– De aller fleste jøder har fått et enda nærere forhold til Israel

Torsdag 7. november – to dager før markeringen av Krystallnatten – spilte Maccabi Tel Aviv mot Ajax i Europa League. 

Voldsomme scener utspilte seg i Amsterdam. Israelske fotballfans ble angrepet av Palestina-demonstranter. Videoer på sosiale medier viste hvordan de tilreisende supporterne ble avkrevet rop om «Free Palestine», og tilfeldige forbipasserende ble bedt om å dokumentere hvorvidt de var fra Israel. Flere israelere ble skadet.

Israel sendte fly for å evakuere sine innbyggere hjem. 

Geert Wilders omtalte hendelsene som «pogromer» og «jødejakt», og krevde arrestasjoner og mulige deportasjoner.

Maccabi-fansen hadde på sin side utvist vulgær oppførsel i forkant. De hadde revet ned palestinske flagg og sunget brutale nidviser om å la IDF ta araberne og annet usmakelig.

Jeg bruker ordet «rotete» når jeg nevner hendelsen for Michael Kohn, rabbi i Det Mosaiske Trossamfund (DMT) i Oslo. Han dveler en stund ettertenksomt ved ordet der vi sitter på kontoret hans. 

– Var det «rotete»? Jeg har spurt meg selv hva som hadde skjedd dersom de israelske fotballsupporterne hadde oppført seg annerledes. For de hadde blitt angrepet uansett. Det var planlagt på forhånd.

Nederlandske medier rapporterte i etterkant om hvordan angrep på Maccabi-fansen virker å ha vært planlagt av aktivister på Telegram og andre sosiale medier i forkant. 

– Da er ikke bildet «rotete» lenger, for de hadde blitt angrepet uansett, sier Kohn.

Europeiske toppolitikere, slik som kommisjonspresident Ursula von der Leyen, Frankrikes president Emmanual Macron og Tysklands Olaf Scholz, fordømte angrepene.

Mindre tabu å være antisemitt

For ett år siden intervjuet jeg også Kohn, på samme kontor. Den gang var det kort tid siden Hamas’ terrorangrep på Israel 7. oktober. Krigen mellom Israel og Hamas var i sin tidlige fase. DMT hadde for første gang sendt ut bekumringsmelding til menigheten om å være på vakt mot antisemittisme i kjølvannet av krigen. 

Uroen er der fortsatt. Fordømmelsen av antisemittisme fra det offisielle Norge kunne vært tydeligere, mener han. Den burde i alle fall blitt fremført oftere.

– Det virker som om det er mindre og mindre tabu å si noe som er antisemittisk. Det er en ferdighet å kunne se antisemittismen når den dukker opp.

I en tale han nylig holdt i DMT, pekte Kohn på foruroligende paralleller mellom vår tid og 1930-tallets Europa. Krystallnatten 9. og 10. november 1938 kom ikke ut av ingenting. Gradvis, år for år, ble situasjonen forverret for tyske jøder, med lover som forbød jødiske forretninger, ga jødiske kunstnere yrkesforbud og mye annet. 

Norske aviser, slik som Aftenposten, Adressavisen, Nationen og Bergens Tidende viste forståelse for flere av lovene. Aftenposten advarte på lederplass om at de kunne skape «jødesympati ute i verden, som disse Israels sønner neppe fortjener».

– Jeg er varsom med å trekke historiske paralleller til 1930-tallet, for jeg vil ikke være alarmist. Det er skadelig for samfunnet. Men for å lære av historien må vi trekke visse paralleller for å kunne sammenligne. 

– En viktig forskjell fra 1930-tallet og i dag er at de fleste euopreiske myndigheter har programmer for å bekjempe antisemittisme.

– Ja, og handlingsplanen mot antisemittisme er viktig. Vi må absolutt anerkjenne forskjellene, og det er viktig med konkrete virkemidler for å lykkes i felles mål om å bekjempe antisemittismen.

Behov for en jødisk stat

Mye har skjedd etter ett år med krig i Midtøsten. Israel har tapt anseelse i Vesten etter voldsomme dødstall i Gaza. Samtidig har landet gjenvunnet mye av sitt sikkerhetspolitiske fotfeste. Hizbollah er svekket. Trump vant presidentvalget og vil føre en – om mulig – enda mer proisraelsk utenrikspolitikk for USAs vedkommende. 

Siden sist vi møttes har Norge anerkjent Palestina som stat og Israel har tilbakekalt sin ambassadør. «Det er ingenting for meg å gjøre i Norge lenger», sa den utgående ambassadøren til Minerva idet han pakket ned kontoret sitt. 

– Det påvirker oss at vi opplever at Israel blir behandlet annerledes enn andre land, sier Kohn.

For ham har en betydelig del av Israel-kritikken gått over i demonisering. Indirekte kan en slik demonisering ramme norske jøder. For mange norske jøder har forholdet til Israel blitt tettere det siste året, mener Kohn.

– De aller fleste jøder har fått et enda nærere forhold til Israel. De føler seg mer knyttet til den jødiske staten, og flere føler at det er et behov for den.

– Og alt i alt står på en merkelig måte Israel sterkere nå enn for ett år siden.

– Det er i så fall et spørsmål om å ha gjenvunnet avskrekkelsesevnen. Men den evnen var jo tapt 7. oktober 2023. Så det er først og fremst snakk om å være tilbake, mer eller mindre.

I mellomtiden opplever europeiske jøder mindre sikkerhet. Situasjonen her hjemme er ikke blitt noe bedre.

Kohn merker seg at det er jødene selv som må si ifra. Det gjaldt etter markeringen av kvinnedagen i Oslo i vinter. Den lille gruppen som ville demonstrere mot seksuell vold begått fra Hamas, ble skjøvet ut av markeringen på Youngstorget. 

Hans far – tidligere forstander i DMT, Ervin Kohn – sa nylig ifra da en LO-tillitsvalgt formidlet sterkt Israel-kritisk innhold i sosiale medier. Ervin Kohn påpekte at innholdet var antisemittisk. 

Gang på gang er det jødene selv som tar bladet fra munnen. Kohn skulle ønske andre ikke-jøder gjorde det samme.

Folk vil uttrykke støtte

– Har du opplevd noe positivt det siste året?

– Jeg opplever ofte folk som henvender seg og ønsker å uttrykke sin kjærlighet til både det jødiske folk og til staten Israel. 

Kohn bærer kippah. Han opplever å bli ropt «jævla jøde» eller «barnemorder» etter, noe som er spesielt vondt om han er sammen med barna sine. De har vanskelig å forstå hvorfor. Men alle jødiske barn lærer at det er noen som synes stygt om dem, forklarer han.

Kippahen fører derimot også til flere støtteerklæringer offentlig enn før, sier han.

– Det varmer. Det er mer av dette nå enn tidligere, sier han.