Borgerlig skramling

Et fall på 8,4 prosentpoeng siden forrige valg – det ble fasiten for de fire partiene som i ulike konstellasjoner har vært del av Erna Solbergs regjering.

Det er ingenting overraskende i at en regjering som har sittet i åtte år, taper et valg. Regjeringer forbindes med alt som til enhver tid er upopulært. Opposisjonen i Norge har også normalt den store fordelen at de kan favne begge sider av viktige politiske akser som sentrum-periferi, klimasaken og innvandring. Under Stoltenberg-regjeringen var det de borgerlige partiene som nøt godt av denne fordelen: de kunne vinne velgere på å være for både mer (Venstre) og mindre (Frp) klimatiltak enn regjeringen; på å argumentere for strengere og mer liberal innvandringspolitikk. Ikke før etter valget ville velgerne få vite hva stemmen deres faktisk gikk til. Denne gangen var det rødgrønn side som hadde denne fordelen, med Senterpartiet på den ene siden og SV og MDG på den andre.

Ikke siden 1965 har en regjering overlevet to valg. Stoltenbergs rødgrønne regjering gikk ved valget i 2013 tilbake nesten like mye som de fire partiene som har deltatt i Erna Solbergs regjering, og endte på 40,4 prosent. Det er tilfeldigvis identisk med oppslutningen om de fire borgerlige partiene ved årets valg.

Hvis man vil, kan man derfor spinne en nogenlunde positiv historie om det borgerlige regjeringsprosjektet de siste åtte årene: Skattene gikk litt ned, det er gjennomført noen gode reformer i offentlig sektor, og regjeringen har håndtert koronakrisen og flyktningkrisen godt. At man så utsettes for regjeringsslitasje og taper et valg, er nesten som det skal være i Norge. Det var kanskje ergerlig at KrF havnet under sperregrensen, men det var heller ikke så overraskende med det opprivende retningsvalget friskt i minne. Om fire år kan alle fire partier komme sterkere tilbake.

For Høyre isolert sett er dessuten valgresultatet akseptabelt: 20,4 prosent er bedre enn valgene i 2009, 2005, 1997 og 1993, og på linje med resultatene i 1989 og 2001.

Denne positive versjonen er ikke usann. Men den dekker over noen grunnleggende problemer på borgerlig side som ikke løses av seg selv.

Verre enn det ser ut

La oss begynne med tallene: Hvis vi ser bort fra EU-valget i 1993, da det ikke var klart hvilken blokk Senterpartiet egentlig tilhørte, er dette det dårligste valget noen gang for partiene som til enhver tid har utgjort borgerlig side – med klar margin. Det er også det dårligste valget noen gang for KrF og det dårligste valget for KrF og Venstre samlet. I tillegg er resultatet det svakeste for Frp siden 1993, og for Høyre og Frp samlet siden 1997. Resultatet for Høyre, Venstre og KrF er rett nok et par prosentpoeng bedre enn da de samme partiene tapte valget med Bondevik-regjeringen i 2005 – men det er da heller ikke et valg som minnes med spesiell lystighet i disse partiene.

Hvis vi holder oss til situasjonen etter at det moderne toblokksystemet – med Senterpartiet som en del av rødgrønn blokk – ble etablert i 2001, er det dermed helt rimelig å karakterisere situasjonen som en krise for borgerlig side. På figuren under er dette vist ved å markere dårligste resultat for ulike konstellasjoner i rødt.

Tross et akseptabelt valg for Høyre er alle deler av den borgerlige koalisjonen sterkt svekket – enten man ser på dagens tre regjeringspartier eller på Høyre og Frp. Det er vanlig at regjeringer går tilbake spesielt i sin andre regjeringsperiode, men det er ikke vanlig at de ender opp så svakt. Enda verre: Om de fire paratiene så hadde fått flertall, er det helt uklart hva slags regjeringskonstellasjon de kunne stable på bena. Utsiktene til både parlamentarisk flertall og en styringsdyktig koalisjon er dårligere enn de har vært siden 90-tallet – en periode som i Høyre-kretser også er kjent som «skyggenes dal».

Prosjektet som manglet

Hvor er det blitt av velgerne? Vi får vite flere detaljer når de store velgerundersøkelsene foreligger, men helt overordnet er bildet at velgerne først i stor grad gikk til Senterpartiet, og bidro vesentlig til partiets vekst på meningsmålingene fra januar 2019 og frem til toppnoteringene på over 20 prosent i desember 2020. Men selv etter at mange av disse forlot Senterpartiet – som ved valget endte på 13,6 prosent – har få velgere kommet tilbake til borgerlig side. Mange har endt i sofaen. Dette er i stor grad velgere som ikke drømmer om en rødgrønn regjering – men som er fullstendig uten entusiasme for fire nye år med borgerlig styre.

