Kulturlivets vaktbikkjer

På kort tid har Subjekt.no inntatt offentlig rom som en avis som markerer seg sterkt på kulturfeltet. Nylig fikk de innvilget pressestøtte. Sjefsredaktøren, som også er gründeren bak Subjekt, er nominert til årets medienavn av Kampanje. I fjor ble han kåret til årets nykommer av Redaktørforeningen. Danby Choi har kommet for å bli, men hvem er denne skarpt argumenterende kulturredaktøren? Og hva er konseptet bak Subjekt?

– Subjekt er landets ledende kulturavis, skriver dere om dere selv. Hvordan kan du gå så høyt ut?

– Vi utkonkurrerte raskt alle medier som utelukkende fokuserer på kultur. Vi startet med å sammenligne oss med kulturtidskriftene, men ble mange ganger så store. Vår tabloide tilnærming minner heller ikke mye om Kunstkritikk, Vagant og Vinduet. Men vi har omfattende anmelderi, kritikk og essayistikk i Subjekt, det er en avdeling. Vi dekker de samme områdene som kulturtidsskriftene, men på en mer aktuell og tabloid måte. Vi sammenligner oss mer med kulturredaksjonene i de store avisene som Klassekampen og Morgenbladet, svarer Danby Choi, sjefredaktør i Subjekt.

Ideen til avisen fikk Choi som elev på videregående. Han fikk i oppgave å lage en magasinfremside. Han hadde lyst til å gi liv til den fiktive fremsiden, droppet ut av videregående for å lage magasinet og fikk 30 000 kroner fra Fritt Ord. Han laget intervjuet med Pussy Riot, samt flere kjente kunstnere og artister.

– Jeg var veldig begeistret over at alle tok telefonen om du var redaktør og ringte. Jeg laget også hele magasinet selv, både tekst, bilder og layout, og fikk distribusjon via Interpress. Ikke fordi at magasinet ble bedre på denne selvstendige måten, men hvem skulle ellers bidratt til noe sånt? Opplaget var på 500, og magasinet som kom ut i 2013 ble et samleobjekt i hipstermiljøer. Dette ga blod på tann, men også dyrebare erfaringer. Nå hadde jeg som 18-åring bokstavelig talt fått kjenne på alle sidene av en medieproduksjon, både kommersielt og redaksjonelt, forteller han.

I andre utgave var de tretti medarbeidere og i 2014 kom utgave nummer to med tretti involverte.

– Det blir ofte snakket om den vanskelige andreutgaven, men for meg ble det tredjeutgaven som ikke kom ut, sier Choi og peker på at hele prosessen med å lage et magasin, eller en avis, har blitt veldig demokratisert.

For eksempel tilgangen til trykkeri. Før var det dyrt å trykke. Nå er det billig og tilgjengelig for den som ønsker trykke opp alt fra bøker til magasiner.

– Jeg pleier ofte si at vi lever i Marx' drømmesamfunn. En skulle gi arbeidsverktøyene til folket, og ingen har gjort dette bedre enn kapitalismen. Prisene har også gått veldig ned. Å distribuere ting kostet før formuer, kun noen få kunne gjøre det. Nå er det gratis å dele artikler på Facebook. Subjekt som arbeidsplass eier kanskje tolv macer og noen kontorstoler, men det er ikke akkurat fordi at vi ruger på arbeidsverktøyene at «alle» vil jobbe hos oss. Potensialet og «the means of production» er nå hos nettopp folket, sier han.

– Å starte opp et medie er ingen walk in the park. Hvorfor du tror dere har lykkes, og hvilken nisje i samfunnet dere har truffet?

– Fordi vi har journalistisk integritet på et område der de fleste kulturjournalister har vært mer interessert i å være venner med sitt eget dekningsområde, enn å drive kritisk journalistikk. Vi kom på nett og ble et AS i 2017. Da var jeg akkurat ferdig med journalistutdanningen og overbevist om at kulturjournalistikken hadde mest potensiale for utvikling. Det passet fint, fordi jeg hadde god kjennskap til norsk kunst og kultur som mangeårig bruker.

Choi gikk ut med skyhøy presseetisk selvtillit og innså at kulturjournalistikken var veldig dårlig.

– Feltet hadde seg selv å takke for at ingen leste kulturjournalistikken og brød seg om kunst- og kulturliv. Mange kulturjournalister ser på seg selv som kulturlivets representanter i pressa, ikke omvendt. En må våge å stille kritiske spørsmål og stille ledere i kulturlivet til veggs, mener han og tror Subjekt har en god posisjon i konkurransemarkedet fordi fortrinnet er at de tør.

– Det er ikke gitt at en Amedia-avis kunne fått til det vi har fått til. Det handler ikke bare om penger, sier han.

