Den norske forfatterforenings selvmål

Kunstner-Norge er i opprør. En selvutnevnt Sløseriombudsmann har tatt seg den frihet at han ironiserer over og latterliggjør samtidskunst.

Akkurat det var enkelt: Alt som skulle til var å legge ut noen klipp eller opptak av norsk scenekunst på Facebook. Det viste seg raskt at analmaling fascinerte de få, men fikk de mange til å flire.

Denne folkelige reaksjonen i møte med seriøs kunst rystet kunstner-Norge. Her analmalte man i fred og ro for et dannet publikum som visste å skille mellom skitt og kanel, og så kom en bølle og stilte spørsmålstegn ved samfunnsnytten ved det hele?

Hvordan våger han!

Foreningen Norske Dansekunstnere kan fortelle rystende historier: «(Sløseriombudsmannen har fått) kommentarfeltet til å flomme over av trakassering, hatefulle ytringer, uthenging, mobbing og sjikane.»

Enhver som har savnet kjedsomheten nok til å oppsøke en samtidsdansforestilling, vet at norske samtidsdansere sjelden evner å forføre noen med sin dans. At de ikke viser en dyp og konsistent forståelse av ytringsfriheten, er altså å forvente.

Oppsiktsvekkende er det imidlertid at Den norske forfatterforening stiller seg solidariske med Norske Dansekunstneres utspill mot og boikott av Sløseriombudsmannen.

Enkle sjeler vil tenke at nettopp det å stille spørsmål er forfatterens edleste kall? Å sette problemer under debatt, var litteraturens oppgave, har mange ment siden lenge før Georg Brandes.

Og hvis svarene er for dårlige, så må man gjerne latterliggjøre og håne dem. I virkeligheten er drap på en egen ektefelle straffbart. I litteraturen skjer det flerfoldige karakterdrap hver eneste bokhøst, og nære slektninger ryker nærmest garantert hver gang en Vigdis Hjorth eller en Karl Ove Knausgård slipper en ny bok.

Pytt, pytt, alt er lov for kunsten, sier man da.

Og takk og pris for det.

I Norge har vi etter hvert lært oss en kostbar lekse: Tekster kan smerte. Tekster kan provosere. Tekster kan treffe hardere enn piskeslag.

Men de treffer aldri så hardt som det å undertrykke tekster vil gjøre.

Hvis man ikke orker en bok, så kan man la være å lese den. I motsetning til all verdens Ayatollaher lar vi oss i Norge ikke opprøre av bøker vi ikke har lest.

Slik rykker det åpne samfunn frem.

Ville vi i juni kunnet feire Pride hvis en Gerd Brantenberg eller Gudmund Vindland ikke hadde sprengt all verdens skap for flere tiår siden?

Men Den norske forfatterforening etablerer nå et nytt tabu: Dette tabuet er å kritisere statsstøttet kunst. Å hevde at samfunnet skal få noe igjen for pengene de drysser ut over analmalere, lydpoeter og karakterdrapsmenn, er uhørt.

For hva ville kunsten eller litteraturen vært uten statsstøtte, uten stipender, momsfritak og innkjøpsordninger?

Å diskutere dette, er et angrep på kunstere og forfatteres eksistensgrunnlag, tror Den norske forfatterforening.

Forfatterforeningen klargjør dermed to forhold.

For det første viser foreningen at den har en fattig forståelse av ytringsfriheten. Ytringsfriheten skal nettopp verne meningen som er utenfor, som oppfattes som provoserende, som håner og latterliggjør.

Ve den forfatter som skriver en bok som virkelig provoserer eller latterliggjør noen! Han kan ikke regne med voldsom støtte fra sin bransjeorganisasjon.

For det andre legitimerer nå Den norske forfatterforening Sløseriombudsmannens kritikk. For hvis vi som samfunn understøtter norske forfattere, men de samme forfatterne ikke forstår hva ytringsfrihet er, og hvis deres interesseorganisasjon går til angrep på ytringsfriheten, hva i all verden er denne støtten godt for da?

Hvis vi må velge mellom ytringsfrihet og flere selvbiografiske romaner fra norsk øvre middelklasse, vil noen av oss hevde at ytringsfriheten er å foretrekke.

Gir statsstøtte oss flere ytringer, eller gir den oss tvert i mot sekteriske miljøer som dyrker gruppetenkning og konformitet?

Reaksjonene på Sløseriombudsmannen tyder på det siste.