Russland og det seige autokratiet

Tidligere denne måneden ble det avduket en ny statue i den russiske hovedstaden. Monumentet over Feliks Dzerzjinskij, grunnlegger av Tsjekaen og organisator av Den røde terror i 1918-1922, tårner nå utenfor hovedkvarteret til den russiske utenlandsetterretningen (SVR). Flere statuer og byster av Dzerzjinskij har dukket opp i Russland de siste årene.

Samtidig har russiske myndigheter forsterket undertrykkelsen av aktører som Memorial, en organisasjon som siden 1989 har arbeidet for å verne minnet om sovjettidens forbrytelser. Nye lærebøker i historie har til hensikt å innprente de unge at staten alltid har rett; statsmaktens interesser står over individet, over loven, over moralen. Parallelt har befolkningens aktelse for Stalin nådd rekordhøye nivåer. Denne utviklingen er viktig for å forstå Russland i dag og i tiden som kommer fordi den viser seigheten i de autokratiske strukturene som har preget landets historie gjennom 500 år.

En blodig arv

Dzerzjinskij var Lenins lojale politisjef. Han grunnla Tsjekaen, den første instansen av det sovjetiske hemmelige politiet og dermed forløperen til NKVD, KGB, og det som i dag er FSB. Dzerzjinskij var ansvarlig for massiv represjon og blodig terror mot reelle og innbilte motstandere av det nye sovjetregimet. I løpet av noen uker høsten 1918 ble anslagsvis 10 000 mennesker henrettet av Tsjekaens styrker, i praksis uten lov og dom (til sammenlikning hadde tsarens hemmelige politi henrettet rundt 6300 personer i de siste 90 årene før 1917). Under Stalin iverksatte Dzerzjinskijs etterfølgere et blodbad i en annen skala, da NKVD henrettet rundt 692 000 mennesker, «klassefiender» og «antisovjetiske elementer», i løpet av 14 måneder i 1937-38. Enda flere ble sendt i GULag og slavearbeid, der en stor andel døde av sult og utmattelse.

Den nåværende SVR-sjefen Sergej Narysjkin uttalte ved avdukingen av statuen i Moskva at Dzerzjinskij var en moralsk ledestjerne for generasjoner av sikkerhetstjenestemenn, en mann som var «tro mot sine idealer: godhet og rettferdighet». Staten har alltid rett.

Det Russland vi ser i dag, der representanter for rå og hensynsløs statsmakt løftes frem som eksemplariske på tross av sine forbrytelser mot menneskeheten, er produkt av en autokratisk tradisjon som strekker seg mer enn 500 år tilbake i tid. Ivan den Store (1440-1505) var den første russiske storfyrsten som kalte seg eneveldig og brukte tittelen «Herre og selvhersker av hele Rus». Siden den gang har russiske styringseliter holdt fast ved den autokratiske tradisjonen. Det sentraliserte og militariserte autokratiet var nemlig nyttig: det gjorde elitene i stand til å forsvare sine interesser mot både ytre og indre trusler, mot invasjoner utenfra og opprørske undersåtter innenfra.

Demokratiske reformforsøk

Den autokratiske tradisjonen har riktignok ikke vært helt uten brytninger, men de tre store forsøkene på demokratisk reform i Russland har blitt avbrutt og avløst av autokratisk gjenreisning etter relativt kort tid.

Revolusjonen i 1905, som førte til dannelsen av et semi-konstitusjonelt styre med et parlament (Dumaen) og politiske partier, var det første virkelige forsøket på demokratisering. Men tsaren oppfattet seg fortsatt som eneveldig. Han respekterte i virkeligheten ikke konstitusjonen og forbeholdt seg absolutt veto samt rett til å oppløse Dumaen etter eget forgodtbefinnende.