At kulturjournalistikken er dårlig må en bare innse, mener han og viser til at det er den typen journalistikk med færrest antall kilder, mye lanseringsjournalistikk og veldig lite fokus på leseren, veldig egoistiske saker. I andre typer journalistikk er det også kjent at språket skal være enkelt. Det er leseren en skriver for. Språket er bare et verktøy, sier han.

– Jeg blir litt irritert over at mange hopper bukk over den viktigste delen av jobben sin, som er å gjøre seg forstått. Jeg har alltid lest vanskelige kulturtidsskrifter med en folkelig selvtillit og humret over at når selv ikke jeg forstår hva som står her, da er det journalisten som har gjort en dårlig jobb. De på sin side tror de har gjort et god jobb fordi de har brukt så presise ord at ingen forstår dem.

Dette er ingen som vil lese det, sier han og kaller det tåkeprat, ofte med milelange spørsmål med resonnement der det fremstår som om intervjuobjekt og journalist prøver å imponere hverandre.

Choi glemmer aldri da han hadde skrevet en litteraturanmeldelse på journalisthøgskolen som var litt vel poetisk. Professoren skrev tilbake: «tror du at du er en poet?»

– Jeg ble jo litt lei meg, men har også tenkt på det når jeg desker en artikkel. Tror du at du er en poet? Og så gjør jeg saken om til journalistikk. Journalistikk er jo noe annet. Subjekt har en integritet på vegne av det folkelige språket, å gjøre seg forstått, sier han.

– Skjer her endringer i kulturjournalistikken? Mener du det blir bedre?

– Mye av kulturjournalistikken holder på å dø ut. Dette er gode nyheter, har jeg tidligere sagt.

Choi trekker frem et eksempel:

– Ny låt fra... og en bare trykker en pressemelding uten å gjøre noe journalistisk rundt det. Den typen lanseringsjournalistikk mener jeg har ikke livets rett. Jeg merker også en opptrapping fra konkurrenter som Morgenbladet, Klassekampen og Aftenposten. De ser at Subjekt er i ferd med å tette et hull. Jeg er sikker på at vi har bidratt til å skape ny energi i kulturjournalistikken, sier Choi.

Han mener en må lage journalistikk som går mer i dybden og lager nyheter som tar opp konflikter, ideologiske uenigheter og problemstillinger som en ikke har turt, giddet, klart eller evnet å belyse før.

– Subjekt henter altså ikke inspirasjonen sin fra norsk kulturjournalistikk.

– Nei, motivasjonen kommer innenfra. I starten ble vi stemplet som kulturfiender, rasister og transfober, men kritikk er en helt fundamental del av demokratiet og pressens samfunnsoppdrag. Likevel kan kulturbyråkrater i stor grad holde på i fred uten graving fra kritiske journalister.

– Kulturjournalistikk ble ofte ansett være en annen type journalistikk.

– Vi ser annerledes på det. Vi ser på det som journalistikk på kulturfeltet. Til nå har kulturfeltet vært koseprat, det motsatte av kritisk journalistikk. Vi har hatt politisk journalistikk, kritisk journalistikk og til sist kulturjournalistikken som bare er koseprat.

– Kulturjournalister tenker at deres oppdrag er å få kulturlivet til å blomstre, men ingen har lyst til å lese dette stoffet når det ikke er en eneste konfliktlinje i stoffet, når det er helt åpenbart at journalisten er venn med og ønsker institusjonen godt. En journalist som vil gjøre kulturen en tjeneste må begynne å stille kritiske spørsmål, sier Choi.

De fleste kulturmedier behandlet kulturjournalistikken helt utrolig dårlig, mener han og peker ut flere negative mønster.

– Kulturinstitusjonene tror vi jobber for dem. Mange kunstnere tror at journalistene jobber for dem og svarer med at det er kulturfiendtlig så snart en begynner å stille kritiske spørsmål. Men se på næringslivet. De har kritiske næringslivsjournalister på nakken, og det går så det suser fordi de lærer seg å svare profesjonelt. Kritisk journalistikk bidrar til utvikling i næringslivet, holder næringslivet på tå hev. Et av våre mål er å holde kulturlivet på tå hev, sier Choi.

– Kunstsynet, mangfoldssynet. Det er enormt spennende diskusjoner som handler om vår kultur. Disse ønsker vi å holde på tå hev. Disse debattene ønsker vi at skal foregå hos oss.

Selv skrev Choi nylig en kommentar om at identitetspolitikken har etablert seg som den gjeldende verdensanskuelse, noe han mener er negativt. I artikkelen beskriver han hvordan han ble kontaktet av en person som ønsket omtale av at de ga penger til et gründerprosjekt: "men pengene går ikke til en hvit mann, for å si det sånn", sa han. Og Choi er ikke redd for å argumentere skarpt bak tastene: "Jeg tenkte «ellers takk, koloniherre», som jeg ofte gjør når jeg havner i diskusjon med velmenende antirasister".

