Liberalismen er ikke satt av tradisjonen, men av den menneskelige fornuften, som er universell. Hos Vanopslagh viser liberalismen seg å være partikulær, viklet inn i Danmarks historie og ikke minst knyttet til de store folkelige bevegelsene på 1800-tallet.
I virkeligheten er denne fortellingen slett ikke ny. Den kommer fra Venstre og er senest formulert av partiets nestor, den nå 82 år gamle Bertel Haarder, i en svært rost bok som heter Sjælespark. Problemet er at denne fortellingen er blitt glemt i Venstre. Man har mistet evnen til å snakke om den. Bertel Haarder skrev for øvrig forordet til Vanopslaghs bok!
Liberal Alliance og Vanopslagh er eksempler på at de ideologiske forskyvningene på høyresiden ikke behøver å innebære politisk og idémessig forfall. Det er mulig å reformulere en klassisk borgerlighet ved nettopp å tenke forholdet mellom liberalisme, konservatisme og folkelighet på nytt innenfor rammene av den borgerlige ideologien. Slik kan de borgerlige partiene kanskje agere i den endrede politiske virkeligheten.
Et annet svar er imidlertid å forskanse seg bak sine doktriner. Sjefredaktør i den nominelt konservative Weekendavisen, Martin Krasnik, er erklært liberal og har omtrent samtidig med Vanopslagh utgitt boken Den skinnende by. Den handler om hvordan liberalismen og det rettighetsbaserte frihetssynet den hviler på, er under beleiring.
Liberalismens verdi er hos Krasnik nettopp dens evne til å sette seg utover det partikulære. Dens styrke ligger nettopp i at den er universalistisk. Derfor er liberalismen antitetisk til enhver form for identitetspolitikk – ikke bare woke, men også den som ikler seg nasjonale eller kristelige gevanter og kaller seg konservativ eller nasjonalkonservativ. Motsetningen innenfor den erklært liberale leiren er altså didaktisk klar: Den ene posisjonen omfavner nettopp at liberalismen er nasjonal. Den andre avviser det.
Denne noe teoretiske debatten innenfor liberalismen må forstås i lys av spørsmålet om borgerlighetens forhold til høyrepopulistiske eller såkalt nasjonalkonservative strømninger. Det er det som i virkeligheten står på spill.
Dette skjæres da også uttrykkelig ut i papp av Martin Krasnik, som uttrykkelig advarer mot nasjonalkonservatismen, en term som hos Krasnik stundom betegner den egentlige nasjonalkonservatismen, men stundom også konservatisme i det hele tatt. Nasjonalkonservatismen finner han nemlig ikke bare hos den egentlige høyrepopulismen – det vil si hos Dansk Folkeparti og Morten Messerschmidt, eller Inger Støjberg og Danmarksdemokraterne – men også hos nettopp Alex Vanopslagh, som har forlatt den rene troen.
Det kan bemerkes at også Morten Messerschmidt nylig har skrevet en bok, Dansk forår, som til tross for Dansk Folkepartis store fremgang fikk noe mindre oppmerksomhet. Her er liberalismen en hovedmotstander, og det pekes nettopp på Vanopslagh og Liberal Alliances «Du kan godt»-kampanje som utslag av navlebeskuende og fellesskapsfornektende individualisme. Slik kan det samme fortone seg forskjellig alt etter hvorfra man ser.
Frontene er altså trukket klart opp, og de forskjellige posisjonene innenfor borgerligheten er stadig mer tilbøyelige til å oppfatte hverandre som de egentlige hovedmotstanderne.
Vender vi tilbake til partipolitikken, kan vi kort konstatere at det er blitt vanskeligere å bygge bro mellom land og by, globalt og nasjonalt, ja, mellom elite og folk. I Danmark har det fått fornuftige betraktere av politikken til å konkludere med at det simpelthen ikke er mulig å bygge slike broer. Folkepartiet er med andre ord dødt.
Og kanskje er det sant? Men hvis det er sant, står ikke bare borgerlig politikk, men hele samfunnsmodellen overfor et alvorlig problem; Den forutsetter systemlojale og systembevarende folkepartier. Så spørsmålet er i virkeligheten et annet, og tvinger oss til å tre ut av det analytiske rommet og over i det politiske: Kan vi overhodet tillate oss å strekke våpen og erkjenne nederlaget? Kan vi tillate oss den taktiske retretten hjem til kjernelandet, hvor vi kan forskanse oss i den skinnende byen?
Eller ligger det kanskje bare i bestrebelsen – i forsøket på å fastholde en balanse mellom liberalt, konservativt og folkelig – en umåtelig og umistelig verdi for et borgerlig parti som er sitt navn verdig?
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
