Kamala Harris forteller sin historie

Det er neppe en hemmelighet for leserne av Minerva at jeg ikke er begeistret for Donald Trump – og at jeg ved jevne mellomrom, til stor irritasjon fra diverse av Trumps-fans, gir uttrykk for dette. Beskyldninger om såkalt Trump Derangement Syndrom (TDS), sitter løst. Disse tilbakemeldingene har jeg et relativt avslappet forhold til, ettersom den reelle formen for TDS er ikke å forstå hvor unikt uegnet Trump er som president.

Men la gå. 

Det er en fare for at den kritiske evnen svekkes når Trump opptrer i fri dressur. I motsatt fall ligger også en fare; Trumps motstandere kan vurderes som mer attraktive og med færre feil enn de fortjener. Det var antagelig tilfelle med Kamala Harris – selv om jeg i min støtteerklæring var relativt tydelig på hva jeg mislikte med hennes politikk. 

Hva så med kampanjen hennes? 

107 dager

I sin nylig utgitte bok 107 Days gjenforteller Harris kampanjen med egne ord, og selv om jeg har veldig lyst til å bli imponert, blir jeg det ikke. Jeg skal i det følgende fortelle hvorfor.

Bokens hovedpoeng er at 107 dager var for kort tid til å vinne nok velgere. Det poenget er lite overbevisende. Det er riktig at Harris2024 var en historisk kort kampanje, og at mye måtte organiseres på kort tid. Men hun hadde to overordnede problemer som hun neppe hadde greid å løse med mer tid. 1) Presidentkampanjen 2020, som var en miks av woke og manglende politisk tydelighet 2) Rollen som visepresident for Joe Biden. 

Det var med andre ord et vanskelig utgangspunkt for Harris; når hun likevel skapte umiddelbar begeistring – også hos denne skribenten – skyldtes det at demokratene tross alt fikk en kandidat som var i stand til å drive kampanje, og som man ikke fryktet kom til å dø på direkten. Slik situasjonen var i det demokratiske partiet skapte hun eufori bare ved ikke å være Joe Biden. 

Og det er grunn til å dvele litt med Joe Biden – ja, ikke bare litt. 

Det er knapt mulig å overdrive skadene som fulgte av Bidens beslutning om å stille til gjenvalg. «Dypt uansvarlig» er knapt forbokstaven. Velgerne, også demokratene, mente at Biden var for gammel, men presidenten og hans nærmeste medarbeidere tok ikke hintet. Snarere forsøkte de å påføre velgerne skam ved å innbille dem at deres egne øyne ikke fortalte sannheten. Det er ikke en politisk suksessoppskrift. Det er knapt overraskende at Kamala Harris er enig. Hun omtaler det som «reckless» for Biden å stille på nytt, og hun har et poeng når hun skriver at hun vanskelig kunne være den drivende kraften for at Biden skulle holde seg til en periode. 

Ikke desto mindre ble Bidens manglende popularitet et stort problem for Harris. Et problem hun aldri greide å løse. Da hun på The View ble spurt om hva hun ville gjort annerledes enn Biden, svarte hun «ingenting jeg kommer på...» 

Gud hjelpe for et svar! 

Vanskelig forhold til Biden

Til hennes ære legger hun ikke skjul på at det var et katastrofalt svar. Harris legger heller ikke skjul på at forholdet til Biden etter hvert ble vanskelig, og især forholdet til hans nærmeste medarbeidere. 

Disse bidro lite til å fremheve visepresidenten. Snarere tvert imot bidro de til å undergrave henne. Og da Harris ble presidentkandidat var de mest opptatt av at hun ikke skulle sette Biden i et dårlig lys (!). 

Det er lett å tolke dette som sure meninger fra en tapende part, men jeg tror hun har rett i virkelighetsbeskrivelsen. Det nærmeste teamet rundt Biden ble stadig mer virkelighetsfjernt, slik også Tapper og Thompson skriver – og ble mer opptatt av å beskytte Bidens rykte enn å slå Trump. Det er knapt til å tro. 

En siste ting om Biden: Noen timer før Harris skulle i debatt med Trump, ringte Biden til Harris. Hun trodde naturlig nok at det var for at han skulle ønske henne lykke til. Og joda, han gjorde det, men han var mest opptatt av å få det til å handle om Joe Biden, og begynte å bable om familien sin i Pennsylvania, som mistenkte at hun snakket negativt om ham. Dette måtte hun bare riste av seg – og det gjorde hun – debatten mot Trump var kanskje Harris’ beste kveld under valgkampen – men det var ikke takket være Joe Biden. 

Visepresidenten

Kamala Harris’ beretning om valget av visepresident er avslørende på mange måter. Hun skriver rett ut at hun personlig foretrakk Pete Buttigieg, men av politiske årsaker ville hun ikke velge en åpen homofil. Så kan man si at presidentvalg ikke avgjøres av visepresidentvalget. Men det var likefullt en gal vurdering, og et feil valg. 

Buttigieg var et opplagt valg: Ung og energisk. Smart og veltalende – og ikke minst har han en evne til å kommunisere med konservative velgere på Fox News. Problemet til Harris ville ikke vært en homofil visepresidentkandidat, men mangel på politisk troverdighet. De fleste amerikanere, også konservative, var mer opptatt av politikken enn om kandidaten er homofil eller ikke. 

Manglet troverdighet 

Det leder meg over til hovedproblemet med boken; Harris adresserer ikke de reelle utfordringene som kampanjen hadde: Hennes mangel på troverdighet. Dette var åpenbart i valgkampen, som da hun skulle forklare skiftet av standpunkt med at hennes verdier fremdeles var de samme. 

Ja vel? 

Et ikke-svar med andre ord. Hun dukket unna. Velgerne kan like politikere som endrer standpunkt så lenge man gir et troverdig svar på hvorfor. Amerikanere liker pragmatikere, men de misliker opportunister. Og i denne valgkampen fremsto Harris mer som opportunist enn pragmatiker. 

Og ingenting av dette – INGENTING – diskuterer hun i boken. Hun drøfter heller ikke hvorfor administrasjonen hun var en del av brukte så lang tid før de bestemte seg for å ta grep på grensen. Da Biden innførte tøffere grensekontroll et halvt år før valget, gav det null troverdighet – det fremstod som opportunistisk. Hvis Harris hadde sagt «beklager, vi undervurderte problemene ved grensen, vi var for opptatt av å reversere Trumps politikk, og det gjorde at grensen ble for åpen. Det skal vi lære av og innføre strengere tiltak». Ja, da ville hun hatt troverdighet på et viktig saksfelt. Men hun gjorde ikke det – og ikke vier hun mye plass til dette temaet eller selvkritikk i boken. 

En ting er at det bidrar til å underminere den historien Kamala Harris forsøker å fortelle – men det bekrefter også at partiet er «in denial» om hvorfor de tapte – og hva de bør gjøre for å vinne makt igjen. 

For all del. Kamala Harris ville ikke bare vært et tusen ganger bedre valg enn Trump som president – hun kunne også blitt en god president. Skal demokratene få amerikanere til å stemme på partiet sitt, kan de starte med å være ærlige med seg selv. 

Det opplever jeg ikke at Kamala Harris er i 107 Days. 

Dessverre.