Borgerlig samarbeid eller kaos i Oslo?

Det er neppe mange som blir veldig overrasket over at vi ikke får et borgerlig fireparti-byråd bestående av Høyre, Venstre, Frp og KrF i Oslo.

I Oslo har tross alt tradisjonen vært at et borgerlig flertall enten har gitt oss et H/FrP-byråd eller et H/V/KrF-byråd.

I 20 år ble det kalt «Oslo-modellen»: Hvis Frp ble større enn Venstre og KrF til sammen, var det Frp som gikk i byråd med Høyre, mens Venstre og KrF var støttepartier. Hvis KrF og Venstre til sammen ble større enn Frp, var det de som gikk i byråd med Høyre, mens Frp var støtteparti.

Denne modellen er tydeligvis ikke lenger aktuell, og det behøver i seg selv ikke å være et problem.

Det viktige er at de fire partiene anerkjenner at de trenger hverandres stemmer og legger til rette for et samarbeid i bystyret. Man kan gjøre det med eller uten en fast avtale, men man kan ikke gjøre det uten at relasjonene er gode.

Særlig et mindretallsbyråd trenger å bygge gode relasjoner og ta politisk hensyn til de velgerne og de partiene som gjør at man overhodet kan danne et byråd. Byrådet må simpelthen ha respekt, også hos dem de er avhengige av.

Og skal man ha respekt hos andre partiers velgere, må man også ha respekt hos disse partienes ledere. Gode politiske ledere bygger derfor fortrolige og tillitsfulle relasjoner med ledere i andre partier.

Sett fra utsiden har ikke dette gått helt på skinner i Oslo de siste dagene.

Det går selvsagt uendelig mye bedre enn det gjør i Bergen, men det skulle bare mangle. Oslo har hverken bybane eller en haug med protestpartier som gjør den parlamentariske situasjonen uklar.

Og problemet er ikke at det er en uenighet.

At det for eksempel har vært uenighet om MDGs rolle i eller i forhold til et borgerlig byråd, er ikke problematisk.

MDG sier selv at det er et blokkuavhengig parti, og det er mye i MDGs program, både nasjonalt og lokalt, som kan gi grunnlag for samarbeid med borgerlig side. Men sett fra velgernes side har ofte personer, retorikk og stil skygget for mulighetene.

Det problematiske er at man lager «spill og spetakkel» i det offentlige rom.

At Venstre overrasker alle med å stille et ultimatum via mediene, virker kanskje mobiliserende og positivt innad i Venstre.

Men jeg tror ikke borgerlige velgere er like begeistret.

Jeg er det ikke, og jeg syns, for å si det litt folkelig, at det er dårlig gjort.

Venstre har siden 1960-tallet vært et lite parti.

I perioder har det også vært et ustabilt og vinglete parti.

Men det har alltid vært godt behandlet av de andre borgerlige partiene, både nasjonalt og i Oslo. Selv har jeg sittet i regjering med tre Venstre-statsråder, samtidig som partiet hadde to representanter på Stortinget.

I Oslo har KrF vært mer borgerlig og samarbeidsvillig enn KrF har vært nasjonalt. Og det er KrFs veivalg i 2018 som gjorde at Venstre kunne sitte i regjering helt til 2021.

Jeg støtter, litt enkelt sagt, «Erna-strategien», som er å bygge gode relasjoner til alle, og ikke minst til dem som man mest sannsynlig kommer til å være politisk avhengig av.

Gode relasjoner betyr fortrolighet, tillit, ingen overrumplende utspill, lojalitet og ordentlighet.

Nå fremstår i stedet det nye flertallet i Oslo som lite samlet.

Venstre har, som Aftenposten har uttrykt det, «vinket farvel til både Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti». Frp har trukket et hittil ukjent «Carl I Hagen-vedtak» opp av hatten og vil ikke støtte et byråd de ikke selv er en del av – mens KrFs representant, Øyvind Håbrekke, antyder at KrF kan komme til å skifte side i 2025 og gå inn i Støre-regjeringen som en følge av at Venstre i Oslo kapper båndet til KrF.

Jeg tror alt dette gir velgerne et dårlig inntrykk. Det inngir ikke tillit at man lukker dører for deretter å triumfere over det.

Partiene må kunne snakke sammen og oppføre seg ordentlig overfor hverandre, dersom det borgerlige styret skal bære i fire år og helst lenger enn det.