– Så hva med identitetspolitikk?

– Vi i Subjekt har nok bidratt til at dette har blitt en veldig dominerende debatt på kulturfeltet, men jeg er nok redd for at institusjonene har fått drevet med dette lenge uten å reflektere rundt det. Og vi har kommet til et sted der det er helt selvfølgelig å skille mellom mennesker basert på hudfarge, og at alt skal kvoteres hele tiden.

Da ender en jo opp med å ikke få de mest talentfulle kunstnerne, de mest talentfulle utøverne, mener Choi.

– Men da svarer de ofte med at det er inspirerende å se forbilder som ligner på seg selv. Jeg syns det er et tåpelig argument. Mine forbilder har lenge vært svarte kvinner og hvite menn om hverandre. En trenger ikke ha lik hudfarge for å bli inspirert. I fotball gir en blaffen i hudfarge. Du skal være god. Dette inspirerer langt mer, sier han og peker på at kunsten ikke lenger inspirerer.

– Få vil bli kunstnere. En drar heller ikke på teater for å se på en hudfarge, men sånn vurderer man altså kunst i dag, sier han og trekker frem Oscar Akademiet.

For å vinne Oscar, må du ha med en minoritet.

– Det er helt utrolig at en skal ende opp her, etter så mange år med kunstnerisk frihet. Det er helt hårreisende. Dette kan ikke være endestasjonen. Regissøren må få bestemme disse tingene selv, sier han og trekker frem at verden står overfor flyktningkriser, klimakriser og pandemi.

– Skal vi løse disse problemene, trenger vi de beste individene ved roret og dette mister vi når vi begynner å kvotere.

– Hvilken medietrend vil du si dere plasserer dere i? Eller trender hos leserne?

– Det er mange som prøver å lage magasiner og tidsskrifter som ikke lykkes, men noen lykkes og de satser på ekstremnisjer som Medier24. Vi har en større paraply og ligner nok mer en allmenn avis enn de såkalte ekstremnisjemediene. Vi er på en nisjemedietrend, men vi er motsatt av å ligne andre medier på en trend. Vi er en liberalt kulturmedie med en helt annen forankring enn andre kulturtidsskrifter har. De har ofte forankring langt til venstre.

Choi trekker frem Ina Bache-Wiig som ble kansellert fra en utstilling. Hun er liberalkonservativ. Nesten halve befolkningen har hennes politiske ståsted, men på kulturfeltet, et felt han mener har blitt veldig desorientert, er hun en høyreekstrem fiende.

– Når så du sist en kunstner som står på høyresiden? Det er svært få av dem. Skal kulturlivet skryte av å være mangfoldig, må det begynne med seg selv, sier han.

– Sløseriombudsmannen. Hvilken effekt har han hatt på kulturlivet i Norge?

– Den reaksjonen de femten kunstnerorganisasjonene hadde mot ham, er ganske symptomatisk vil jeg si. De reagerte med å boikotte han. Flere boikottet medier som hadde snakket med han og han ble stemplet som en høyreekstrem og farlig stemme, når det han gjør er helt legitimt og innenfor. Det er symptomatisk for hvor desinformert kulturlivet er, med tenke på hvor stor oppslutning liberale og liberalkonservative verdier faktisk har i det norske samfunnet. Jeg mener han har vekket noen veldig viktige debatter.

Pluss

Pluss

– Uheldig om staten skal diktere hvilken kunst vi får

Minerva har tatt en lengre prat med Sløseriombudsmannen, aka Are Søberg, om sløsing, gratis tamponger og hvordan han ser for seg kunstnere skal overleve dersom han hadde fått viljen sin.

– Dere har fått pressestøtte. Hva vil dette bety for Subjekt? Hva ser du for deg at dere vil satse mer på?

– Vi blir mer uavhengige. Jeg tror fullstendig uavhengighet er en illusjon, men om vi ikke legger alle eggene i en kurv, vil vi bli mindre avhengige av hendene som gir. Det betyr også at vi har en sikker grunnøkonomi som er viktig for en liten avis som vår. Vi kan ansette flere.

Subjekt har nylig begynt å signere usignerte lederartikler.

– Jeg syns det er et kult og konservativt grep. Lederartikler gir avisen et kompass og en retning. I tillegg skriver jeg kommenterer under mitt eget navn. Der kan jeg være litt mer subjektiv og litt skarpere, men jeg er jo liberal i hjertet. Subjekt er også stiftet på et oppdrag om å være en liberal kulturavis. Og pendelen er på vei til å svinge tilbake i vår favør. Jeg tror vi har skapt større forståelse for liberale og liberaldemokratiske verdier på kulturfeltet, sier han.

Mange forbinder liberal med blind markedsliberalisme, men liberal er egentlig veldig gode kunstidealer, mener Choi. Det handler om at kunsten skal være fri. Den skal få være seg selv.