Og det er ikke så rart. For det er ikke så lett å beskrive hva som har vært det borgerlige prosjektet under Erna Solberg. Snakker man med folk i de borgerlige partiene, vil det gå langt mellom dem som enkelt klarer å formulere det. Og prøver man å få noen til å skissere hva man skulle gjort hvis man faktisk hadde fått en periode til, blir det bare mumling. I Frp har mange lenge gledet seg til å havne i faktisk opposisjon, og et borgerlig flertall ville trolig bli møtt med vantro og skuffelse. Og ingen i Høyre, Venstre og KrF ville sett lyst å fire nye år i regjering med Sylvi Listhaug som høyreopposisjon.

Selv de få man får lokket utpå, gir svar som ikke egentlig samler borgerlige velgere, eller som ikke fremstår som så relevant og engasjerende. Et eksempel på den første typen er utsagn som «vi er regjeringen for det grønne skiftet». Det er et i og for seg akseptabelt budskap om en av tidens store utfordringer – men etablerer ingen meningsfull kontrast til en Arbeiderparti-ledet regjering, trekker frem et tema der regjeringen har begrenset sakseierskap, og støter attpåtil fra seg mange av Frps velgere. «Vi moderniserer Norge» er et eksempel på den andre typen – et tema som i og for seg alltid er relevant, men som for mange velgere fremstår som frakoblet tidens store temaer, som klima, distriktspolitikk og ulikhet.

De to typene svar illustrerer noen mer generelle utfordringer: Det er i realiteten få overordnede retningsvalg i store saker som forener de fire partiene. I årene før 2013 hadde man mer enn nok med å få Venstre, KrF og Frp til å sitte i samme rom, og det var lite overskudd til å utvikle felles politikk. Og det lille som finnes, er rester av problembeskrivelser som ble formulert for mer enn ti år siden – før finanskrisen, flyktningkrisen, Brexit, Trump og korona snudde vestlig politikk på hodet.

Les også:

Pluss

Pluss

Høyres fall

Høyre surfet inn til makten på slagordet «nye ideer og bedre løsninger». Nå er ideene blitt gamle, løsningene halter og velgerne er opptatt av andre spørsmål.

Venstresiden finner lettere fellesprosjekter

Kanskje var det ikke mulig å få til mer av et felles prosjekt før 2013. Og at det er lite som forener partiene, betyr jo ikke at regjeringen ikke har gjort noe som helst. Nye Veier er kommet for å bli, kommunereformen vil ikke reverseres, fraværsgrensen bør ikke reverseres, og hvis noen vil gjeninnføre arveavgiften, vil de nok tenke grundig over utformingen. Alt dette har et slags borgerlig stempel.

Men generelt er det slik at alle de tusen små og store beslutningene som er tatt av regjeringen, i for liten grad har hatt en retning. Og det har vist seg å være et problem. Litt – men bare litt – karikert har det vært slik at når Venstre har fått noen til elbil, har Frp måttet kompenseres med penger til vei. Frp har fått penger til HRS, og i bytte fikk Venstre mer penger til anti-HRS-organisasjoner.

Ikke bare er det en komplisert fortelling å selge til velgerne; det er også en dyr fortelling. For om tiltakene kanskje nuller hverandre ut i samlet effekt, plusses de sammen i statsbudsjettet. Og dette siste punktet avskrekker også Høyres kjernevelgere – som ellers nok er det borgerlige velgerne som lever best med den litt uklare retningen på prosjektet.

Og denne dysfunksjonelle samarbeidssituasjonen er i dag langt verre på borgerlig side enn på rødgrønn side. På venstresiden finnes det enkelte honnørord som alle kan slutte seg til, i hvert fall i det abstrakte: Mer likhet, mer rettferdighet. SV, Rødt og MDG krangler så busta fyker om hvorvidt man skal stille ultimatum på tannhelsereform eller oljeleting, men de er enige om retningen.

Selvsagt finnes intern splid, og Senterpartiet skiller seg på viktige punkter fra den retningen SV, Rødt og MDG vil gå. Det vil komme tøffe kamper i og utenfor regjering også i neste periode. Men sammenlignet med motsetningene på borgerlig side synes det likevel som en søndagsskole.

En viktig grunn til at det er slik, er at det fellesprosjektet som i sin tid bandt sammen borgerlig side, har mistet mye av sin kraft: mer frihet! For KrF har slagordet kanskje alltid vært problematisk, bortsett fra når det har vært knyttet til kristne friskoler – men slagordet er heller ikke viktig for Frps konservative fløy eller for pragmatikerne i Høyre.

