Hva man snakker om når man snakker om «woke»

På landsmøtet sist helg vedtok Frp å gå til kamp mot «den såkalte «woke-bevegelsen», identitetspolitikk og det som omtales som et «krenkelseshysteri» i Norge». Blant eksemplene på woke-kultur som ble trukket frem, var varaordfører Kamzy Gunaratnams forslag om å kurse Oslo kommunale ansatte i strukturell rasisme. Gunaratnams utspill var – ifølge Frp – «en del av en pågående kampanje om å fremstille Norge som et rasistisk samfunn».

Etter at jeg skrev en kommentar om hvorfor høyresiden burde være positivt innstilt til deler av woke-kulturen, har jeg fått mange kritiske svar og kommentarer, blant annet fra Civitas Eirik Løkke her i Minerva og Kathrine Jebsen Moore i Subjekt.

Løkke mener at jeg overser det han oppfatter som kjernen i woke-kulturen – at man gjennom cancel culture søker å eliminere stemmer som ikke deler woke-kulturens ideologiske renhet.

Jebsen-Moore argumenterer over samme lest, og kritiserer meg, blant annet, for ikke å ha forstått koblingen til den kritiske teorien, som blant annet stammer fra Foucault fra 60-tallet og utover, der alt i samfunnet koker ned til en maktkamp.

De to synes å være enige om at dersom woke-kulturen får dominere, ser det mørkt ut for demokratiet. Høyresidens oppgave bør være å kjempe mot den, fordi, som Jebsen Moore formulerer det: Liberale verdier og woke ideologi står i rak motsetning, og lar seg ikke forene. Woke-ideologien handler om resultatlikhet, altså venstresidens domene – og ikke om likeverd og like muligheter.

Hva er woke?

Jeg kan berolige Løkke og Jebsen Moore med at jeg kjenner godt det autoritære utslaget woke-ideologien kan få. Som jeg også skriver i kommentaren, er jeg kritisk til disse utslagene. Noen av uenighetene våre bunner nok derfor i en ulik forståelse av begrepet «woke».

Begrepet ble lagt til i Oxford English Dictionary i 2017. Først betydde det noe slikt som «våken». Mot midten av forrige århundre endret betydningen seg i retning av «bevisst eller velinformert i politisk og kulturell sammenheng». I dag er det enda mer spisset mot diskriminering og sosial urettferdighet.

Utfordringen er at ganske få omtaler seg selv som «woke». Ordet er de siste årene mest brukt av kritikerne. Slik er ordet på et vis blitt høyresidens svar på venstresidens bruk av ordet «nyliberal». Få står frem som «nyliberale», og hvilke ideer som kritiseres med begrepet, varierer, og speiler i stor grad avsenderens bekymringer.

Det kan både ende med at man ser nyliberalisme ved høylys dag, og at man summarisk avfeier gode ideer. For selv om man er kritisk til at New Public Management har gått berserk på universitetene, var det kanskje ikke så dumt å delprivatisere Telenor?

Både «woke» og «nyliberale» kan fange en side ved tidsånden – men fordi begrepene mangler en ordentlig definisjon som de fleste er noenlunde enige om, blir de ofte så upresise at man snakker forbi hverandre.

Woke-kulturen er mer enn ideologi

For Løkke synes kjernen i woke-begrepet å være cancel culture. For Jebsen Moore er det en helt bestemt form for «kritisk teori», slik den gjennomgås i boken Cynical Theories av Helen Pluckrose og James Lindsay. Men når jeg skriver om woke-kulturen, handler det ikke primært om cancel culture eller om denne teorien eller ideologien. Begge deler er selvsagt reelt, og cancel culture er noen steder et vesentlig problem. Men spesielt i en norsk sammenheng er antallet kanselleringer lavt, og antallet som har lest seg opp på kritisk teori, lavere.

De fleste av dem som befinner seg i woke-kulturens omland – som er en stor del av den oppvoksende generasjonen – er først og fremst opptatt av nærere ting. Og det er på grunn av disse andre tingene jeg er uenig med Løkke og Jebsen-Moore i hvordan høyresiden bør forholde seg til woke-kulturen.

For det første er det en hårfin balanse mellom å være på vakt mot autoritære og illiberale utslag av woke-kulturen, og å avvise enhver årvåkenhet overfor minoriteters opplevelse av verden – for eksempel av hvordan rasisme fungerer, av hvilke historier vi forteller om fortiden.

La meg gi et par eksempler: Nei, vi skal ikke uten videre akseptere at enhver påstand om «mikroaggresjoner» er eksempler på rasisme. Men det skader ikke å lytte til ulike historier om hvordan minoriteter opplever hverdagen. Svaret er kanskje ikke å bli med i woke-bevegelsen, men det kan være verdt å huske på hva spørsmålet var.