Februarrevolusjonen i 1917 representerte et mer radikalt forsøk på å bryte med den autokratiske tradisjonen. Tsaren gikk av og en grunnlovsgivende forsamling ble opprettet. Forsamlingen var demokratisk valgt, men Lenin og bolsjevikene var misfornøyd: de var representert med en fjerdedel av stemmene, mens det radikale bondepartiet, De sosial-revolusjonære, var størst med 40 prosent. Grunnlovsforsamlingen rakk akkurat å erklære Russland som en demokratisk føderal republikk i januar 1918 før Lenins rødegardister brøt den opp og dermed kvalte en potensiell demokratisk utvikling i fødselen. Et nytt autokratisk styresett ble etablert, en ettpartistat med Lenin og senere Stalin som kommunistiske enevoldsherskere.

Sovjetisk kollaps og autokratisk gjenreisning

Mikhail Gorbatsjovs åpenhetsreformer markerte begynnelsen på det tredje store forsøket på demokratisering. Glasnost og perestrojka førte til Sovjetunionens kollaps i 1991. Ut av de sovjetiske ruinene reiste Den russiske føderasjonen seg.

Grunnlovsforhandlingene i 1992-93 brakte håp om et nytt og demokratisk Russland. Men prosessen førte til uforsonlig konflikt mellom presidenten og parlamentet, og det hele endte med at Jeltsin tvangsoppløste parlamentet og bombarderte bygningen med tungt skyts, som resulterte i et blodbad med hundrevis av døde og sårede.

Angrepet på parlamentet var begynnelsen på slutten for det tredje russiske forsøket på å utfordre det autokratiske styresettet. Putin kom til makten ved årtusenskiftet. Han sentraliserte den politiske makten, temmet ulydige oligarker og slo ned på opposisjon; under hans ledelse har Russland igjen vendt tilbake til det gamle autokratiske refrenget. Beviset på det ser vi hver dag på nyhetene. Det brutale angrepet på Ukraina ville aldri vært iverksatt av en demokratisk stat; hendelsene bærer alle kjennetegn på den forsmådde eneherskerens selvrettferdighet, vrede og paranoide verdensbilde.

En seig struktur

Russlands autokratiske styresett er en seig struktur formet av en århundrelang tradisjon. Den seige strukturen gjenspeiles i språket. Det russiske ordet for «stat» tilsvarer ikke vårt eget begrep om staten. På norsk – og på engelsk, tysk og fransk – sier vi «stat», «state», «Staat», «état». Dette kommer av latin status, altså posisjon, sted, som betegner en viss stabil orden. Russerne sier noe helt annet, nemlig «gosudarstvo», som stammer fra ordet for «herre», «mester», «suveren».

Autokratiets seighet viser seg ikke bare i historien, styringsstrukturene og språket, men også i befolkningens måte å tenke om Stalin på.

I Russland har det uavhengige Levada-instituttet målt befolkningens holdninger til Stalin i mer enn 20 år. Særlig de siste ti årene har russernes følelser for Stalin blitt varmere. Nylig kom den foreløpig siste i rekken av slike målinger: andelen som sier de har positive følelser for Stalin overstiger nå 60 prosent, mot 38 prosent i 2001.

I august 1991 ble et Dzerzjinskij-monument fra 1958 fjernet fra plassen utenfor KGB-hovedkvarteret i Moskva og fraktet vekk, noe som den gang fremsto som et symbol på Russlands nye demokratiske fremtid. Når vi nå ser avdukingen av nye Dzerzjinskij-minnesmerker og rekordhøy begeistring for Stalin, er det en kraftig påminner om hva slags Russland vi vil måtte forholde oss til i overskuelig fremtid.

Endring har skjedd før og vil skje igjen. Motkrefter til autokratiet har eksistert, de finnes i dag (om enn kraftig svekket), og de vil finnes i fremtiden. Historien er ikke deterministisk og uforanderlig. Men vi bør ikke undervurdere de tunge og sterke kreftene som ligger i dyp historisk kontinuitet. Et realistisk syn på vår nabo i øst må legge dette til grunn.