Og kanskje er det ikke så rart: Veldig mange viktige frihetskamper er vunnet siden høyrebølgen startet som en reaksjon på sosialdemokratiets styringsoptimisme. Det finnes ikke noe kringkastingsmonopol å kjempe mot; utfordringen er snarere å regulere de nye, uredigerte mediene. Åpningstidene i butikkene er liberalisert. Skattenivået er redusert – selv om oljepengene har sørget for at offentlig sektor likevel har vokst. Også i sosiale spørsmål har liberale verdier vunnet frem – som kjønnsnøytral ekteskapslov og juridisk kjønnsskifte. Det er ikke alltid klart for borgerlige hva det betyr å kjempe for mer frihet – er for eksempel forbud mot konverteringsterapi liberalt? – og det er ikke alltid klart at det er fornuftig heller.

Borgerlige partier er historisk enten liberale og konservative, men begge ord har i dag en uklar og omstridt betydning, og oftere enn før er det store potensielle motsetninger mellom dem.

Umulige konstellasjoner

Trenger man et så tydelig prosjekt? Erna Solbergs regjering er på et vis et eksempel på at det ikke er åpenbart. De fire partiene klarte å styre landet i åtte år, om enn i litt ulike konstellasjoner. Kanskje kan det også fremstå som en unødvendig ideologisk tilnærming til alle de praktiske utfordringene man støter på i regjering.

Jeg tror likevel det er slik at det er vanskelig å få til en ny borgerlig regjering i overskuelig fremtid uten å løse de grunnleggende problemene mangelen på et samlende prosjekt skaper. Det skramlet i åtte år – men det ble samtidig klart hvor ekstremt smertefullt dette samarbeidet var. Det er nemlig i dag nesten umulig å se for seg at noen skal kunne gå til valg på noen variant av borgerlig samarbeid.

Flere mulige prosjekter eksisterer selvsagt på borgerlig side allerede. Sylvi Listhaug snakket på Frps valgvake om hvor mye bedre det var da Frp satt alene i regjering med Høyre. Hun ser for seg en regjering som fronter en stram innvandringspolitikk, motstand mot dyr klimapolitikk, og folkelig motstand mot politisk korrekthet. Listhaug er også opptatt av at Høyre- og Frp-regjeringen som satt frem til 2018, var langt mindre upopulær enn dagens.

Men Listhaug gjør det for enkelt for seg selv – og for borgerlig side. Også Høyre- og Frp-regjeringen slet med de samme kompromissene og den samme retningsløsheten. Våren 2015, hadde de to partiene mistet ti prosentpoeng i oppslutning, og uten flyktningkrisen kunne valgresultatet i 2017 sett ganske stygt ut. Like viktig er det kanskje at det ikke finnes noen meningsfulle utsikter til en slik regjeringskonstellasjon. Noe flertall for Høyre og Frp fremstår i dag som helt urealistisk, og KrF og Venstre kan neppe igjen gå til valg på å være støttepartier til en slik regjering. Noen drømmer om at en slik konstellasjon i stedet kan skape flertall med Senterpartiet – men det er utenfor borgerlige partiers kontroll, og er per i dag ganske usannsynlig. Det er dessuten klare grenser for hvor langt en regjering kan gå i den retningen Listhaug ønsker seg, før for mange av Høyres velgere begynner å se seg om etter nye partier.

Det finnes også et borgerlig prosjekt for grønn omstilling, der man bruker markedet for å bli en moderne, utslippsfri kunnskapsøkonomi. Men slik dens talsmenn – blant annet i Venstre – tenker seg det, har heller ikke den konstellasjonen noe parlamentarisk flertall bak seg. Sjansen for at dagens trepartiregjering skal gjenoppstå i overskuelig fremtid, synes minimal.

Og – hvis disse problemene ikke løses – er dermed sjansen stor for at vi går til valg i 2025 uten en opposisjon som kan skape noe egentlig regjeringsalternativ.

Kan problemene løses?

Det er ikke sikkert det vil lykkes å skape nok av et felles prosjekt til at en borgerlig konstellasjon er mulig. Men hvis ingen prøver, vil det helt sikkert ikke lykkes.

I månedene som kommer, vil likevel neppe disse problemene stå øverst på de borgerlige partienes agenda. Tvert imot har de etter åtte år i posisjon behov for å blankpusse egen profil og legge til side alle tanker om felles, borgerlige prosjekter.

Men på et tidspunkt vil noen måtte ta fatt på dette arbeidet. Høyre er partiet som vil rammes først – fordi Høyres velgere krever at Høyre skal være et troverdig regjeringsparti. Da må man finne politikk som kan bidra til å dempe de konfliktene som i dag hindrer samarbeid, og som likevel peker ut en retning fremover.

I Minerva blir det arbeidet noe av de viktigste vi vil følge i årene som kommer.