Ja – vi skal la statuer av Churchill stå, og vi skal huske hans forsvar av demokratiet i Vesten. Men det bor nordmenn i Norge som er vokste opp i India mens Churchill hadde øverste ansvar for hungersnøden i Bengal i 1943, og det finnes nordmenn som vokste i Kenya mens Churchill var opptatt med å slå ned Mau Mau-opprøret. Andre nordmenn er barn av dem som ble rammet av hans bombekampanjer i Somalia og Irak.

Og de husker hans sterke motstand mot datidens mer konkrete avkolonialisering. Disse hendelsene har ikke vært ukjente tidligere, men det er naturlig at vekten de har i vår erindring, endrer seg når nåtidens utsynspunkt endrer seg. Når nordmenn med slike erfaringer stiller spørsmål ved Churchills nesten unike heltestatus, må majoriteten ha noe annet å tilby enn bare full krig mot cancel culture.

For det andre er jeg uenig med woke-kritikerne om hvilken strategi som er best om målet er å hindre en autoritær samfunnsdebatt. Hvis man vil motvirke et samfunn der gruppetenkning trumfer individenes rett til å ytre seg, tror jeg rett og slett det smarteste er å lytte til folks opplevelser av hvordan de erfarer verden – også om de selv av ulike grunner skulle nekte å lytte.

Det betyr selvsagt ikke at vi skal overse fakta og kun bygge en samfunnsdebatt basert på følelser. Men følelser spiller også en rolle i politisk debatt, og før man har lyttet ferdig, kan det dessuten være vanskelig å fastslå hva fakta er.

For det tredje er det ikke slik at det å diskutere tiltak mot rasisme, maktbalanse eller diskriminering, automatisk hører hjemme i en maktkritisk ideologi som startet med Foucault på 60-tallet – den som sammenfattes av Pluckrose og Lindsay i Cynical Theories.

For all del: Det finnes forbindelseslinjer mellom kritisk teori og den bevegelsen av generell årvåkenhet som så mange av dagens unge tar del i. Men det er langt fra teori til praksis (og ungdommers mobiltelefoner), langt fra berøringspunkter og doktrine. Ideologi og teori må møtes kritisk og med sunn fornuft.

Mellom de stridbare woke-ideologiene er det dessuten en rekke vanlige folk som er kritiske til svarene ideologien gir, men som kjenner spørsmålene den tar opp, på kroppen.

Hvem importerer tankegods fra USA?

Og det bringer oss tilbake til Kamzy Gunaratnam. Når Frp beskylder henne for å importere tankegods fra USA, og hun svarer med å google woke fordi hun ikke vet hva det betyr, er det et godt eksempel på en person med en slik sunn fornuft:

Gunaratnam mener det er en selvfølge at vi jobber med å bekjempe rasisme i arbeidslivet. Jeg tror også vi tåler å lytte til erfaringer med hvordan strukturer i arbeidslivet av og til kan virke ekskluderende for minoriteter. Det er ikke dermed sagt at kurs i strukturell rasisme er veien å gå, eller at alle strukturer som kan oppleves problematiske, rimelig kan kalles «strukturell rasisme». Minerva har tidligere skrevet om hvordan «mangfoldstrening» i USA kan se ut fra innsiden, og det er ikke alltid et vakkert syn. Slik sett er det mulig å forstå skepsisen.

Men den samme Gunaratnam forsvarte for eksempel Stovner-ungdommenes bruk av blackface i en humoristisk kontekst. «Leter vi etter rasisme?» spurte hun.

Når vi vet det, kan vi også spørre: Kanskje var ikke planen hennes med kurs om strukturell rasisme å invitere amerikanske mangfoldsguruer for å forklare oss at Norge er et gjennomrasistisk samfunn? Vi tåler i hvert fall å høre forslaget helt ut, og gjerne stille noen kritiske spørsmål, før vi velger å gå i fistel. Slik sett kan man spørre seg om det er Gunaratnam eller Frp selv som ukritisk importerer tankegods fra USA.

Spørsmålet om hvordan vi bør forholde oss til den brede bølgen av kulturell sensitivitet som brer om seg, er relevant for både liberale og konservative. Gjennom historien har ikke minst konservative lært at det nytter lite å lukke porten for nye ideer de først har begynt å strømme på. Det vil uansett piple gjennom, og til slutt vil demningen briste.

Og de nye ideene, spørsmålsstillingene og perspektivene i den bredere bevegelsen jeg snakker om når jeg skriver om woke, de kan være en slik kraft om de bare forsøkes stoppet i porten – fordi de fanger opp noe som er reelt, en opplevelse av skjevheter i perspektiv som trenger en eller annen form for respons.

Selv om liberale kanskje har lettere for å være i nye strømmer enn konservative, burde det derfor være et felles mål å styre slike strømmer. I dette tilfellet handler det om at woke-strømmen ikke må bli autoritær. Der kan jeg være alliert med Løkke og Jebsen Moore.

Men ikke minst når vi avviser svarene woke-bevegelsen gir, blir det ekstra viktig å prøve å huske hva spørsmålet var.