Sikkerhet er ikke lenger gratis

«War made the state and the state made war.» Charles Tillys berømte påstand i boken Coercion, Capital, and European States er på ny relevant nå som statssystemet utfordres av krigerske stormakter. I kjølvannet av rask opprustning og krigersk retorikk har Moskva angrepet Ukraina. De har truet med atomkrig når krigen de startet ikke gikk som håpet.

I respons styrker NATO grenseforsvaret. Alliansen har utplassert 40 000 soldater med tungt skyts langs østflanken i Baltikum og Polen. Det er i denne konteksten vi forstår at Norge har gått til det drastiske skritt å invitere amerikanske styrker til Trøndelag på semipermanent basis, i brudd med etablert praksis.

Et utsagn Donald Trump kom med under valgkampinnspurten i 2016 plager fremdeles europeerne. Siden Trump ofte får fortolkningshjelp av fiendtlig innstilte journalister, la oss ta oss bryet med å se på hva som faktisk ble sagt. Det var i et intervju med The New York Times at Trump ble spurt om han ville forsvare NATO-medlemmene i Baltikum dersom de ble angrepet. Trump svarte: «Hvis de oppfyller sine forpliktelser overfor oss, er svaret ja.»

Svaret forferdet europeiske kommentatorer. Mange i Europa ser på sikkerhet som vann i springen, noe som skal være gratis. Det er i så måte talende at en del kommentatorer konkluderte at NATO ville dø med Trump som president. De vurderte ikke engang muligheten for at europeerne i større grad kan betale for sitt eget forsvar. Ukrainakrigen har ført til økte forsvarsutlegg, om enn gradvis. Kun ni av 30 medlemsland forventes å oppfylle målet om å bruke 2 prosent av BNP på forsvar i 2022, opp fra tre medlemmer i 2014.

Aldri har Europas nasjonalstater brukt en mindre andel av sin rikdom på å sikre egen overlevelse. Årsaken til dette er at USA bruker 3,3 prosent av BNP på forsvar. De dekker tre fjerdedeler av alliansens forsvarsutgifter og på tross av at europeerne har om lag en million soldater, bidrar USA rutinemessig med 80 prosent av kampstyrkene til NATO-oppdrag. Trumps kritikk var altså berettiget, men feilslått. Ukrainakrisen har økt NATOs relevans – uten å øke kampkraften nevneverdig.

De som kjenner NATOs historie, vet to ting: Den første er at NATO «alltid» er i krise. Alliansen har opplevd få år med indre ro siden den ble stiftet i 1949. NATO var i større trøbbel i januar 2003, da europeiske NATO-ledere nektet USA et NATO-mandat til krig i Irak. Den gang truet folk nær presidenten åpent med å avlive NATO. Men krisen blåste over, som alle kriser før den. Poenget oppsummeres liflig av Geir Lundestad i en bok han skrev om NATO i 2008: Just Another Major Crisis? (Bare enda en stor krise?)

Den andre grunnen til å legge krigstypene til side er at amerikanske beslutningstagere har prøvd å presse europeerne til å bruke mer på forsvar siden 1953. Det året truet utenriksminister John Foster Dulles med «agonizing reappraisal» – en smertefull revurdering av USAs støtte til NATO dersom den franske nasjonalforsamlingen unnlot å stemme for et europeisk forsvarsfellesskap. Franskmennene stemte nei og USA forble i NATO.

For europeerne er NATO en drømmeallianse. Den begrenser medlemmene overraskende lite, koster lite og gir respektinngytende sikkerhetsgarantier. Europeere vil naturligvis si at det ikke er så enkelt, men så enkelt er det. Trumps krav om at europeerne må bære mer av sin egen forsvarsbyrde deles av hele det amerikanske forsvarsetablissementet fra president Biden og ned til den menige soldat.

Så hvorfor gjør ikke amerikanerne bruk av artikkel 13 i Atlanterhavspakten og melder seg ut? Fordi NATO er selve kjernen i det internasjonale systemet som ble bygget opp etter andre verdenskrig, et system med USA i sentrum. NATO knytter USA til de andre vestlige demokratiene og sikrer en nærhet og et samhold som gagner USA. Uten NATO er USA en toneangivende stormakt, med NATO er USA en supermakt.

USA er ingen utpreget fan av hverken internasjonale institusjoner eller «opplyst egeninteresse» som investerer i ting som lønner seg på lang sikt. Trump brøt visselig en barriere, siden ingen amerikansk leder offentlig har sagt at USA kan hende ikke er villig til å ofre sine soldaters liv for land som ikke vil forsvare seg selv med sine egne soldaters liv. Men en rekke amerikanske presidenter har sagt slike ting bak lukkede dører.

Få trodde på NATO-landene som på toppmøtet i Wales i 2014 svor at de ville øke forsvarsbudsjettene til NATO-minimum. De hadde ljugekors på ryggen. Selv i kontekst av Russlands okkupasjon av Krimhalvøya falt forsvarsbudsjettene i Vest-Europa med 1,5 prosent i 2014, ifølge SIPRI. Dette har siden endret seg. Alle NATO-land – med unntak av USA – har økt sine forsvarsutlegg som andel av BNP fra 2014 til 2022.

På samme tid har enkelte land forstått at det er en slags sammenheng mellom hvor mye vi bidrar og hva vi kan vente fra amerikanerne. Hvorfor skulle ellers Norge ivre slik for å delta disproporsjonalt til krigføring i Afghanistan eller i Libya? Fordi vi implisitt antar at vår innsats vil gjøre det mer sannsynlig at amerikanerne stiller opp for oss.

Utfordringen for Europa er at USAs militære retur til Europa trolig er knyttet til ett kasus: Ukraina. Når denne krisen er forbi, vil amerikanerne trolig vende fokus mot Asia. De vil vente at europeerne i større grad ivaretar sin egen sikkerhet. Europeerne har lang erfaring med å få lite kampkraft ut av sine forsvarsutlegg.

Ukrainakrisen representerer en gyllen mulighet for europeiske land til å spørre seg hva vi kan gjøre for NATO, ikke bare hva NATO kan gjøre for oss. I denne sammenhengen er vår region, nordflanken, sentral. Med Sverige og Finland i alliansen kan Norden vise vei mot en allianse som omsetter lokal styrke i global relevans.

Det haster. En studie fra den velrennomerte tenketanken RAND konkluderte at vellykket forsvar av Baltikum i en krigssituasjon vil trenge betydelig større troppenærvær enn hva NATO har vært villig til å sende. Baltikum vil hærtas på 60 timer, ifølge simuleringen. Og når området har falt kan det vanskelig unnsettes. RAND påpeker at manglende investeringer i konvensjonelle styrker vil gjøre at atomvåpen skremmende raskt vil være på bordet.

I sum: NATO-land øker forsvarsbudsjettene i respons på overhengende fare, snarere enn truende retorikk fra allianselederen. Dessverre er ikke utlegg det samme som kampkraft. Oppgaven for Norge vil være å bidra til at vi bygger et troverdig regionalt forsvar til å komplettere amerikanske garantier.